Harald Dahl var professor i gruvedrift ved Norges Tekniske Høgskole fra 1935 til 1954, men arbeidet med praktisk gruvedrift både før, under og etter sin tid som professor, bl.a. i forbindelse med gjenoppbyggingen av Røros Kobberverk.
Dahl ble født i Trondheim og tok examen artium ved Trondhjem katedralskole 1901. Han begynte deretter ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, hvor han ble uteksaminert som maskiningeniør 1904. Han peilet seg inn mot gruveindustrien, en næring som på den tiden opplevde rask ekspansjon, og han ønsket mer utdannelse enn de tekniske skolene i Norge kunne gi. Han reiste derfor til det prestisjefylte bergakademiet i Freiberg i Sachsen, og 1906 fikk han sitt diplom som bergingeniør derfra.
Etter denne solide utdannelsen, som hørte til de beste man kunne få i Europa på den tiden, begynte en lang og mangefasettert karriere. Dahl vendte først tilbake til Trøndelag som assistentingeniør ved Meraker Gruber 1907–10. Så drog han utenlands. 1910–17 var han gruveingeniør i Sør-Frankrike og Nord-Afrika, og 1917–31 var han direktør ved svenske, tyske og norske gruver.
I en alder av nær 50 år og etter over 30 års praktisk virke i gruveindustrien, gjenopptok han sitt akademiske arbeid, og 1934 ble han promovert til doktor ved bergakademiet i Clausthal. Han siktet seg med dette antakelig inn mot professoratet i gruvedrift ved NTH, som hadde stått ledig i seks år. Dahl hadde publisert lite i forhold til sine kolleger ved høyskolen, men han fikk stillingen pga. sin allsidige bakgrunn og praktiske erfaring. Fra 1935 var han en av bergavdelingens tre professorer, med ansvar for kurs i gruvedrift, gruvemåling, geofysisk malmleting, kullbryting og bergrett.
Dahl hadde administrative talenter etter et langt virke i industrien, og han var, bortsett fra en periode under krigen, avdelingsformann ved Bergavdelingen 1936–54. Han var dessuten rektor ved NTH 1948–54. Denne perioden bød på store utfordringer. Høyskolen skulle utvikles i nye retninger, både hva studenttall, undervisning og forskningsorganisering angikk, og Dahl ble en sentral drivkraft i denne ekspansjonen. Han deltok dessuten aktivt i stiftelsen av SINTEF 1950, og han var med på å ta de første skritt i retning av demokratiseringen av NTHs styringsorganer, idet studentene under hans rektortid fikk anledning til å være representert i professorutvalg og professorråd. For sin innsats i ledelsen av NTH ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Dahl kombinerte, som flere andre NTH-professorer, sin gjerning ved høyskolen med konsulenttjenester for industrien. Han nedla et stort arbeid ved gjenoppbyggingen av Røros Kobberverk, hvor han var styremedlem og formann 1940–52. Etter at han gikk av som professor var han driftsbestyrer ved verket 1955–59.
Harald Dahl ble holdt for å være en nøyeregnende, beskjeden og nøktern mann. I likhet med flere av sine forgjengere og kolleger i bergverksfaget later det ikke til at han tok seg selv og sin klesdrakt høytidelig. Hans velbrukte bergmannshatt ble benyttet på vei til NTH så vel som på de utallige reiser i inn- og utland. Den kunne også skape problemer. Ved en studentekskursjon til Boliden ble Dahl, som var iført sin hatt, nektet å innløse en sjekk. Han ble først godtatt som professor etter et nytt oppmøte sammen med en av gruveselskapets overingeniører.