Faktaboks

Helge Mehre
Helge Olrik Mehre
Født
1. februar 1911, Narvik, Nordland
Død
17. september 1997, Oslo
Virke
Offiser
Familie
Foreldre: Distriktsveterinær Karl Georg Mehre (1874–1959) og Helga Olrik (1875–1928). Gift 20.11.1952 med adjunkt Eva Helene Østgaard f. Dehli Jemtland (22.12.1922–), datter av direktør Torbjørn Dehli Jemtland (1895–1977) og Ingeborg Rian (1900–92).

Helge Mehre var vingsjef for norske og allierte luftstyrker i Storbritannia under den annen verdenskrig og deltok bl.a. under og etter invasjonen i Normandie 1944. Senere tjenestegjorde han bl.a. som sjef for Luftkommando Sør-Norge og som Norges representant i NATOs militærkomité.

I oppveksten kunne Mehre ofte følge med sin far dyrlegen når denne ble kalt til hjelp. Det kunne være med båt til utkantstrøk i vinternatten. Fornemmelsen av plikt og ansvar kom tidlig. Etter examen artium 1932 gjennomgikk Mehre Feltartilleriets befalskole, Hærens Flyveskole og Politiskolen, og han tjenestegjorde en tid i politiet i Oslo og i pionertidens Widerøes Flyveselskap. Til sist kom to år på Krigsskolen (1937–39), hvor kullet avsluttet da Tyskland slo til mot Polen.

Etter aktiv innsats under krigshandlingene i Norge 1940 reiste løytnant Mehre over Sibir til Canada og Storbritannia. Gjenreising av norske styrker stod for døren, og innenfor rammen av det britiske flyvåpen blev han tillagt å lede den første norske jagerskvadron, 331. Senere fulgte vingsjefs kommando, da den annen norske jagerskvadron sluttet seg til. Til sammen utgjorde dette en sammensveiset innsats av flygere og tekniske mannskaper – så vellykket at da den allierte invasjonen av Kontinentet nærmet seg, ble det fra britisk hold stilt krav om at “the Norses” skulle ta del. Styrken – 132 (Norwegian) Wing – med sine 36 fly talte nær 800 mannskaper av flygere og bakkepersonell.

Landingen i Normandie med oppfølging gjennom Frankrike, Belgia og Nederland frem til den tyske kapitulasjon 5. mai 1945 utgjorde den enhetlig største norske militære innsats under krigen utenfor Norge. Oberst Mehre var høvdingen når mest det gjaldt; han utøvde sin ledelse med myndig hånd, men også med en naturlig omsorg for mannskapene hver især. Dertil nøt han respekt og tillit ut fra sterke personlige resultater oppnådd i kamp.

Mehre, som ble utnevnt til generalmajor 1959, tjenestegjorde etter krigen på mange og ulike felt, bl.a. som sjef for Gardermoen flystasjon 1945–49, for Luftforsvarets stabsskole 1950–52 og for Luftkommando Sør-Norge 1964–67. Hans erfaringer kom også til nytte innen forsvarsalliansen NATO, da han 1968–71 var sjef for den norske militærmisjonen i Brussel og dermed også den norske representant i alliansens militærkomité. Innen sin egen forsvarsgren, Luftforsvaret, stilte han vedholdende kravet om presise kvalifikasjoner og den yrkesmessige integritet som er grunnlag for sunn disiplin – med tilhørende trivsel for den enkelte. Som direktør for Forsvarets Høgskole 1972 satte han spor ved spesielt å rette søkelys mot totalforsvarets verdi. Han avsluttet sin yrkeskarriere som kommandant på Akershus festning 1973–76.

Mehre har selv i sin bok Spitfire beskrevet den norske deltakelse på Kontinentet. Nøkternt, som var hans stil, gir den en fortjent hyllest til de mange som aktivt ytet sitt bidrag og kanskje særlig til dem som ikke selv fikk oppleve fruktene av sin entusiasme og innsatsvilje.

Helge Mehre ble tildelt bl.a. Krigskorset med sverd (1942), det amerikanske Distinguished Flying Cross og de britiske Order of the British Empire (O.B.E.), Distinguished Service Order (D.S.O.) og Distinguished Flying Cross (D.F.C.) for sin krigsinnsats. Han var også kommandør av den svenske Svärdsorden og den nederlandske Oranien-Nassau-orden.

Verker

  • Spitfire. En beretning om den 132. norske jagerwing i den 2. verdenskrig, 1982
  • Flyvåpnene i den 2. verdenskrig. Jagerflyene, 1985

Kilder og litteratur

  • Mehres egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Stud. 1932, 1957
  • HEH 1984