Friidrettsutøver og offiser. Foreldre: Skogeier og lærer Anders Løvland (1852–1928) og Helga Lyngrot (1865–1936). Gift 25.8.1921 med Gerd Holmboe Helmers (30.12.1898–1986), datter av apoteker Georg Adolf Helmers (1866–1944) og Paula Holmboe (1870–1965). Brorsønn av Jørgen Løvland (1848–1922).

Helge Løvland stod for en av norsk idretts mest omtalte prestasjoner ved å vinne olympisk gull i tikamp i Antwerpen 1920 – det første av fire norske OL-gull i friidrett. Etter endt aktiv virksomhet ble han en betydelig idrettsadministrator og gjorde en stor innsats som trener og instruktør. Han ble offiser 1914 og avsluttet sin karriere som oberstløytnant.

Løvland var født i Froland, men kom tidlig til hovedstaden for å studere og var i hele sin aktive karriere medlem av Sportsklubben Ørnulf. Det var da også i Ørnulfs jubileumsstevne 1913 at krigsskoleeleven fikk sitt gjennombrudd. Løvland deltok ved den anledning i åtte øvelser og vant fem av dem. Allerede året etter ble han norsk mester på 110 meter hekk, som var hans favorittøvelse i de første årene. I alt sikret han seg fem norske mesterskap i denne gren (1914 og 1917–20), mens han vant NM i femkamp 1918 og 1919, i tikamp 1919 og 1920, i lengde 1919 og i diskos 1920. I tillegg til disse 11 mesterskapene fikk han bl.a. tre sølv- og én bronsemedalje i spyd. 1919 vant han også denne gren i triangelmatchen mellom Danmark, Sverige og Norge. Spyd var siste øvelse i denne matchen, og Løvlands seier bidrog til at Norge slo danskene i sammendraget.

Disse nøkterne tall sier mye om Løvlands allsidighet. Prestasjonene i NM innbrakte ham også Kongepokalen 1919 og 1920, og sammen med en fin innsats som turner gav det ham Egebergs ærespris (den andre i rekken) før OL-gullet i Antwerpen. Han satte i alt 13 norgesrekorder fordelt på fem grener og noterte seg også for en uoffisiell verdensrekord i tikamp.

Under OL i Antwerpen 1920 deltok han først i femkamp, hvor han ble nummer 5, men i de to påfølgende dagene utkjempet han en dramatisk kamp om tikampseieren. Amerikaneren Brutus Hamilton – som var 10 år yngre enn Løvland – fikk et pent forsprang i 100 meter, som var første øvelse, og økte ledelsen i kulestøt. Løvland hoppet langt under pari i lengde og mistet også der verdifulle poeng. Selv om han vant 400 meter på en overbevisende måte, lå han på en skuffende 4. plass etter første dags fem øvelser. Den siste dagen innledet Løvland med et flott løp over 110 meter hekk, og kom seg pent gjennom diskos, spyd og stav (hvor han satte personlig rekord). Foran det avsluttende 1500-meterløpet var stillingen den at Løvland måtte slå Hamilton med nøyaktig ni sekunder. Her fikk nordmannen fordelen av å starte i et heat etter amerikaneren. Etter et nervepirrende løp gikk Helge Løvland i mål 9,4 sekunder foran sin argeste konkurrent. Gullet var Norges! Men da skjedde det dramatiske at Norges flagg manglet på seiersmasten. Feilen ble rettet, men da var det bare en håndfull nordmenn igjen på tribunen. Neste dag fylte Antwerpen-referatet hele Aftenpostens førsteside. Det var større oppmerksomhet enn det som var blitt Oscar Mathisen til del.

Etter sesongen 1920 la Løvland piggskoene på hyllen for å ofre seg for sin offisersgjerning. Frem til 1930 tjenestegjorde han som idrettsinspektør. Da ble han ansatt som generalsekretær i Norges Landsforbund for Idrett og for Norges Olympiske Komité. I disse stillingene benyttet han også sin arbeidskraft til å skrive en rekke trenings- og instruksjonsbøker. Det var skrifter som fikk stor betydning for idrettsungdommen i en tid da man nok famlet svært i blinde på treningsområdet.

Etter krigen ble han idrettskonsulent i Hærens Overkommando. Han ble utnevnt til major 1950 og til oberstløytnant tre år senere. Løvland var formann i Forsvarets idrettsråd 1948/55. Han hadde også flere tillitsverv innen pistolskytternes rekker.

  • Friidrett, 1924
  • Idrettsbok for norske gutter, 1925
  • Norges Landsforbund for Idrett, 1934
  • Illustrerte tabeller for hjemmegymnastikk og mosjonsgymnastikk, 1938
  • Helse- og treningslære, 1940
  • Hold deg i form, 1940
  • Stud. 1911,1936, 1961
  • HEH 1979
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon,1990
  • SNL,bd. 9, 1997
  • forfatterens eget arkiv