Jurist. Foreldre: Oberstløytnant Ivar Klæstad (1850–1928) og Olga Evensen (1862–1943). Gift 12.9.1924 med Ruth (“Lalla”) Cappelen f. Richter (15.3.1893–20.8.1972), datter av forretningsmann Dankert Richter (f. 1864) og Abel Maria Westin (f. 1864).

Helge Klæstad er et av de store norske navn i internasjonalt rettsliv. Som rettspresident i FNs internasjonale domstol i Haag innehadde han den fremste stilling en jurist kan nå. Også i norsk rettsliv spilte Klæstad en hovedrolle. Som dommer i Høyesterett 1940 var han med på å legge grunnlaget for Høyesteretts innsats under okkupasjonen.

Klæstad vokste opp i Levanger. Etter examen artium 1903 studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1908. Han var edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Fosen og byfogden i Trondheim 1910–12. Så fulgte 7 år i Justisdepartementet, de siste to som byråsjef, avbrutt av studieopphold i Frankrike, Storbritannia og Italia. Han kom til Utenriksdepartementet som byråsjef etter å ha tatt sin juridiske doktorgrad på avhandlingen Rederansvaret 1921. Den er en komparativ studie av forskjellige systemer for å begrense rederens ansvar, og ble ansett som et viktig bidrag til både rettsvitenskapen og det praktiske liv.

Et professorat ved Det juridiske fakultet i Kristiania ble utlyst 1920, og Klæstad ble oppfordret til å søke. Ansettelsessaken ble forhalt, fordi noen ønsket at Ragnar Knoph skulle få levert sin doktoravhandling og konkurrere med Klæstad. Det kom ingen avhandling fra Knoph, men han søkte på grunnlag av boken “Hensiktens betydning” fra 1921. 1922 ble det besluttet å la søkerne prøveforelese som ledd i bedømmelsen, men Klæstad trakk seg da, forståelig nok, ut av det hele. I ettertid kan man si at denne stygge saksbehandling tross alt var til det beste: Fakultetet fikk en karismatisk professor, og Norge, og senere verden, fikk nyte godt av Klæstads store kunnskaper og arbeidskraft.

Helge Klæstads juridiske virksomhet var omfattende. Han innledet sin internasjonale karriere ved den interallierte reparasjonsdomstolen i Wien 1920–21. Han var rådgiver og delegert ved en rekke internasjonale konferanser og bilaterale forhandlinger. Ved siden av sitt arbeid for departementet utfoldet han frem til 1925 et solid sjørettslig forfatterskap. 1925 flyttet han til London, som president for den britisk-tyske voldgiftsdomstol som var nedsatt etter Versailles-traktaten for å avgjøre rettstvister etter den første verdenskrig. Dette ledet til flere betydelige internasjonale voldgiftsoppgaver.

1931 ble Klæstad tilkalt av Utenriksdepartementet som folkerettssakkyndig rådgiver i Grønlandssaken og nedla et stort arbeid for delegasjonen som prosederte saken for Norge ved Den internasjonale domstol i Haag. Den kritikk som senere kom fra stortingshold mot bl.a. de sakkyndige, tok han seg meget nær av.

Klæstad tiltrådte som ekstraordinær dommer i Høyesterett 1931, og 1935–46 var han fast høyesterettsdommer. Carsten Smith karakteriserer Klæstads dommerpersonlighet som en som mestret å kombinere lojalitet overfor rettskildestoffet med frirettslig argumentasjon. Han vek ikke tilbake for å vektlegge reelle hensyn til fortrengsel for en mer formell tolkning. 1940 spilte Klæstad en viktig rolle i Høyesterett, bl.a. i utformingen av Høyesteretts fratredelseserklæring.

1946 ble Klæstad valgt som en av 15 dommere til det nye FNs øverste dømmende myndighet, Den internasjonale domstol i Haag. Der forble han i 15 år, de siste tre som domstolens president.

Frede Castberg minnes i en nekrolog Helge Klæstads lite lykkelige temperament og hans særlig følsomme sinn. Han minnes også Klæstads uvanlige musikkbegavelse – hans blendende klaverspill og hans intense virksomhet som komponist. I Universitetsbiblioteket er deponert mer enn hundre komposisjoner fra hans hånd, i senromantisk stil.

Helge Klæstad døde 1965. Han etterlot seg en betydelig formue, som etter hans ønske skulle utgjøre legat for studenter. Han overlot til sin hustru å bestemme om det var jus- eller musikkstudenter som skulle bli begunstiget. Etter hennes død 1972 ble så “Rettspresident Helge Klæstad og fru Lalla Klæstads legat” opprettet til fordel for ubemidlede og utpreget musikalske begavede unge mennesker til videregående musikkstudier. Legatet er det største og viktigste musikklegat i Norge.

    Et utvalg

  • Om bergning av skib efter norsk og engelsk sjøret, 1917
  • Rederansvaret, 1920
  • Landslot, 1922
  • Ansvars-fraskrivelse i befragtningsforhold, 1924
  • Stud. 1903, 1928
  • HEH, flere utg.
  • F. Castberg: “Helge Klæstad in memoriam”, i TfR1965, s. 241
  • O. S. Kvam: orientering ved pressekonferanse 21.9.1975 ved opprettelsen av Rettspresident Helge Klæstad og fru Lalla Klæstads legat
  • C. Smith: “Norsk president i verdensdomstolen”, i Loven og livet. Foredrag, artikler, taler,1996