Harald L. Tveterås var en pioner, i utviklingen av norsk bibliotekvesen, internasjonalt biblioteksamarbeid og forskning i vår litterære kulturhistorie.
Tveterås vokste opp i Stavanger og tok examen artium ved Stavanger katedralskole 1925. Han ble cand.philol. ved Universitetet i Oslo 1932 med norsk hovedfag og dr.philos. 1966 på norsk bok- og forlagshistorie. Fra 1929 arbeidet Tveterås i 40 år ved Universitetsbiblioteket i Oslo, som den gang også var landets nasjonalbibliotek. Han erfarte at “hver interesse før eller senere avføder en publikasjon eller et tidsskrift”, og 1940 publiserte han den første samlede bibliografiske oversikt over norske tidsskrifter utgitt fra 1760 til 1920, med en innledende historisk oversikt.
1942 ble Tveterås leder av utenlandsk katalogavdeling og 1951 av nasjonalbibliotekavdelingen. 1950 startet han Humaniora Norvegica, som gir en retrospektiv og løpende oversikt over utenlandsk litteratur om Norge, nordmenn og norske forhold. Videreføring av denne har siden vært en viktig nasjonalbibliotek-oppgave. Fra 1953 til 1969 var Tveterås overbibliotekar og leder for Universitetsbiblioteket, bare avbrutt av to år, 1947–48, da han var sjefbibliotekar ved UNESCOs bibliotek i Paris.
Det var Tveterås som først lanserte tanken om å plassere avdelinger av Universitetsbiblioteket nærmest mulig studenter og forskere ved universitetets fakulteter. Hans modell for fakultetsbibliotek vakte internasjonal oppmerksomhet og førte til tilsvarende tiltak i blant annet Storbritannia. Han hadde stor innflytelse ved etablering av universitetsbibliotekene i Bergen og Tromsø. Som overbibliotekar var han 1958–69 også “statens konsulent for de vitenskapelige og faglige biblioteker”. Denne oppgaven ble fra 1969 ivaretatt av et riksbibliotekarembete, og Tveterås var inntil 1974 landets første riksbibliotekar.
Parallelt med oppgavene som bibliotekleder drev Tveterås sin kulturhistoriske forskning. Han publiserte den første samlede norske forlags- og bokhandlerhistorie og så den i en kulturell, sosial og økonomisk sammenheng. Den norske bokhandels historie kom i fire bind fra 1950 til 1996. Han døde mens han arbeidet med fjerde bind, som ble fullført av sønnen Egil.
Tveterås ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1967. 1987 fikk han Institusjonen Fritt Ords honnør for “banebrytende forskning i norsk forlagsvirksomhet, bokhandel og folkelesning”.
Tveterås' omfattende forfatterskap inkluderer forlagshistoriene til Aschehoug og Cappelen samt to barnebøker, andre bøker og litterære, kulturhistoriske og bibliotekfaglige artikler i samleverk, fagtidsskrifter og dagspresse.
Tveterås hadde et livslangt internasjonalt engasjement. Han var formann i Den norske nasjonalkommisjon for UNESCO 1952–67 og fortsatte til 1969 som nestleder. I tillegg til å inneha en lang rekke verv i mange internasjonale organisasjoner bidrog han til internasjonalisering av bibliotekaryrket, til nye ordninger for utveksling av bibliografiske opplysninger og til etablering av lånevirksomhet mellom bibliotek over landegrensene. Han var en internasjonalt kjent bibliotekar og en ettertraktet foredragsholder.
Selv sa Tveterås at han egentlig var lat. Ingen som opplevde hans intellektuelle nysgjerrighet, utrettelige innsatsvilje og lange arbeidsdager forstod det. I tillegg til sin konsentrasjonsevne hadde han et utadvendt og vennlig sinnelag. Han trivdes i selskap med mennesker og dyrket samtalen. Til tross for at han til tider opplevde den motstand fra yrkeskolleger som nyskapende personer kan møte, syntes han aldri å miste motet. Han bevarte sin entusiasme og sin arbeidskapasitet helt til det siste. Etter et langt arbeidsliv og et 66 år langt harmonisk ekteskap sovnet han en sommernatt stille inn, 86 år gammel.