Krig, natur og kjærlighet utgjør kraftsentrene i Harald Sverdrups diktning. Hans mest særegne bidrag til norsk litteratur er antikrigsdiktene basert på egne opplevelser som soldat på Vestfronten. Men hans sterke interesse for naturen, med fuglelivet som spesiale, gjorde ham også til noe så sjeldent som en faglig orientert naturlyriker. Først og fremst leverte han gjennom hele forfatterskapet en rekke frodige kjærlighetsdikt, som gjorde ham fortjent til karakteristikken “livsdyrker”.
Sverdrups tidlige barndom er knyttet til Lofoten, Risør, Hvitsten og Rjukan, men han vokste opp sentralt i Oslo med to yngre søsken. Sin oppvekst som sønn av en lege på Rikshospitalet har han skildret impresjonistisk i erindringsboken Slips i tretoppen. I ungdommen var han hemmet av en sterk sjenanse, som han senere i livet kompenserte for med til dels brutale virkemidler. Vår fineste kjærlighetsdikter kunne i gitte situasjoner opptre direkte ubehøvlet i bevisste forsøk på å provosere det bornerte borgerskap. Han solidariserte seg med de svake og utstøtte og praktiserte en usnobbet folkelighet i vesen og livsstil.
Sommeren 1941 ble han arrestert for en symbolsk sabotasjehandling mot NS-myndighetene og mistet retten til videre utdanning, men leste videre privat og tok illegal examen artium på reallinjen 1942. Kort etter overvar han en diktopplesning, der han ble sterkt grepet av Tore Ørjasæters diktning. Fra da av orienterte han seg mot litteraturstudier og innledet korrespondanse med Ørjasæter og flere av samtidens forfattere. Samtidig deltok han i organisert motstandsarbeid. Sommeren 1944 flyktet han til Sverige og videre til Storbritannia, der han gjennomgikk en elementær rekruttskole, før han ble sendt over til Kontinentet som bakkemannskap i Norwegian Spitfire Wing. Vingen fulgte fronten på nært hold under fremrykningen gjennom Belgia, Nederland og inn i Tyskland. Først juni 1945 var Sverdrup tilbake i Norge.
Han gjenopptok litteraturstudiene og innledet en intens virksomhet som publisist med en rekke artikler og dikt i tidsskrifter og antologier, før han debuterte i bokform med diktsamlingen Drøm og drift (1948). Samme år fikk han stipend til et studieopphold i Oxford, der han bl.a traff Dylan Thomas, som han senere kom til å gjendikte. I løpet av utenlandsoppholdet bestemte han seg for å avbryte en ellers lovende akademisk karriere for å gi seg diktekunsten i vold og, om nødvendig, ta inntektsbringende arbeid på si. Det skulle vise seg å bli nødvendig. Etter hans andre diktsamling 1949 gikk det fire år før den neste ble utgitt. I mellomtiden tok han arbeid som bl.a. smører, lærervikar og fabrikkarbeider. Av disse arbeidslivserfaringene er det særlig sjømannslivet som har nedfelt seg i dikt.
Sverdrup står i fremste rekke blant sin generasjons lyrikere og skiller seg ut fra denne med sin utpregede vitalisme. Sitt gjennombrudd fikk han med Sankt Elms ild (1958), som ble belønnet med Kritikerprisen. De billedrike og strengt utmeislede diktene ble utover i 1960-årene avløst av større enkelhet i uttrykket. I en tid preget av krig i Vietnam, studentopprør og økende økologisk bevissthet skrev Sverdrup en rekke satiriske og samfunnskritiske dikt som gjorde stor lykke på hans mange opplesninger over hele landet, bl.a. det mye siterte Øvelser i hjemlig diskriminering. Først 1982 utgav han sine “krigsnotater” i diktsyklusen Vårt trygge liv.
Sitt første ekteskap har Sverdrup karakterisert som “meget mislykket”. Han ble gift for annen gang 1954 med sin kusine Mari Ulstrup. Hun var lærer i grunnskolen og kom til å bli inspirasjonskilde til hans vakreste kjærlighetsdikt. Ekteparet bodde på Kalbakken i Oslo og pleide utstrakt omgang med hovedstadens kunstnermiljø, før de 1962 bosatte seg med sin datter Elfi i Stokke i Vestfold.
Nysgjerrighet, vitebegjær og livsappetitt førte Sverdrup ut på mange til dels strabasiøse reiser. Lenge før charterturismens tid besøkte han bl.a Spania, Marokko og Hellas. 1960 deltok han i en tre måneder lang ornitologisk ekspedisjon på Svalbard. Senere var han ofte med som konsulent når naturredaksjonen i NRK drog utenlands på reportasjereiser. Noen av hans opplevelser er nedtegnet i reisebøker som Negeren og solsikken og Blant grekere (sammen med Gunnar Bull Gundersen); andre kan også gjenfinnes i flere av hans dikt.
De siste årene av sitt liv ble Harald Sverdrup rammet av flere livstruende sykdommer, som han med legekunstens hjelp tappert stod imot. Livskampen er glimtvis beskrevet i de siste, rikholdige diktsamlingene. Han skulle ha deltatt på et større arrangement i Horten den dagen han døde i juni 1992. Han er gravlagt på eiendommen i Stokke.