Lege. Foreldre: Amtsforvalter Johan Frederik (“Fritz”) Thaulow (1768–1833) og Caroline Henriette Tugendreich Looft (1777–1852). Gift 7.1.1834 i Christiania med sine tremenning Nicoline (“Line”) Andrea Margrethe Vibe (2.10.1807–10.8.1885), datter av amtmann, senere generalkrigskommissær Niels Andreas Vibe (1759–1814) og Margery Kierulf (1775–1852). Bror av Harald Thaulow (1815–81); fetter av Henrik Wergeland (1808–45), Camilla Collett (1813–95) og Oscar Wergeland (1815–95); farbror til Frits Thaulow (1847–1906); svoger til Ludvig Vibe (1803–81) og Henriette Gislesen (1809–59); morfar til Henrik Dedichen (1863–1935) og Carl Looft (1863–1943).

Heinrich Arnold Thaulow introduserte balneologien (badeterapien) i Norge. Han etablerte Sandefjords Bad 1837 og Modum bad 1857 og utviklet disse anstaltene slik at de fikk høy nasjonal og internasjonal anseelse.

Thaulow tilhørte en gammel dansk-norsk embetsmannslekt. Han vokste opp i Slesvig og begynte sitt yrkesliv 16 år gammel som lærling, senere medhjelper på apoteket i den lille byen Kappeln i Syd-Slesvig. 1829 ble han innskrevet som legestudent ved universitetet i Kiel, men allerede året etter ble han ansatt som amanuensis i fysikk og kjemi ved universitetet i Christiania, en stilling han hadde i to år. Samtidig var han immatrikulert som student, og september 1833 avla han medisinsk embetseksamen.

Umiddelbart etter eksamen etablerte Thaulow seg som privatlege i Sandefjord. 1839 flyttet han til Modum, der han var blitt ansatt som lege ved Blaafarveværket, en stilling han hadde til 1867. 1849 ble han også distriktslege i Ringerike, og etter omregulering av legedistriktene 1866 distriktslege i Modum, et embete han innehadde til 1876.

På 1800-tallet var balneologien, kurbadbehandling for en rekke sykdommer og hverdagsplager, blitt et voksende medisinsk område, spesielt på Kontinentet. I skjæringspunktet mellom medisin og turisme utviklet det seg en rekke kuranstalter som kunne tilby avslapning og hvile samt forskjellige typer bad og andre behandlingsmåter, gjerne i en ramme av kunst, kultur og sosiale aktiviteter. Ikke minst forbedrede reisemuligheter hadde bidratt til dette.

Thaulow utviklet denne nye badekulturen i Norge ved at han grunnla Sandefjords Bad 1837. Kort tid etter oppdaget han en svovelholdig kilde som ble brukt i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte Thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry. Selv om Thaulow flyttet til Modum, holdt han tett kontakt med badet i Sandefjord og kjøpte opp aksjene, slik at han fra 1875 ble badets eier. Dette ble så modernisert og videreutviklet. 1884 oppdaget man en saltkilde og 1885 en jernkilde som ytterligere befestiget badets renommé.

1857 grunnla Thaulow en ny badeanstalt på Modum, hvor han hadde oppdaget en jernholdig kilde. Badet fikk navnet St. Olafs Bad. Kombinasjonen av Thaulows bademetoder, de vakre omgivelsene og et tiltrekkende sosialt program gjorde badet kjent og godt besøkt. 1863 og 1865 var han for øvrig på studiereise med stipend til flere tyske badesteder. På utstillingen i Brüssel 1876 fikk begge Thaulows bad diplom, og ved verdensutstillingen i Frankfurt am Main 1881 ble det diplom og sølvmedalje. Thaulow var selv overlege ved badet på Modum til 1875. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1870 og fikk 1890 ridderkorset i briljanter; han var også ridder av den svenske Nordstjärneorden.

Thaulows svigersønn Carl August Knudsen (1826–98) kom til Modum som assistent for distriktslegen 1854. Han ble 1875 direktør og badelege ved Thaulows bad i Sandefjord. En annen svigersønn, Hans Gabriel Sundt Dedichen (1836–99), kom til Modum som assistent for Thaulow 1860 og ble lege ved badet 1872. Thaulows store medisinske og sosiale virksomhet og hans forretningsdrift ble derfor etter hvert et familieanliggende.

Mens kurbadene med sin blanding av sykdomsbehandling, velvære, kultur og selskapelig samvær fortsatte å blomstre ute i Europa, gikk av en rekke årsaker utviklingen i andre retninger i Norge utover på 1900-tallet. Thaulow og hans bad representerer derfor en egen epoke i norsk medisin og reiseliv. Sandefjords Bad ble nedlagt 1939, Modum bad ble i etterkrigstiden drevet som rekreasjonshjem inntil det 1957/58 ble nervesanatorium.

  • Se verkliste i NFL, bd. 5, 1901

    Et utvalg

  • Om Svovlvandet ved Sandefjord, i Ugeskrift for Medicin og Pharmacie 1842, s. 213–215
  • Die eisenhaltig-salinischen Schwefelquellen und die Seebäder bei Sandefjord im südlichen Norwegen ..., Hamburg 1855
  • Om St. Olafs Kildens Badeanstalt paa Modum og de i Aarene 1857 og 1858 her opnaaede Curresultater, i NMfL 1859, s. 337–360 og 467–485
  • Beretning om Reiser til tydske Bade, foretagne i Aarene 1859–61, i NMfL 1866, s. 312–330
  • H. J. Vetlesen: Nekrolog i NMfL 1894, s. 906–908
  • NFL, bd. 5, 1901
  • F. G. Gade: Heinrich Arnold Thaulow, 1808–1894. Blade af det norske badevæsens historie. Et hundredaarsminde, 1908
  • B. Getz: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • G. Laheld Lundh: Kurbadet. Historien om Sandefjords bad (1837–1939), Sandefjord 1982
  • NL, bd. 5, 1996
  • Maleri (halvfigur) av Peter Petersen, 1833; NF
  • Xylografi (brystbilde) av H. C. Olsen; gjengitt i Skilling-Magazin nr. 34/1886
  • Maleri (hoftebilde) av Sophia Ribbing, 1892; NF