Politiker. Foreldre: Sekretær Nils Christian Hansen (1898–1967) og Petra Amanda Paulsen (1895–1983). Gift 1949 med helsesøster Anne-Lise Natvig (5.3.1923–), datter av ingeniør Haaver Martinius Natvig (1892–1976) og Maria Alvilde Teodora Benestad (1896–1929).

Harry Hansen blir husket som en jovial og slagferdig ordfører i Bergen og senere som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Han utmerket seg som skattepolitiker, og ble særlig kjent som “rentetakets far”.

Hansen vokste opp i Bergen og kom tidlig med i arbeiderbevegelsen. Faren var sekretær i Bergen faglige Samorganisasjon. Selv ble Harry Hansen utlært elektriker like etter krigen og arbeidet noen år som installatør. Allerede 1949 begynte han som partisekretær i Bergen forenede arbeiderparti og hadde deretter politikk som levebrød. Han ble riktignok ansatt som utbyggingssjef i Bergen 1963, men fikk aldri anledning til å fungere i stillingen. Hansen var en “politiserende” partisekretær, som bl.a. spilte godt på lag med lokale fagforeningsledere for å forhindre at kommunistene fikk innflytelse på arbeidsplassene. Partisekretærstillingen beholdt han til 1962, da han ble politiker på heltid, først som ordfører i Bergen 1964–69 og deretter som stortingsrepresentant 1969–81.

Harry Hansen kom inn i Bergen bystyre og formannskap 1952 og satt der i 18 år. Han var varaordfører og gruppefører for Arbeiderpartiet 1956–60, og han hadde en rekke lokalpolitiske tillitsverv, bl.a. som formann i Bergen boligråd 1953–69 og i regionplanrådet for Bergenshalvøya 1964–70. Han var formann i Bergen forenede arbeiderparti 1972–79.

I de seks årene som ordfører var Harry Hansen drivkraften fremfor noen da Bergen ekspanderte både innenfor og etter hvert også utenfor de daværende bygrensene. Bydelen Fyllingsdalen i vest ble regulert for tettbebyggelse og vokste på få år frem som ny drabantby. Samtidig trakk Harry Hansen i mange tråder for å utvide den gamle hansastaden. Det var knapt et utvalg han ikke var med i for å berede grunnen for å innlemme de fire omegnskommunene i Stor-Bergen 1972.

Harry'en, som han het på folkemunne, var oppgitt over at det ble for “trangt” i Bergen. Det fantes knapt ledige arealer for nybygging. Unge og boligsøkende bergensere flyttet derfor til omegnskommunene. Skatteinntekter forduftet, byen stagnerte i folketall – og rivalen Trondheim var plutselig blitt større. Det var i den situasjonen Harry Hansen forkynte de legendariske ord i et radioprogram: “Ligg dokker sammen og gjorr nokke!”

Replikken, som er typisk bergensk, er en av mange som er knyttet til hans virke som ordfører. Evnen til å finne de kvikke, forløsende ord, de rammende og frekke bemerkningene, gjorde ham populær langt ut over snevre partigrenser. Som ordfører var han uhøytidelig og uten noen form for pondus. Den magre skikkelsen hadde aldri veid mer enn 52 kilo.

Men bak det skøyeraktige blikket skjulte det seg en dyktig og mektig partistrateg. Han mestret det politiske spillet som få, både i lokalpolitikken og senere på Stortinget. På Løvebakken likte Hansen seg bedre i korridorene og i kafeen enn på talerstolen. Men aller best likte han seg i Bergen, og det var med vemod han drog til Oslo etter å ha blitt “tvangsnominert” 1969.

Selv om han aldri fant seg skikkelig til rette som stortingsmann, ble han betrodd viktige oppgaver og hørte etter få år til den indre krets i partiet. Trygve Bratteli, som ble statsminister igjen 1973, var imidlertid skuffet da Hansen betakket seg for å bli forsvarsminister. Han fryktet for enda lengre fravær fra hjembyen.

Som medlem av finanskomiteen i seks år, til han forlot tinget 1981, var Hansen en av partiets ledende skattepolitikere. Han var i flere år formann i LO og DNAs skatteutvalg, og senere medlem av Skattekommisjonen av 1981. Harry Hansen fikk det tidlig for seg at det måtte gjøres noe med skattefradraget for gjeldsrenter. Allerede 1975 tok han offentlig til orde for å sette en øvre grense for denne fradragsmuligheten. Han mente at den ble sterkt misbrukt av mange. Ikke uten grunn ble han dermed døpt “rentetakets far”. I årevis måtte han døyve hard kritikk fra mange kanter, også fra sine egne. 1980 konstaterte han bittert fra talerstolen i Stortinget at han hadde tapt kampen. Det mildnet likevel skuffelsen en del da skattesystemet senere ble revidert et stykke på vei, slik han hadde ivret for.

I pensjonisttilværelsen påtok Harry Hansen seg å være styreformann først for Rikskonsertene (1981–88), deretter for Statens lånekasse for utdanning (1988–94).

  • Stortinget i navn og tall 1973, 1977, 1981
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • arkivene i Aftenp., BTid. og NTB

    Fotografiske portretter

  • Portrett, 1969; formannskapssalen i Bergen Rådhus
  • Portrett, 1970; Stortinget