Fajanse- og portrettmaler. Foreldre: Ukjente. Gift 1) 29.8.1767 i Idd med Inger Olsdatter Lundgreen (død ca. 1774); 2) ca. 1774 i Halden med Jøran Jensdatter (død ca. 1790).

H. C. F. Hosenfelder hører til de betydeligere gamle kunstnere som ble trukket frem i begynnelsen av 1900-tallet.

Hosenfelder kom antakelig fra en kunstnerfamilie; best kjent er maleren Christian Friedrich Hosenfelder (1706–80), som bl.a. var professor ved kunstakademiet i St. Petersburg. Da Heinrich Hosenfelder løste borgerskap som maler i Halden 1772, oppgav han å være kommet til byen for ca. 12 år siden. Hans ankomst er satt i forbindelse med Herrebø fajansefabrikk i Idd ved Halden, som kom i drift nettopp omkring 1760. Vi treffer ham første gang i Halden i et skattemanntall 1762. I samme manntall opptrer hele staben på Herrebø, med fajansemaleren Albert Lobech i spissen. At Hosenfelder var virksom ved Herrebø, er ikke skriftlig direkte dokumentert, men ifølge kirkeboken forlovet han seg 18. mai 1767 og giftet seg i Idd kirke 29. august s.å. Blant vitnene var Gunder Large, som da var nært knyttet til Herrebø, og dennes bror Joseph, som var fadder da Hosenfelders førstefødte ble døpt i januar 1768. Barnet døde to måneder senere som Christian Hosenfeller Bøe. Dette innebærer at Hosenfelder bodde med sin lille familie ved fajansefabrikken og må ha arbeidet der.

1. august 1769 leverte Hosenfelder til magistraten i Halden en resolusjon fra Fredrik den store til byretten i Berlin om at Hosenfelder kunne føre sin morsarv ut av Preussen. Ved denne tiden tok virksomheten på Herrebø til å ebbe ut, og det var antakelig morsarven som satte Hosenfelder i stand til å kjøpe et hus i Halden, på hjørnet av Kirkegata og Borgerskansen.

Basert på Hosenfelders senere posisjon som portrettmaler har han fått æren av å ha skapt den høyt verdsatte, særpregede “Herrebø-stilen”. Fem registrerte fajanser har en signatur H over sammenskrevet HF som må stå for HosenFelder. En litt større gruppe er signert med en sammenskrevet HB over en H, som står for HerreBø og muligens Hosenfelder. Det er påfallende stor forskjell mellom de to gruppene. De første fajansene er stort sett mer konvensjonelle med litt kjedelig vegetasjon og velkjente rokokkobygninger, mens de andre spruter av temperament, der den spesielle Herrebø-stilen utfolder seg med utgangspunkt i livlige rocailler i heftige strøk som nesten utilsiktet kan ende i henkastede figurer. Mestermaleren Lobech forlot Herrebø 1763, muligens litt senere. Herrebø-stilen var da gjennomført. Etterfølgeren Hosenfelder prøvde seg en stund med tidens vanlige dekorasjonsmotiver, men kunne så føre Herrebø-stilen videre og utvikle den.

Når Hosenfelder nå inntar en så fremtredende plass i norsk kunsthistorie på 1700-tallet, er det på grunnlag av hans portretter, som ble presentert første gang på en særutstilling 1919 og som gir et levende bilde av personer i sørøstlandsmiljøet i 1700-tallets siste tredjedel. Vi møter hele spekteret fra seksåringen til 100-åringen. Leif Østby har karakterisert Hosenfelder som “den betydeligste menneskeskildrer og maleriske begavelse i 1700-årenes norske maleri overhodet”.

Hosenfelder signerte ikke sine portretter, men mange av dem kan med sikkerhet tilskrives ham. Conradine Dunker forteller at hennes foreldre, tollinspektør Johannes Hansteen og hustru, ble malt av Hosenfelder: “Denne Maler kunde træffe Ligheden overordentlig, ja, naar han blot havde seet et Menneske, kunde han male dem af efter Erindringen, uden at de behøvede at sidde for ham.” Portrettene ble malt i april 1776 og er dermed blant Hosenfelders tidligste. Et senere, daterbart portrett er offentlig tilgjengelig på Ledaal i Stavanger. Det er Gabriel Schancke Kielland som, på vei hjem fra København, noterer i sin dagbok i mars 1787 på gjennomreise i Halden: “For mit Portræt betalt Hosenfelder 10 Rd.”

Hovedtyngden i Hosenfelders produksjon ligger nettopp i 1780-årene, og det er stort sett personer i Halden-distriktet han portretterer, bl.a. oberstløytnant J. P. Vosgraff og hustru, og skipsreder i Halden Ole Gløersen og hustru, etter gammelt notat på blindrammen malt 1787. En del portretter fra 1780-årene er fremdeles i privat eie, deriblant hovedverk som portrettene av sorenskriveren i Rakkestad, kanselliråd Hieronymus Bassøe og fru Else. Et ganske spesielt portrett kjennes fra et eldre fotografi. Etter en påskrift skal det være malt 1787 og vise sagbruksinspektør Bent Eskildsen, som var født 1685 og dermed 102 år gammel da Hosenfelder malte ham.

Fra Herrebø var Hosenfelder kjent i Christiania-patrisiatet, og 31. august 1791 averterte han i Norske Intelligenz-Seddeler at han var kommet til byen og kunne portrettere dem som måtte ønske det. Det er uvisst hvor lenge han oppholdt seg i Christiania; i alle fall bodde han der i slutten av 1792. Av sikre arbeider fra denne tiden er portrettene av Poul Thrane og hustru og et hovedverk som James Collett, malt som 5–6-åring. Her opptrer for første gang i norsk profan kunst et barn som barn. Ved siden av de maleriske kvaliteter virker det sterkt at lille James druknet kort tid senere.

Om vi forutsetter Hosenfelders utvikling som fajansemaler, finner vi en tilsvarende utvikling i hans portretter. I de eldste er han fremdeles på trygg, nøktern grunn, mens han etter hvert blir mer og mer beruset av tidens fargerike stoffer og gjennomsiktige kniplinger, som han gjengir i raske, lette strøk. Dermed blir det kvinneportrettene som interesserer ham mest. Samtidig påtok han seg oppdrag som dekorasjonsmaler. Malte møbler og interiørdetaljer er tillagt ham, men her er det oftest tale om mer allmenne uttrykk i tidens stil. Imidlertid er det dokumentert at han 1778–79 malte interiører i Moss kirke (ødelagt av brann 1858) og 1783 bl.a. akterspeilet på en Halden-skute.

Etter det kortvarige opphold i Christiania vet vi lite om Hosenfelder. Sitt hus i Halden hadde han solgt 1790. Han var da omkring 70 år gammel og antakelig avhengig av hjelp. 1801 finner vi ham på gården Kjenner i Rakkestad sammen med en datter. De flyttet til bydelen Gleng i nåværende Sarpsborg. Der sognet man til Tune kirke, og kirkeboken der forteller at “den gamle Mahler Hosenfelder i Gleng” ble begravd 27. oktober 1805.

Kunsthistorikeren Carl W. Schnitler, som “oppdaget” Hosenfelder 1919, konkluderte da slik: “Saa meget tør i alfald siges med sikkerhet, at i de lange, mørke aarhundreder – inden vor nationale malerkunst blev til – har ingen malt bedre billeder herhjemme end vor gamle, bortglemte malermester paa Fredrikshald.”

    Portretter (et utvalg)

  • Johannes Hansteen og Anne Cathrine Hansteen f. Treschow, 1776, p.e.
  • Johan P. Vosgraff og Anne Helene Vosgraff f. Trochmann Knap, 1780-årene, NG
  • Hieronymus Bassøe og Else Bassøe f. Hjort, 1780-årene, p.e.
  • Gabriel Schancke Kielland, 1787, Ledaal, Stavanger
  • Ole Gløersen og Cathrine Elisabeth Gløersen f. Blom, 1787, NF
  • James Collett, 1791–92, NG
  • Poul Thrane og Christine Marie Thrane f. Dørker, 1792, Oslo Bymuseum
  • C. W. Schnitler: Malerkunsten i Norge i det attende aarhundre, 1920
  • d.s.: Kunsten og den gode form, 1927, s. 1–9
  • Norsk kunsthistorie, bd. 2, 1927, s. 183–189 m.fl.
  • H. Grevenor: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • L. Opstad: “Herrebøe fajansefabrikk, dens produkter og dens personale”, i Østfoldarv og Østfoldminne 1946
  • d.s.: “Gabriel Schanche Kielland og hans drakt, et portrett og dets maler”, i Stavanger Museum Årbok 1947, s. 103–117
  • d.s.: Herrebøe Fajance Fabrique, Sarpsborg 1959
  • Ø. S. Bjerke: biografi i NKL, bd.2, 1983
  • L. Østby: Østfold i billedkunsten,Rakkestad 1988
  • L. Opstad: Boken om Herrebøe-fajansene, 1992