Faktaboks

Harriet Backer
Født
21. januar 1845, Holmestrand, Vestfold
Død
25. mars 1932, Oslo
Virke
Malerinne
Familie
Foreldre: Konsul, skipsreder og forretningsmann Nils Backer (1815–77) og Sofie Smith Petersen (1819–82). Ugift. Søster av Agathe Backer Grøndahl (1847–1907); svigerinne til Herman Lunde (1841–1932); tante til Johan Backer Lunde (1874–1958; se NBL1, bd. 8).

Harriet Backer huskes kanskje særlig for sine interiørmalerier, ikke minst kirkeinteriører. Hun regnes som en av sin generasjons fremste norske malere, og rundt 1900 var hennes malerskole et viktig ledd i utdanningen av norske kunstnere.

Hun vokste opp i et velstående, men nøysomt hjem i Holmestrand. Moren kom fra en rik reder- og kjøpmannsfamilie i Grimstad. Farfaren Christen Backer drev en omfattende virksomhet som reder og kjøpmann, med sønnen Nils som kompanjong. 1857 flyttet Nils og Sofie Backer med sine fire døtre til Christiania, der han startet firmaet Becker og Backer. Etter en tid trakk han seg ut av bedriften, og da handelshuset i Holmestrand gikk konkurs 1878, ble familiens økonomi sterkt svekket. Harriet Backer kom til å kjempe med dårlig økonomi helt til 1908, da Olaf Schou tildelte henne et livsvarig stipend på 1000 kr per år.

Hjemmet var kultivert, og de fire begavede døtrene fikk anledning til å dyrke sin leselyst og ikke minst sin musikkinteresse. Det usedvanlige musikktalentet til den yngre søsteren Agathe ble snart oppdaget, og Harriet Backers egen utvikling i de tidlige ungdomsår ble preget av familiens innsats for å gi søsteren en profesjonell musikkutdannelse. Således fulgte hun Agathe som anstand på mange av hennes utenlandsreiser. Dette var naturligvis kulturelt berikende, men gjorde samtidig at hun kom sent i gang med sine egne kunststudier. Faren var meget religiøs, men av en frilynt retning som også kom til å prege datteren.

I Christiania gikk Harriet Backer 1857–60 på fru Autenrieths pikeskole, hvor hun bl.a. fikk en ypperlig språkundervisning. Etter konfirmasjonen 1860 fikk hun etter eget ønske begynne i dameklassen på J. F. Eckerbergs malerskole. 1863 fullførte hun ettårig guvernantekurs på Hartvig Nissens skole, og hun fikk dermed den høyeste formelle utdannelse som den gang var tilgjengelig for kvinner. I de følgende år var hun tidvis engasjert som lærerinne ved Autenrieths og Hartvig Nissens pikeskoler.

1866–72 var hun på hyppige reiser sammen med søsteren Agathe, og besøkte bl.a. Berlin, Weimar, Köln, Leipzig, København, Firenze, Roma og Napoli. Mens søsteren fikk musikkundervisning, studerte Harriet Backer kunstsamlingene, hvor hun også utførte noen kopier etter eldre mestere. I Berlin kopierte hun i Kaiser Friedrich Museum under veiledning av Alphons Holländer. Sent i livet skrev hun om arbeidet med en av disse kopiene: “Den dag idag vet jeg klart hvad jeg lærte av denne studie.” Siden skulle hun selv som lærer oppfordre sine elever til å kopiere etter eldre kunst. 1871 oppholdt søstrene seg bl.a. i Firenze, der Harriet for en tid var elev av den anerkjente sveitsiske maleren Anna Suzanne Friez. Men i årene frem til 1871 var hun likevel mest opptatt av å skrive, og det finnes bevart manuskripter til både dikt, romaner og noveller.

Under oppholdene i hjemlandet gjenopptok hun sine kunststudier. Ca. 1867–69 var hun elev av Christen Brun. 1871–74 var hun regelmessig elev i dameklassen ved Bergsliens malerskole i Christiania, og det var nå ønsket om å utdanne seg til profesjonell malerinne begynte å ta form. Med Lille Rødhette markerte hun seg som Bergsliens dyktigste kvinnelige elev. Den realistiske fremstillingen av en eldre kvinne og en liten pike viser at hun den gang tok sikte på portrettmaleriet. Da hun 1874–78 studerte i München, var det i første omgang for å utdanne seg videre som portrettmaler.

Senere vendte hun interessen mot figuren i interiøret, hvor selve rommet og ikke minst belysningsproblematikken etter hvert kom til å spille hovedrollen. Kvinner hadde den gang ikke adgang til kunstakademiet i München, og var derfor avhengige av private lærere. Et par bilder fra 1877, hvor motivene er lagt til fortiden, viser tydelig påvirkning fra München-miljøet generelt og Eilif Peterssen i særdeleshet. Ved siden av den omsorgsfulle gjengivelse av stofflige kvaliteter legges det særlig vekt på den psykologiske karakteristikk. Dette gjelder også Avskjeden, hvor hun viser en ung pike som tar avskjed med sine foreldre. Men her er det kommet inn noe nytt, idet hun for første gang plasserer scenen i et miljø fra sin egen tid. Samtidig har interiøret fått en mer fremtredende plass. Arbeidet med interiøret førte hun videre allerede samme sommer i Solitude, hvor motivet er en bondestue i Schliersee ved foten av de bayerske alper.

Miljøet i München ble berikende for Harriet Backer på flere måter. Her møtte hun kunstnere som skulle bli hennes venner livet ut. Blant dem var, foruten Peterssen, Skredsvig, Werenskiold, Munthe og ikke minst Kitty L. Kielland, som hun kom til å bo sammen med i store deler av livet. Siden skulle disse malerne utgjøre den berømte Fleskumkolonien sommeren 1886. I München lærte Harriet Backer å beherske sentralperspektivet, som ble så viktig for hennes interiørmaleri. 1877–80 mottok hun midler fra Schäffers legat, og uten denne støtte hadde hun ikke kunnet fortsette sin utdannelse.

Høsten 1878 flyttet Harriet Backer til Paris, hvor hun ble boende til 1888, størstedelen av tiden sammen med Kitty L. Kielland. En tid var hun elev av L. Bonnat og J. L. Gerôme ved madame Trélat de Lavignes atelier. Hun hadde stor fremgang, og 1880 debuterte hun på Salonen med Solitude, som ble belønnet med “Mention honorable”. Bildet er en videre bearbeidelse av bondeinteriøret fra Schliersee, idet hun satte en kvinnefigur i historisk drakt inn i det folketomme værelset. Kvinnen sitter drømmende foran vinduet, hvorfra lyset strømmer inn i rommet. Dermed hadde Harriet Backer fastlagt typen for de fleste av sine senere interiørbilder: Et enkelt utstyrt rom hvor stillfarne mennesker spiller sin beskjedne, men avgjørende rolle ved å betone bildets ro og lyttende stemning. Etter hvert skulle hun legge stadig større vekt på lysvirkningen, og dermed fargenes spill i interiøret. “Plein-airen i interiøret” kalte hun selv denne arbeidsmåten. 1881 malte hun sitt første musikkinteriør, Andante, også dette en motivkrets hun skulle vende tilbake til.

1881–82 oppholdt hun seg i Bretagne i den lille middelalderbyen Rochefort-en-Terre sammen med Kitty L. Kielland og hennes lærer L. Pelouse. Også her malte hun tradisjonsrike bondeinteriører, men nå for første gang befolket av mennesker som hørte stedet og tiden til. Av Pelouse lærte hun en arbeidsmåte hun kalte “skissen over skissen”, og den ble en lære for livet. Først skisserte hun motivet på lerretet, deretter ble den ene skissen lagt over den andre til bildet ble ansett for ferdig. Det fullførte maleriet hadde dermed alle skissestadiene i seg, på ett og samme lerret. Oppholdet i Bretagne ble givende, og hun rakk å fullføre tre betydelige interiørbilder.

Blått interiør ble malt i Paris 1883. Her fulgte hun opp sine maleriske erfaringer fra interiørene i Rochefort-en-Terre. Med dette gjennombruddsbildet går hun videre og bruker for første gang dagslysets spill i interiøret som maleriets egentlige handling. Lyset og den friske fargebruken ble av samtiden oppfattet som noe nytt. En påvirkning fra impresjonistenes fargebruk lar seg også ane, men fremgangsmåten er ikke impresjonistisk. Harriet Backer bygde sine bilder møysommelig opp, og organiserte dem alltid ut fra sentralperspektivet. Blått interiør ble vist på den første Høstutstillingen i Kristiania 1883, en utstilling hvor hun skulle delta regelmessig frem til 1910.

Harriet Backer ble tildelt Statens reisestipend for årene 1886–88. I Paris tilhørte hun kunstnerkretsen rundt Jonas og Thomasine Lie. Deres datter Asta Lie Isaachsen var modell i flere av hennes bilder, bl.a. i musikkbildet Chez moi fra 1887. Bildet ble belønnet med sølvmedalje på verdensutstillingen i Paris 1889. 1890 ble det, som det første av hennes arbeider, innkjøpt til Nasjonalgalleriet.

I løpet av de mange årene hun var bosatt i Paris, besøkte hun jevnlig Norge om sommeren. 1882 var hun bl.a. i Grimstad, og 1883 malte hun sitt første norske bondeinteriør på gården Jongerud i Fåberg. Sommeren 1884 malte hun sine første landskapsbilder sammen med Kitty L. Kielland på Jæren. 1885 oppholdt de to seg i Risør, og 1886 på gården Fleskum i Bærum sammen med vennene fra München. Her malte Harriet Backer I en bondestue, et interiør fra gården Knabberud, og året etter Bygdeskomakere fra samme sted. Norske bondeinteriører og småkårsfolks stuer skulle etter dette bli blant hennes foretrukne motiver.

1888 drog hun fra Paris, og bosatte seg for noen år i Sandvika. Her fant hun en ny motivkrets, kirkeinteriørene. Altergang i Tanum kirke er det første, og hovedverket Barnedåp i Tanum kirke ble fullført 1892. Felles for de to bildene er at lyskilden er skjult, men dagslysets spill i interiøret er likevel hovedsaken. Belysningen i disse bildene er ofte blitt gitt en sakral tolkning. I disse årene utdypet hun sitt vennskap med Arne Garborg, noe som kan ha medvirket til hennes religiøse fordypelse og dermed til den nye motivkretsen.

I 1890-årene malte hun så en rekke interiører under kunstig belysning. Dette gav henne anledning til å utforske en ny side ved lysproblematikken tilpasset nyromantikkens stemningsmaleri. Somrene 1899–1902 malte hun i Stange kirke. Hovedverket herfra er det figurrike Altergang i Stange fra 1902. Somrene 1904–09 var hun i Uvdal og slet med det rosemalte interiøret i den lille stavkirken. På tross av mange vanskeligheter greide hun å fullføre det stort opplagte Interiør fra Uvdal stavkirke, som ble kjøpt av Rasmus Meyer. Somrene 1910–14 oppholdt hun seg i Bergen, hvor hun bl.a. malte på bestilling fra Meyer, som kjøpte ialt 11 bilder av henne.

Det var først i 1890-årene Harriet Backer for alvor gav seg i kast med landskapsmaleriet. Flere av somrene i tiden 1893–1900 besøkte hun familien Garborg i Alvdal, og utførte da flere store landskaper, dystre i koloritten og elegiske i stemningen. Her malte hun også dobbeltportrettet av Hulda og Arne Garborg i Gamlestua på Kolbotn foruten flere interiørbilder fra gården Strålsjøhaugen, bl.a. Kortspillere.

Skjønt Harriet Backer fortsatte å male portretter frem til ca. 1910, kom hun aldri til å utføre mange arbeider av den art. Portrettet av Kitty L. Kielland er det betydeligste, ikke minst i kraft av sin treffsikre karakteristikk. En mykere oppfatning finner vi i portrettet av niesen Nenna. To fine portretter fra ca. 1910, Selvportrett og Portrett av Vedastine Aubert, er begge uferdige i likhet med så mange av hennes seneste bilder.

De siste arbeidene, fra ca. 1910 til 1924, er preget av en ny enkelhet, og heller iblant mot abstraksjon og en friere fargebehandling påvirket av de nyeste impulsene fra Paris. Men Harriet Backer beholdt alltid respekten for naturforbildet. Sentralperspektivet forble også vesentlig for organiseringen av motivet på billedflaten, og dannet dermed stadig grunnlaget for den endelige billedvirkning. Dette viser seg fortsatt i de opptegnede perspektivlinjene som til dels ble liggende udekket i det uferdige Evighetsbildet. Dette, hennes siste verk, ble malt etter en bestilling fra Nasjonalgalleriet, og hun arbeidet med det fra 1918 til hun døde 1932.

Fra ca. 1892 til 1910 drev Harriet Backer en meget søkt malerskole, hvor de fleste betydelige kunstnere av neste generasjon studerte for lengre eller kortere tid. Hennes korrektur fikk stor betydning som bindeledd mellom den franske akademiske tradisjon hun selv var en del av, og den nye fremgangsmåten yngre malere senere kom til å møte hos Matisse i Paris. Hun inntar en særstilling i vår kunsthistorie som en brobygger mellom realismen fra slutten av 1800-tallet og viktige moderne retninger ved begynnelsen av 1900-tallet.

Harriet Backers produksjon er liten, i alt malte hun bare ca. 180 bilder. Hun kom sent i gang og arbeidet grundig og langsomt. Men allerede fra midten av 1880-årene var hun anerkjent som en av de fremste i sin generasjon, et syn som ettertidens vurdering har befestet. Hennes bilder har i de senere år vakt betydelig internasjonal oppmerksomhet.

Harriet Backer var en aktiv og interessert deltaker i vårt kulturliv. 1898–1918 var hun medlem av Nasjonalgalleriets direksjon og innkjøpskomité, 1914 medlem av juryen for Jubileumsutstillingen i Kristiania, og hun satt i juryen for utsmykningen av Bergen Børs 1918.

1889 ble hun æresmedlem av Det Norske Studentersamfund. 1908 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull, 1925 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og samme år valgt inn i Kungl. Akademien för de fria Konsterna i Stockholm. Hun hadde Statens kunstnerlønn fra 1921.

Harriet Backer er gravlagt sammen med sine foreldre på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Verker

    Trykt materiale

  • E. Lone: Harriet Backer, med en skildring av barndoms- og ungdomstiden av hende selv og med et forord av Jens Thiis, 1924, gjenopptrykt i Lange (1995), s. 274–80 (se nedenfor)
  • Harriet Backers erindringer fra barndommen i Holmestrand er trykt i G. Graarud: Holmestrandiania. 3die del av Holmestrands historie, Holmestrand 1929, s. 194–197

    Etterlatte papirer

  • Brev, manuskripter m.m. finnes i Håndskriftsaml., NBO

    Malerier (et utvalg)

  • Lille Rødhette, 1872, NG
  • Avskjeden, 1878, NG
  • Solitude, 1878–80
  • Andante, 1881, Rogaland Kunstmuseum
  • Blått interiør, 1883, NG
  • Kitty L. Kielland, 1883, NG
  • I en bondestue, 1886
  • Chez moi, 1887, NG
  • Bygdeskomakere, 1887, Nationalmuseum, Stockholm
  • Altergang i Tanum kirke, 1891
  • Barnedåp i Tanum kirke, 1892, NG
  • Nenna, 1892, NG
  • Kortspillere, 1897, NG
  • Altergang i Stange, 1902, NG
  • Interiør fra Uvdal stavkirke, 1909, BKM
  • Selvportrett, ca. 1910
  • Portrett av Vedastine Aubert, 1910, NG
  • Evighetsbildet (Stilleben med grønn skål), 1918–32, NG

Kilder og litteratur

  • E. Lone: Harriet Backer, med en skildring av barndoms- og ungdomstiden av hende selv og med et forord av Jens Thiis, 1924
  • G. Graarud: Holmestrandiania. 3die del av Holmestrands historie, Holmestrand 1929
  • E. C. Kielland: Harriet Backer, 1958
  • L. Østby: biografi (med bibliografi) i NKL, bd.1, 1982
  • M. Lange: Harriet Backer og Kitty L. Kielland, utstillingskatalog, Stiftelsen Modums Blaafarveværk, 1983
  • d.s.: “Harriet Backer et Kitty Lange Kielland à Rochefort-en-Terre”, i Artistes étrangers à Pont-Aven, Concarneau et autres lieux de Bretagne, Rennes 1989, s. 24–35
  • Allgemeines Künstlerlexikon, bd.6, München/Leipzig 1992
  • M. Lange: Harriet Backer, 1995
  • d.s.: Harriet Backer, utstillingskatalog, NG, 1996
  • The Dictionary of Art, bd.3, London 1996

Portretter m.m.

    Kunsteriske portretter

  • Maleri av Eilif Peterssen, 1878; NG
  • Tegning av Christian Krohg, 1892; gjengitt i Kunstnere II, 1892, s. 38
  • Kulltegning og radering av Astri Aasen, 1908
  • Selvportrett (uferdig), ca. 1910
  • Litografi av Henrik Lund; gjengitt i E. Lone: Harriet Backer, 1924 (frontispis)
  • Kulltegning av Kristofer Sinding-Larsen, 1925; NG
  • Bronseskulptur ( Søstrene Backer) av Ada Madssen, 1982; Holmestrand sentrum
  • Bronsebyste av Nina Sundbye, 1995; Backergården, Holmestrand

    Fotografiske portretter

  • En rekke portretter er gjengitt i Lange (1995), negativer finnes i NGs dokumentasjonsarkiv (foto)