Teolog og liturgihistoriker. Foreldre: Revisor Paul Fæhn (1883–1977) og Karoline Marie Johansen (1888–1972). Gift 1948 med organist Ann-Marie Falk (16.7.1922–22.1.2003), datter av kantor og lærer Alfred Andreas Falk (1889–1974) og Anna Kristina Olsson (1898–1960).

Helge Fæhn var den drivende kraft i utformingen av de nye liturgier som Den norske kirke tok i bruk i 1970- og 1980-årene. Som en av Nordens fremste liturgihistorikere behandlet han viktige sider av ritualenes fremkomst og utvikling gjennom hele kirkens historie, men med særlig bredde for tidsrommet etter reformasjonen.

Fæhn vokste opp i Skien og tok examen artium på latinlinjen 1938. Deretter studerte han teologi ved Universitetet i Oslo og en tid ved Lunds Universitet i Sverige. Teologisk embetseksamen ble avlagt ved Universitetet i Oslo 1945 med utmerket resultat, og han tok praktisk-teologisk eksamen 1947. Samme år ble han knyttet til Universitetets teologiske fakultet som stipendiat, og hans studier ledet frem til doktorgraden 1957.

Allerede gjennom sitt valg av studieemne viste han hvor hans hovedinteresse lå innenfor den historiske vitenskap. I en usedvanlig grundig analyse av utrykt materiale fra tiden omkring overgangen fra pietisme til opplysningstid viste han hvordan norske geistlige tok stilling til de liturgiske reformplaner som den danske professor Christian Bastholm hadde lagt frem i en betenkning 1785. Ved sin presentasjon av presteuttalelser som var innsendt til de kirkelige myndigheter, gav Fæhn i virkeligheten også et interessant innblikk i den kirkelige profil som det norske presteskapet fremviste i overgangen mellom ortodoksiens gudstjenestetradisjoner fra de eldre alterbøker og de nye strømninger som fulgte med opplysningstiden. Det er et karakteristisk trekk ved Fæhns forskning at han hele tiden søkte bakenfor kildene, til det åndelige pulsslag som kunne merkes i menighetsliv og fromhetsliv.

Fæhn søkte selv til prestetjenesten, hvor hans liturgiske idealer kunne prøves ut i praksis, men han ble snart hentet tilbake til nye vitenskapelige utfordringer, først etter snaut ett år fra stillingen som hjelpeprest i Furnes til stipendiatstillingen 1947, deretter fra stillingen som kallskapellan i Nes på Romerike til liturgirevisjonsarbeid 1965, og 1973 fra sogneprestembetet i Haslum i Bærum til et professorat i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo 1974. Professoratet innehadde han til 1986, da han gikk over i en stilling som seniorforsker samme sted (til 1988).

Allerede 1954 var Fæhn blitt medlem av Den rettshistoriske kommisjon, som han arbeidet i helt til 1987, som formann 1957–73. Et par av hans egne betydelige arbeider er utgitt av denne kommisjon, som ellers har bidratt til viktige kildepublikasjoner fra rettsliv og samfunnsliv i eldre tid. Med sin nøyaktighet og erfaring fra kildeskriftutgivelser ble han også en naturlig samarbeidspartner for professor Hans Nielsen Hauge Ording, som 1949 påbegynte en vitenskapelig utgave av Hans Nielsen Hauges skrifter. 1953 fullførte Fæhn dette standardverket, som har gjort det mulig å drive en mer grunnleggende forskning om Hauges forkynnelse og landsomfattende betydning enn det var mulig tidligere.

Sin største utfordring fikk Fæhn likevel da han våren 1966 ble engasjert som saksutreder og sekretær for den nylig oppnevnte Liturgikommisjonen, som skulle komme med forslag til revisjon av samtlige liturgier i Den norske kirke. I løpet av de 20 år kommisjonen holdt på med sitt arbeid, var Fæhn den uunnværlige sakkyndige som holdt et øye med både de lange, historiske linjer og de nye impulser som Den norske kirkes gudstjenester og kirkelige handlinger skulle innrettes etter. De siste fem år var Fæhn også kommisjonens formann, og i et mønstergyldig samarbeid med Bispemøtet og Kirkedepartementet førte han revisjonsarbeidet frem til avslutning med ferdigstillingen og trykkingen av de liturgiske bøker, Alterbok og Tekstbok.

Fæhn ble også benyttet i Presteforeningens liturgiske nemnd, og 1965–84 var han Kirkedepartementets liturgiske konsulent for kirkebygg og kirkelig utsmykning. Dette arbeid utførte han meget samvittighetsfullt, til støtte og hjelp for menigheter og biskoper, og til noe bry for enkelte arkitekter, som ikke slapp igjennom med alle sine ideer.

Fæhns kirkehistoriske arbeider dreier seg i alt vesentlig om liturgiens former og ritualenes betydning. Som professor fikk han som særskilt ansvarsområde norsk kirkehistorie, men hans vitenskapelige produksjon fremstår som variasjoner over det samme tema. Men både i sin undervisning og i sitt engasjement i kirkens liv viste Fæhn en sterk innlevelse og solidaritet med menighetene som troens og tilbedelsens sted. Han ivret for bruken av tidebønner også i den lutherske kirke, og han gav Den norske kirke en ny glede ved de impulser som gudstjenesten gir til fornyelse og skapertrang. Hans dype respekt for en luthersk ortodoks embetstradisjon kunne av og til misforstås som høykirkelighet, men han var åpen både for økumeniske impulser som kunne berike Den norske kirke, og for lekfolkets berettigede plass i gudstjenesten.

Helge Fæhn var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1968 og det internasjonale Societas Liturgica fra 1967. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1989.

  • Oversikt over forfatterskapet finnes i N. E. Bloch-Hoell: “Professor dr.theol. Helge Fæhns bibliografi”, i Norsk Teologisk Tidsskrift 89:4, 1988, s. 221–235

    Et utvalg

  • Fire norske messeordninger fra middelalderen, DNVA Skr. II 1952 nr. 5, 1953
  • Medutg. Hans Nielsen Hauges skrifter (sm.m. H. N. H. Ording), bd. 3, 4 og 6, 1949–51, eneutg. bd. 5, 7 og 8, 1953–54
  • Ritualspørsmålet i Norge 1785–1813. En liturgisk og kirkehistorisk undersøkelse med særlig henblikk på geistlighetens stilling til tidens reformplaner, dr.avh., 1956
  • Manuale Norvegicum (presta handbók), 1962
  • Høymessen igår og idag, 1963
  • Tidebønner for ungdom (red. sm.m. L. Bergesen), 1963
  • Betenkninger fra geistligheten i Norge om Kirkeordinansen 1607 og 2. bok av Norske Lov 1687, 1985
  • Gudstjenestelivet i Den norske kirke fra reformasjonstiden til våre dager, 1994
  • Messe med mening. Praktisk-liturgiske refleksjoner, 1998
  • HEH 1994
  • biografi i Prester i Den norske kirke, 2000