Fagforeningsleder og politiker. Foreldre: Telefonformann Harald Jentoft Andreassen (1898–1968) og Judith Margot Johnsen (1902–72). Ugift.

Harriet Andreassen begynte tidlig med fagforeningsarbeid og fikk etter hvert sentrale stillinger innen norsk fagbevegelse. Hun var også aktiv som politiker som medlem av kommunestyre, fylkesting og regjering.

Hun vokste opp under enkle kår som tredje eldst i en søskenflokk på åtte, tok realskolen som privatist i Namsos og begynte 17 år gammel som telefonassistent ved telefonsentralen i Rørvik. Da familien flyttet til Trondheim 1947, fikk hun arbeid på rikstelefonen der. For å avansere videre, flyttet hun 1958 til Egersund, der hun fikk stilling som telefonekspeditør med bl.a. vaktsjefoppgaver.

Harriet Andreassen engasjerte seg tidlig i fagforeningsarbeid gjennom det LO-tilsluttede Norsk Telegraf- og Telefonforbund (nå El&It-forbundet), bl.a. var hun medlem av landsstyret 1951–55. Etter 17 år i Televerket fikk hun stilling som kontordame ved LO-kontoret i Stavanger. Gjennom hele livet var hun humørfylt og kontaktskapende. 1967 valgte landsstyret i Norsk Arbeidsmandsforbund å gi henne nye og større arbeidsoppgaver som tillitskvinne på heltid, med forbedring av rengjøringsarbeidernes kår som hovedoppgave. Ti år senere valgte LO-kongressen henne til sekretær i LO, et verv hun hadde til hun gikk av med LO-pensjon 1985.

Kommunal- og arbeidsminister var Harriet Andreassen i ett år fra oktober 1980. I løpet av dette året fikk hun vist sine gode evner til å behandle mennesker. Som ansvarlig for samespørsmål under Alta-saken, maktet hun å håndtere de vanskelige forhold på en måte som skapte respekt. Lokalpolitisk engasjerte hun seg i de tre kommunene der hun bodde som voksen. Hun var medlem av bystyrene i Egersund og Stavanger i kortere perioder. Gjennom 20 år var hun medlem av kommunestyret i Rælingen, åtte år som varaordfører og 12 som formannskapsmedlem. Hun var også medlem av fylkestinget i Akershus 1972–75. I Arbeiderpartiet var hun medlem av sentralstyret 1973–77 og 1981–85, siste periode i egenskap av leder for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.

Lavlønns- og likestillingsspørsmål var saker Harriet Andreassen særlig satte sitt preg på; i Arbeidsmandsforbundet hadde hun i tillegg til rengjøringsassistentene også vaktselskapsansattes vilkår som prioriterte arbeidsoppgaver. Forbundet iverksatte 1974 en 16 dager lang streik blant rengjøringspersonalet som gav et lønnsløft – og forbundet økt tilslutning fra denne gruppen. Politisk virket hun for utbygging av barnehager og jevnere fordeling av omsorgsarbeid mellom kvinner og menn.

Som pensjonist fortsatte Harriet Andreassen sitt høye aktivitetsnivå. Hun var 1. nestleder i Norsk Pensjonistforbund 1989–93. 1993 ble hun for en periode på fire år utpekt som leder av Statens eldreråd. Hun ble personlig oppnevnt av regjeringen til rådet, der de øvrige 22 medlemmene representerte 20 ulike organisasjoner. Hun tok også denne nye arbeidsoppgaven meget alvorlig, og oppfordret de eldre til å påvirke beslutninger som angår deres egen livssituasjon. Særlig anstrengte hun seg for økt kapasitet og kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten og for bedre boforhold til pleietrengende.

Andreassen var også internasjonalt orientert og interessert. Hun hadde gode engelskkunnskaper, bl.a. ervervet gjennom deltakelse på lengre faglige folkehøyskolekurs i Genève og Manchester. I Arbeidsmandsforbundet ble hun bl.a. brukt som tolk for andre tillitsvalgte, gjennom LO deltok hun på møter i den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. I sine siste år var hun Eldrerådets representant i EURAG (European Federation for the Welfare of the Elderly). Hun sa selv at hun hadde særlig lett for å oppnå kontakt med afrikanske kvinner og mente forklaringen var at disse var direkte og bevisste, en beskrivelse som er dekkende for henne selv. Hun var frodig, uformell og glad i å fortelle gode – også litt vågede – historier.

1986 fikk Harriet Andreassen Rælingen kommunes likestillingspris. Hun døde av hjertesvikt 1997.

  • De folkevalgte må styre den nye teknologien, ikke markedskreftene, i Ting nr. 2/1981, s. 26–28
  • De svake gruppers stilling på arbeidsmarkedet, i Sosialt forum/Sosialt arbeid nr. 1/1981, s. 7–11
  • Hvilke krav vil 80-årene stille til kvinnelig arbeidskraft?, i Plan & arbeid nr. 3/1981, s. 123–126
  • HEH 1994
  • avisartikler i Romerikes Blad og Dagsavisen/Arbeiderbladet