Arkitekt, grafiker og maler. Foreldre: Infanterikaptein Hans Leonhard Emil Stabell (1838–1900) og Marie Magdalene Barbara Krohg (1845–1919). Gift 1) 1.10.1904 i Kristiania med Fanny Jørgensen (2.6.1879–16.4.1920), datter av sorenskriver Emil Jørgensen (1847–1928) og Caroline Holm (1854–1936); 2) 14.6.1921 i Kristiania med Emma Konstance Colban (f. 21.7.1892), datter av småbruker Ove Colban (oppr. Andreassen) (1867–1946) og Henriette Barbara Olsdatter (1869–1912). Sønnedatters sønn av Broder Lysholm Krohg (1777–1861); bror av Gunnar Stabell (1885–1964; se NBL1, bd. 14); farfar til Harald Stabell (1947–).

Harald Stabell var en sentral skikkelse innenfor kunstlivet i Trondheim som aktiv kunstner, pedagog og drivkraft i Trondhjems Kunstforening i første halvdel av 1900-tallet. I ettertidens norske kunsthistorie står han først og fremst som en akvarellmaler på høyt nivå.

Stabell vokste opp på gården Munkvold i Strinda i et kulturbevisst slektsmiljø. Han tok examen artium på katedralskolen i Trondheim 1893. Kunstnerambisjonene stod klare for ham allerede i gymnastiden, men han valgte likevel å skaffe seg en yrkesutdannelse og tok eksamen ved arkitektlinjen på Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1897. Da hadde han allerede debutert som kunstner både i fødebyens kunstforening og på Høstutstillingen i Kristiania.

I motsetning til norske kunststuderende flest drog Stabell til London, der han også kunne praktisere sitt yrke som arkitekt. Den engelske akvarelltradisjonen stod sterkt i europeisk sammenheng, men Stabells bilder ble berømmet for sin selvstendighet av britiske anmeldere da han stilte ut i storbyen og blant annet på prestisjetunge Royal Academy. Han var tidstypisk opptatt av japansk kunst og mottok også impulser fra jugendkunsten og den kjente amerikaneren James McNeill Whistler. Dette gav hans arbeider en annen karakter enn det man så innenfor de rådende strømninger her til lands, og det var nok grunnen til at akvarellene den gang ikke ble akseptert av innkjøpskomiteen i Nasjonalgalleriet.

Stabell foretok også kulturhistoriske studier av eldre ornamentikk i Storbritannia og fortsatte studiene med reiser til blant annet Hallingdal da han vendte hjem. Han var en av de mange arkitekter som ble engasjert under arbeidet med å gjøre Ålesund til en moderne jugendby etter bybrannen 1904, men fortsatte samtidig å utvikle sitt akvarellmaleri. Et av hans hovedverker, Våt sne i Ålesund havn, er fra dette oppholdet, og ble senere ervervet av den faste samlingen i Trondhjems Kunstforening. Samme institusjon kjøpte Fra gravplassen, Tunis, hvor formbehandlingen i det koloristisk lysende motivet gikk mot en viss dekorativ forenkling.

Fra 1910 var Stabell igjen bosatt i Trondheim, og hans renommé som kunstner gjorde ham selvskreven som lærer og senere (fra 1918) professor i akt-, figur- og frihåndstegning på arkitektlinjen ved Norges tekniske høgskole frem til 1945. I tillegg til en rad kull arkitektstudenter hadde han også to generasjoner unge trønderske kunstnere som elever, blant dem Inger Sitter. Ved siden av lærergjerningen tok Stabell også opp grafikken med fargetresnitt og litografier, og dette mediet fant nåde for Nasjonalgalleriets innkjøpskomité. I 1920-årene laget han en rekke portrettegninger, og flere av dem havnet i Victoria and Albert Museum i London.

Ifølge kunsthistorikeren Trygve Nergaard gjorde Stabells grundighet og tekniske perfeksjonisme at mange her til lands ikke innså kvalitetene i akvarellenes rikt nyanserte koloritt, noe som nok medvirket til at han ikke helt slo igjennom i hovedstadens ledende kunstkretser. Derimot ble motiver av kjente bygninger og bypartier i hjembyen populære blant det trønderske publikum, og maleriet Ytre havn, Trondheim 1936 var Trondheim bys gave til kong Haakon 7 til 75-årsdagen 1947. Selv hadde Stabell en sterk innflytelse på innkjøpene til det faste galleri i Trondhjems Kunstforening (nå Trondheim Kunstmuseum), og han var en viktig pådriver for å skaffe institusjonen en tidsmessig bygning (1930).

Med unntak av innsatsen i Ålesund under gjenreisingen kom Stabells bidrag på arkitekturens område til å bli av indirekte karakter, selv om han tegnet sitt eget hus i hjembyen og prosjekterte enkelte andre. Han mest betydningsfulle tid som billedkunstner var fra slutten av 1890-årene frem til midten av 1920-årene, og aksepten fra Londons kunstliv – med deltakelse på utstillinger i regi av The Royal Academy og The Royal Society of British Artists – kompenserte nok noe av skuffelsen over ikke å bli funnet verdig av hjemlandets nasjonalmuseum for sine akvareller. Æresmedlemskapet i Trondhjems Kunstforening og Tone Thiis Schjetnes byste av Stabell samme sted er lokale uttrykk for en heder som han likevel først og fremst fikk for kvaliteten på sine beste arbeider. Responsen på minneutstillingen ved 100-årsjubileet for hans fødsel i flere norske byer 1974 var da også entydig positiv.

    Et utvalg

  • Ved vinduet, akvarell, 1899, TKM
  • Våt sne i Ålesund havn, akvarell, 1907, sst.
  • Fra gravplassen, Tunis, akvarell, 1909, sst.
  • Kirken San Francisco, Madrid, akvarell, 1910, Skien Kunstforening
  • Ole Juul, litografi, 1924, NG
  • Fra Quimper, maleri, 1925, TKM
  • Ytre havn, Trondheim 1936, maleri, 1936, Det kgl. Slott, Oslo
  • Stud. 1893, 1918, 1933, 1943
  • J. J. Grimelund og O. Flønes: Trondhjems Kunstforening, Trondheim 1955
  • HEH 1959
  • H. Alsvik: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • U. Moen i Harald Krohg Stabell. Minneutstilling. Akvareller, Trondheim 1974
  • Ø. Storm Bjerke: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • Selvportrett, litografi, 1921; TKM
  • Byste (bronse) av Tone Thiis Schjetne, 1955; sst