Broder Lysholm Krohg var veimester i Søndre Trondhjems amt i mer enn en mannsalder. Han var aktiv på jordbruksområdet og prøvde seg også på ulike industriforetak.
Krohg vokste opp i en stor søskenflokk på Munkvoll i Strinda. Faren var generalveimester i det nordafjelske, og moren tilhørte kjøpmannsborgerskapet i Trondheim. Etter å ha fått undervisning av huslærere og en tid på latinskolen i byen begynte han 1794 på Den frie matematiske skole (krigsskolen) i Christiania, og 1798 var han ferdig utdannet offiser. Han gjorde garnisonstjeneste ved 1. Akershusiske infanteriregiment og som kornett ved Smålenske dragonregiment. 1808 ble han rittmester.
Krohg kom imidlertid snart over i sivil tjeneste. Da faren døde 1801, ble først sønnen Christian Krohg (1771–1801) konstituert i embetet etter ham, men da han også døde samme år, ble Broder Krohg konstituert som hans etterfølger. Generalveimesterembetet ble i praksis opphevet 1802 og delt i flere veimesterstillinger; først en deling i Nordre Trondhjems amt og Søndre Trondhjems amt (inkludert Romsdals amt og Sunnmøre fogderi) 1802, og deretter en ny deling 1809, da Romsdals amt ble skilt ut. Krohg hadde som konstituert generalveimester skjøttet oppgavene vel. Han ble 1803 utnevnt til veimester à la suite, dvs. at han skulle assistere de øvrige veimestere der det måtte trenges. 1809 ble han utnevnt til veimester i Søndre Trondhjems amt.
I begynnelsen av 1800-tallet begynte den store omleggingen til hjulredskap som krevde bedre fremkommelighet på veiene. Men bøndene var ennå i Krohgs tid bare måtelig interessert i veibygging; det medførte mer byrde enn nytte for dem. Bøndenes motvilje og restriktiv lovgivning var rammebetingelser som en veimester måtte forholde seg til. Likevel gjennomførte Krohg flere større veianlegg: i øvre del av Gauldalen, strekningen fra Støren gjennom Soknedal mot Innset og veien fra Trondheim over Strindalandet. Det hendte at han forskutterte kostnader ved veiprosjekter mot forventet refusjon fra det offentlige, noe som ikke alltid slo til. Han fikk flere rettssaker mot seg fra veiarbeidere på grunn av manglende lønnsutbetalinger, og han kom i konflikt med det regionale embetsverket på grunn av sin driftighet og iherdige innsats.
1823 ble Krohg konstituert i det ledige veimesterembetet i Nordre Trondhjems amt. Her var det planlagt en ny mellomriksvei over Verdalen til Jemtland (“Kong Karl Johans vei”), og Krohg fullførte arbeidet med den 1835. Da hadde han stått på vartpenger siden 1827, etter at veimesterembetene var opphevet med veiloven av 1824.
Krohg kjøpte 1806 gården Kystad på Byåsen av sin eldre bror, senere amtmann Hilmar Krohg, og her ble han boende med sin familie frem til han 1850 overdrog gården til sine tre gjenlevende sønner og flyttet til Trondheim sammen med sin kone. I hans tid ble den flotte hovedbygningen i empirestil reist og en storstilt naturpark anlagt. På gården ble det også anlagt en planteskole som leverte trær til Trondheims og Strindas hager, alleer og kirkegårder, og Krohg er derfor blitt kalt “trærnes far i Trøndelag”. Han var medstifter og mangeårig styremedlem i Søndre Trondhjems amts landhusholdningsselskab, og han var aktivt engasjert i et stort forsøk i regi av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (der han var medlem fra 1825) som gjaldt drenering av Ustmyra ved Heimdal til rentabelt dyrkingsland. Av øvrig næringsvirksomhet må nevnes hans industriforetak, særlig “Forsøget” papirfabrikk ved Selsbakk og kruttmøllen på samme sted samt hans eierinteresser i Mostadmarken jernverk i Malvik.
Broder Lysholm Krohg mottok ridderkorset av den svenske Svärdsorden (1818) og Nordstjärneorden (1835) for sin innsats som veimester, og 1857 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.