Faktaboks

Harald Gram
Født
18. september 1887, Kristiania
Død
7. juni 1961, Oslo
Virke
Jurist, politiker og genealog
Familie
Foreldre: Stiftamtmann og statsminister Gregers Winther Wulfsberg Gram (1846–1929) og Antoinette Augusta Brodtkorb (1857–1938). Gift med Ingrid Meyer f. Sønderaall (19.1.1888–24.3.1969), datter av prost Karl Olaf Axel Sønderaall (1851–1921) og Sofie Wefring (1859–1932). Far til Gregers Winther Wulfsberg Gram (1917–44).

Harald Gram var Høyres generalsekretær i 22 år og byfogd i Oslo 1936–57. Han var også redaktør for Norsk Slektshistorisk tidsskrift. Under okkupasjonen av Norge 1940–45 ledet han fra 1942 sambandskontoret ved den norske legasjon i Stockholm.

Som sønn av en av 1890-årenes fremste høyrepolitikere og med oppvekst i et tradisjonsbundet embetmannshjem var interessen for konservativ politikk Gram så å si i kjødet båren. Etter examen artium 1905 og juridikum 1911 ble han ansatt som Høyres generalsekretær 1914. I denne stillingen stod han i 22 år, mens han samtidig i to perioder (1928–36) representerte sitt parti for Akershus i Stortinget og 1920–28 var medlem av Aker herredsstyre, de to siste årene som varaordfører. Som generalsekretær ledet han reorganiseringen av Høyre etter valgnederlaget 1912, og etter at overgangen fra enmannskretser til forholdstallsvalg 1919 hadde nødvendiggjort en ny organisasjonsstruktur med sterke distriktsorganisasjoner og fylkessekretærer som kjerne.

Gram førte et myndig regimente i organisasjonen og var en grå eminense i partiet med betydelig innflytelse på dets politikk. Etter at “høyrebølgen” ved valgene 1918–24 hadde kulminert, ble Gram grepet av voksende pessimisme med hensyn til partiets fremtid under inntrykket av Arbeiderpartiets fremmarsj, samtidig med at Høyres finansielle situasjon ble vanskeligere. Motgangen tæret på kamplysten. “Jeg kan ikke beskrive hvor hårdt det tar på nervene å arbeide [...] under sådanne vilkår, hvorved vi endog også har vært på nippen til å få telefonen stengt, fordi vi ikke kunde betale avgiften,” skrev han til partiets formann 1934. Dette nerveslit er trolig forklaringen på at han 1936 søkte seg over i en mer anonym tilværelse som byfogd i Oslo.

Men også etter retretten ytet Gram sitt parti tjenester. Som flyktning i Stockholm 1942–45 var han med på å forberede gjenreisningen av partiet etter krigen. 1950–54 var han medlem av Høyres sentralstyre og representerte partiet i offentlige utvalg, bl.a.i valgordningskommisjonen av 1948.

Den norske regjering i London bad 1942 Gram komme over til Stockholm for å lede arbeidet med å finansiere og koordinere motstandsarbeidet i det okkuperte Norge. Arbeidet foregikk gjennom et kontor med dekknavnet “Idrettskontoret” (senere Sambandskontoret) ved den norske legasjon. Som leder for dette arbeidet var Gram tilhenger av en aktiv motstandslinje, noe som bl.a. kom til uttrykk ved at han også støttet den kommunistiske motstandsbevegelsen med penger. Dette brakte ham i et visst motsetningsforhold til regjeringen og hjemmefrontledelsen.

Grams interesse for genealogi sprang ut av hans forankring i en embetsmannsfamilie med røtter tilbake til 1600-tallet. 1947–57 var han styremedlem i Norsk Slektshistorisk Forening og 1947–59 redaktør av foreningens tidsskrift. Han var også medutgiver av fire utgaver av Hvem er Hvem fra 1948 og redaktør av Statskalenderen fra 1947 til sin død.

Gram var ridder av St. Olavs Orden (1947), kommandør av Dannebrogordenen og innehaver av Christian 10s frihetsmedalje.

Verker

  • Et frit selvhjulpent folk, 1918
  • Det glade vanvids følger, 1921
  • Naar krybben er tom, 1924
  • Otto B. Halvorsen, i Konservative menn i Norges nyere historie. 15 politiske essays. Tilegnet C. J. Hambro i anledning av hans 75 års dag 5. januar 1960,1960

Kilder og litteratur

  • Nekrologer i Aftenp.8.6.1961, Mgbl.9.6.1961 og NST,bd. 18, 1962, s. 81f.
  • R. Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940,bd. 2 i Høyres historie,1984
  • F. Sejersted: Opposisjon og posisjon,bd. 3 i Høyres historie,1984
  • T. Pryser: Klassen og nasjonen 1935–1946, bd. 4 i Arbeiderbevegelsens historie, 1988
  • A. Moland: biografi i NKrL, 1995