Henning Mørland var professor i klassisk filologi ved Universitetet i Oslo 1949–73. Han har særlig satt spor etter seg som oversetter av antikkens greske og latinske prosalitteratur til norsk.
Mørlands farsslekt stammet fra Drangedal; farfaren kjøpte 1865 gården Mørland i Sannidal. Faren var en fremtredende skikkelse i Riksmålsvernet etter den første verdenskrig; moren var født og oppvokst i København. Mørland tok examen artium på latinlinjen ved Vestheim skole 1921 og ble cand.philol. 1927 med latin som hovedfag og gresk og historie som bifag.
Med utpreget selvstendighet hadde Mørland allerede i sin hovedoppgave Bemerkninger om de latinske Oribasiusoversættelser tatt opp studiet av latinen i senantikken og utvidet dermed det diakroniske perspektiv på latinen i norsk klassisk-filologisk forskning. Hans øyne var falt på en språklig kilde som til da hadde vært utilfredsstillende utgitt og dårlig utnyttet, de latinske oversettelsene av Oribasius' greskspråklige medisinske håndbøker (Oribasius var bl.a. keiser Julians livlege). De latinske versjonene forelå i to redaksjoner. Den ene av disse var til da blitt datert til 900-tallet e.Kr. Med en overbevisende argumentasjon viste Mørland at denne oversettelsen var ca. 500 år eldre og dermed å regne som primærkilde til belysning av latinen i dens antikke senfase. Slik økte den unge Mørland med ett slag kildegrunnlaget for studiet av den sene latiniteten slik språket ble brukt som fagspråk; dette bidrog til å nyansere og berike bildet av vulgærlatinen. Som universitetsstipendiat 1928–33 videreførte han den språklige utforsking av dette materialet i doktoravhandlingen Die lateinischen Oribasiusübersetzungen (1932).
Som stipendiat hadde Mørland studieopphold i Tyskland, Sverige og Frankrike. Han deltok i Einar Löfstedts senlatinske seminar i Lund, der han bidrog vesentlig til at Löfstedts skole i latinistikken noen ganger kalles den skandinaviske og ikke den svenske. Både som student og i sin stipendiattid var Mørland lærer ved forskjellige gymnas i Oslo. 1933 ble han lektor ved Vestre Aker (senere Berg) skole, hvor han virket frem til 1949. Effektiv som han var, kombinerte han sin stilling som gymnaslærer med forskjellige slags hjelpelærerundervisning ved universitetet, forskning og et pedagogisk forfatterskap. Han utgav nye vitenskapelige utgaver av deler av det relativt rikholdige materiale som utgjøres av latinske medisinske skrifter. Utgavene Rufus: De podagra og Oribasius Latinus I ble offentliggjort henholdsvis 1933 og 1940. Den fortjenestefulle Oribasius-utgaven ble imidlertid ikke fulgt opp av ytterligere bind.
I løpet av 1930- og 1940-årene tok Mørland opp et syntaktisk emne som han behandlet i en rekke inntrengende studier, nemlig spørsmålet om hvordan sammenligning uttrykkes på latin ('større enn'). På en original måte utdypet han den teoretiske forståelse av de to konstruksjonstyper (ablativ i annet sammenligningsledd og quam-konstruksjonen).
Ved NS-myndighetenes omfattende aksjon mot norske lærere mai 1942 ble Mørland arrestert og kom via Grini til Kirkenes. Han vendte tilbake til Oslo i september samme år. Da Eiliv Skard 1948 gikk over i et professorat i antikk åndshistorie, søkte og fikk Mørland det ledige professorat i klassisk filologi, en stilling han tiltrådte 1. januar 1949 og innehadde til han gikk av med pensjon 1973.
Mørlands vitenskapelige interesser gjaldt i senere år i første rekke studiet av dikteren Vergil og hans bruk av navn. Også på dette område var Mørland mye av en pioner, om enn resultatene i enkeltheter kan anfektes; selve emnet er etter Mørlands død blitt gjenstand for omfattende monografiske behandlinger.
Det som ble Mørlands hovedbeskjeftigelse som professor ved siden av undervisningen, var å oversette hovedverker i antikk prosalitteratur til norsk. Før han begynte på dette arbeidet, fantes det svært lite oversatt til riksmål/bokmål. Fra Mørlands hånd stammer 19 bind på til sammen mer enn 5000 sider, bl.a. Herodot, Thukydid, Platon, Plutark, Cicero, Tacitus og Xenofon. Oversettelsene er skrevet i et nyansert og rikt, om enn setningsmessig noe konservativt riksmål. Han utgav også Latinsk leseverk for gymnaset i flere utgaver og forestod den 3., reviderte utgave av Johanssen, Nygaard og Schreiners Latinsk ordbok.
Mørland var en avholdt lærer med en belivende direkte form, ofte tilsatt smittende humor. Hans slagferdighet vitnet om en våken intelligens. Overfor sine akademiske elever var han romslig, men fremholdt gjerne at man burde ha originale poenger om man ville offentliggjøre sin forskning. Hans egen glede ved vitenskapelig problemløsning var stor og synlig. På den annen side var det å sanke sammen andres meninger til omstendelige fotnoter og uten profilerte egne standpunkter, for ham ikke mye å trakte etter i vitenskapen.
Henning Mørland var formann i Klassisk Forening 1951–57 og 1969–72. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1943, av Det norske Akademi for Sprog og Litteratur fra 1973 og av Kungliga Humanistiska Vetenskapssamfundet i Uppsala fra 1964.