Bergverksdirektør. Foreldre: Arkitekt Erling Ross (1878–1959) og Elisa Henriette Martens (1880–1973). Gift 1933 med Eva Ragnhild Klunderud (16.2.1909–), datter av bergingeniør Richard Andreas Klunderud (1882–1969) og Elisabeth Ovidia Eriksen (1885–1966). Sønnesønn av Immanuel Ross (1842–1923; se NBL1, bd. 11); dattersønn av Ditlef Martens (1837–1920); grandnevø (brorsønns sønn) av Hans Ross (1833–1914).

Bergingeniør Harald Ross var Norges siste sølvverksdirektør. Sitt tidlige yrkesliv hadde han ved kullgruvene på Svalbard. Som direktør for Kongsberg Sølvverk opplevde han at den historiske bedriften ble nedlagt av staten etter 335 års drift. Siden var han gjennom 19 år bergmester i Trondheim distrikt, under malmbergverkenes siste storhetstid. Ross gjorde en militær innsats under den annen verdenskrig. Han virket også som FN-rådgiver i bergrett i Kongo.

Ross ble født i Göttingen, der faren var arkitekt. 1916 flyttet familien til Bergen, og Harald Ross tok examen artium ved Bergen katedralskole 1926. 1931 ble han bergingeniør fra NTH og 1932 assistentingeniør ved Vigsnes Kobberverk. Samme år ble han ansatt som gruveingeniør ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S på Svalbard. Etter evakueringen av Longyearbyen 1941 arbeidet han ved selskapets kontor i London til 1943. 1944–45 var han konsulent for Kings Bay Kull Comp. I Storbritannia fikk han militær opplæring og nådde majors grad. Han deltok og ble såret under raidet mot Svalbard våren 1942. Siden ble han overført til Forsvarets Overkommando i London, der han var forbindelsesoffiser til det britiske admiralitetet for arktiske ekspedisjoner. 1945–46 var han krigskommissær i Oslo. For sin krigsinnsats mottok han Krigsmedaljen og ble utnevnt til militært medlem av den britiske Imperieorden.

1946 ble Ross bergmester og 1949 direktør ved det tradisjonsrike Kongsberg Sølvverk, som hadde vært i drift siden 1623. Det statseide sølvverket hadde i mange år gått med underskudd. Malmreservene og utsiktene til lønnsom drift var dårlige. Ross og andre kjempet forgjeves for det gamle bergverkets fremtid. 1955 besluttet Stortinget å nedlegge driften. Etter 335 års drift stanset Sølvverket 1958, og Ross fratrådte som den siste sølvverksdirektør. Han ble utnevnt til bergmester i Trondheims distrikt, der det var en betydelig bergverksdrift på kobber, svovelkis og jern ved Løkken, Røros, Folldal, Skorovatn, Fosdalen, Raudsand og andre steder. I tillegg fungerte han som bergmester på Svalbard 1964–65. Med permisjon var han 1962–64 i Kongo (Zaïre) som FN-rådgiver og utarbeidet utkast til en berglov som fikk stor anerkjennelse. 1977 gikk han av med pensjon og flyttet tilbake til Kongsberg, der han døde 1983.

Ross virket også som lærer, først i 11 år ved Bergskolen på Kongsberg, der han også var styreformann, siden som lærer i kullgruvedrift ved NTH. Han hadde en rekke offentlige verv tilknyttet bransjen, spesielt kullgruvedriften på Svalbard, der han fra 1968 var statens kontrollør. Under krigen satt han i Industrikomiteens undergruppe for bergverk.

I studietiden i Trondheim var Ross aktiv som formann i Bergstuderendes Forening, Studenterorkesteret og NTHs friidrettsgruppe. 1931 var han viseformann i Studentersamfundet i Trondhjem og formann for studenteruka Mammon-Ra. Han var en tid styremedlem i N.I.F. og i Bergingeniørforeningen, distriktsguvernør for Østlandet i Rotary International og formann i Røde Kors på Kongsberg og i Trondheim.

  • Kongsberg Sølvverk, i Tidsskrift for Kjemi, Bergvesen og Metallurgi nr. 2b/1950, s. 3–7
  • 330 Years of Mining at Kongsberg, i Engineering and Mining Journal, bd. 155 nr. 11, 1954, s. 94–97 og 112
  • Kongsberg Sølvverk, i Samtidskunnskap for folkeskolen og framhaldsskolen nr. 2, 1955, s. 30–38
  • diverse artikler i fagpressen, spesielt i Bergverks-Nytt 1960–76
  • Stud. 1926, 1951
  • O. Valmot: “Han var Norges siste sølvverksdirektør”, i Bergverks-Nytt nr. 1/1978, s. 23f.
  • d.s.: “Harald Ross er gått bort”, i Bergverks-Nytt nr. 6/1983, s. 33