Heinrich Fehlis var øverste sjef for det tyske politiske politiet i Norge under den annen verdenskrig.
Fehlis kom fra landsbyen Wulften i Harz nordøst for Göttingen. Han var nyutdannet jurist da Hitler kom til makten i Tyskland 1933 og meldte seg inn i partiet (NSDAP) i mai samme år. 1935 sluttet han seg til Heinrich Himmlers SS og søkte som så mange andre unge jurister ansettelse i det hemmelige politiske politiet, Gestapo (Geheime Staatspolizei). Han ble snart kjent som en dyktig politimann og tjenestegjorde ved Gestapo i Stuttgart og Frankfurt. I april 1940 var han blitt SS-Sturmbannführer (major), og han befant seg som lærer ved et kurs for ledende polititjenestemenn, da han fikk ordre om å dra til Norge.
Fra 21. april 1940 var Fehlis sjef (Kommandeur) for politiets Einsatzkommando i Oslo, og i november samme år ble han SS-Standartenführer og overtok som Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des Sicherheitsdienstes (BdS u. SD), altså øverste sjef for det tyske politiske politiet i Norge, en stilling han hadde frem til kapitulasjonen i mai 1945. I juni 1944 ble han forfremmet til SS-Oberführer (oberst).
Som BdS hadde Fehlis betydelig makt. Han stod egentlig direkte under sjefen for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin, dvs. først Reinhard Heydrich og så Ernst Kaltenbrunner. Men som vanlig i Det tredje rike var kommandoforholdene uklare, og både Reichskommissar Josef Terboven og Wilhelm Rediess (sjef for SS og politi i Norge) hadde en viss myndighet over Fehlis. En tid tjenestegjorde han også som Terbovens politiske rådgiver og var da klart underlagt ham. Men som politisjef hadde han makt over både tyskere og nordmenn. General Nikolaus von Falkenhorst (Wehrmachtsjefen i Norge) beskrev ham slik: “Fehlis var egentlig en stille, beskjeden mann og alltid svært høflig overfor meg. For øvrig er jeg helt klar over at han i alle år hadde meg og min stab under nøye oppsyn.”
Om noen tysker i Norge kunne kalles skrivebordsmorder, så var det Fehlis. Sipo-sjefen regulerte bruken av tortur, han bestemte hvem som skulle stilles for SS-domstolen – der det sannsynlige resultatet var dødsstraff, og det var han som underskrev ordren om henrettelse, selv når det ikke forelå noen rettskraftig dom. 151 nordmenn ble henrettet uten dom, de fleste på direkte ordre fra Fehlis. Han sørget også for at de dødsdømte var enklest mulig kledd for å vanskeliggjøre fluktforsøk, iblant barbente og i skjorteermene, selv om det var kuldegrader.
Mange har vært opptatt av at Fehlis tok en mildere linje enn Terboven de siste par årene – han var mot aksjonen da Oslo-studentene ble arrestert høsten 1943, og han protesterte mot den planlagte Nordmarka-aksjonen våren 1945. Noe var klart av taktiske årsaker (det lønte seg ikke å være for hard), dessuten forsøkte Fehlis å finne en ordning som kunne redde politiet fra konsekvensene av den tapte krigen. Han hadde følere ute overfor svenskene da kapitulasjonen overrasket ham.
Fehlis sviktet ikke sine menn. Han ordnet med Wehrmacht at politifolkene fikk skjule seg blant vanlige soldater, og ledet selv en styrke på 75 mann under flukten. I en leir i Porsgrunn ble de 13. mai 1945 overmannet av en britisk styrke, og Fehlis skjøt seg selv da det var klart at alt var tapt.