Biokjemiker. Foreldre: Lege Peter Blankenborg Prydz (1903–68) og sykepleier Ingebjørg Øilo (1905–99). Gift 1) 1954 med Reidun Ingeborg Svensen (24.12.1934–), datter av entreprenør Reidar Gustav Emil Svensen (1906–86) og Ingeborg Holmstedt (1905–95), ekteskapet oppløst 1983; 2) 1985 med professor Anne-Brit Kolstø (21.5.1945–), datter av lege Leif Kolstø (1911–89) og sykepleier Gudbjørg Haaland (1912–). Sønnesønns sønnesønns sønnesønn av Peter Blanckenborg von Prydz (1721–82).

Hans Prydz er kjent for sine grundige undersøkelser av mange av de molekylære mekanismene som er ansvarlige for blodkoagulasjon. I sine første undersøkelser bygde han på tidligere norsk forskning på feltet tilbake til Paul Owrens arbeider i 1940-årene. Prydz' fortjeneste er at han tok i bruk biokjemiske og senere cellebiologiske og bioteknologiske metoder til å studere koagulasjonsprosessene. Resultatene av disse undersøkelsene har åpnet nye forskningsfelt både i Norge og internasjonalt, og mange av hans dyktige elever befolker i 2003 sentrale forskerstillinger i biologiske og medisinske fag ved alle norske universiteter.

Prydz vokste opp i Oslo og under krigen i perioder i Nittedal, der hans farfar var distriktslege. Etter examen artium på Vestheim kommunale skole studerte han medisin i Oslo og ble cand.med. 1957. Ved siden av medisinstudiet var han opptatt av kunst og kunsthistorie og av studentpolitikk. Han var bl.a. i en periode formann i Studentersamfundet. 1956 var han sentral i arbeidet med å la ungarske studenter som var flyktninger i Østerrike, få komme til Norge.

Først under turnustjenesten ble Hans Prydz for alvor interessert i forskning. Peter Hjort rekrutterte ham til Rikshospitalet og hjalp ham til et forskningsstipend knyttet til Tromboseinstituttet. Prydz forteller at han var imponert av den intellektuelle kapasiteten til Owren og Hjort, men at han ellers ble skuffet over mangelen på tidsmessige biokjemiske metoder og utstyr ved instituttet. Han flyttet forskningsvirksomheten til Biokjemisk institutt på Blindern, der professorene Søren Laland og Jon Jonsen gav ham laboratorieplass. Mye av stipendiatperioden brukte han ellers til å følge forelesninger i fysikk og i organisk og fysikalsk kjemi.

Hans Prydz disputerte for doktorgraden 1965 på en samling artikler om koagulasjonsfaktoren prokonvertin, som også går under navnet Faktor VII. Molekylærbiologiske studier av prokonvertin og enkelte andre koagulasjonsfaktorer går som en rød tråd gjennom hele Prydz' forskerkarriere, men med stadig nye metoder og angrepsvinkler. Enkelte av de metodene han innførte, har i tillegg gitt opphav til nye biologiske forskningsfelt som ikke direkte har hatt noe med blodkoagulasjon å gjøre.

I begynnelsen av 1960-årene var det en diskusjon om mange av koagulasjonsfaktorene (de som er avhengig av vitamin K) egentlig som forstadium var ett protein, som så ble proteasespaltet til forskjellige faktorer. Hans Prydz laget antistoff mot prokonvertin og brukte det til å felle ut denne faktoren. Dette affiserte ikke de andre faktorene, og han hadde med dette vist at faktorene ikke hadde felles forstadium. Prydz karakteriserte prokonvertin kjemisk (det er et glykoprotein) og viste at et kompleks av prokonvertin og vevstromboplastin trigger blodkoagulasjonen ved skader av blodårer. Senere tok han og hans elever i bruk molekylgenetiske metoder til å kartlegge mutasjoner i genet til prokonvertin og til å studere regulering av genaktiviteten. Gjennom disse arbeidene ble han en av de første i Norge som tok i bruk metoder som internasjonalt går under betegnelsene 'genomics' og 'proteomics'. Som et hjelpemiddel i denne forskningen laget forskningsgruppen omkring 1990 en transgen mus, en aktivitet som fikk stor positiv og negativ publisitet.

Etter doktorgraden arbeidet Prydz i en periode ved Det odontologiske fakultet, men han ble snart rekruttert av Peter Hjort til et professorat i biokjemi ved det planlagte medisinske fakultetet i Tromsø. Hans Prydz gikk meget systematisk til verks og bygde opp forskningsgruppen mens han ennå arbeidet i Oslo, for så å flytte hele gruppen på 8 personer til Tromsø. I Tromsø gjorde han i tillegg til forskning og veiledning i egen forskningsgruppe en betydelig innsats ved å bygge opp generell infrastruktur for eksperimentell biologisk-medisinsk forskning.

Etter 8 år i Tromsø og et utenlandsopphold ble Prydz 1980 professor ved Tromboseinstituttet i Oslo, som da hadde skiftet navn til Institutt for indremedisinsk forskning. 1989 flyttet han forskningsaktiviteten til Bioteknologisenteret, som han ledet inntil han 2003 gikk av for aldersgrensen. Han bygde her opp en virksomhet som på det meste omfattet nær 100 personer fordelt på 6–7 forskningsgrupper.

Både i Tromsø og i Oslo rekrutterte Prydz et stort antall dyktige medarbeidere og elever til sine forskningsprosjekter. Mange av disse har senere fått toppstillinger i biologiske og medisinske fag ved universitetene i Norge.

Utenom eget fag har Hans Prydz betydelig innsikt i og interesse for bildende kunst. I Tromsø tok han initiativ til å starte et galleri “Galleri 71”, som ble en stor suksess, og han har også vært involvert i gallerivirksomhet i Oslo.

  • Studies on proconvertin (factor VII), dr.avh. UiO, 1965
  • The localization of a vitamin K-induced modification in an N-terminal fragment of human protrombin (sm.m. T. Skotland, T. Holm, B. Østerud og R. Flengsrud), i Biochemical Journal, vol. 143, 1974, s. 29
  • Further link between the complement and coagulation systems (sm.m. A. C. Allison og H.-V. Schorlemmer), i Nature, vol. 270, 1977, s. 173
  • Atomkrig i medisinsk perspektiv (sm.m. T. Christoffersen), 1981
  • Introduksjon til genteknologien, Lynkurs i det molekylær-biologiske grunnlag for genteknologien og Genteknologi og medisin, i H. Prydz (red): Genteknologi og samfunn, 1992
  • Binding of human factor VIIa to Tissue Factor induces cytosolic Ca2+ signals in J82 cells, transfected COS-1 cells, MDCK cells and in human endothelial cells induced to synthesise Tissue Factor (sm.m. J.-A. Røttingen, T. Enden, E. Camerer og J.-G. Iversen), i Journal of Biological Chemistry, vol. 270, 1995, s. 4650–4660
  • red. Mechanisms of Horisontal Gene Spreading, København 1998
  • Interferon regulator factor I mediates the interferon-g induction of the human immunoproteasome submit MECL1 (sm.m. G. S. Foss), i Journal of Biological Chemistry, vol. 274, 1999, s. 35196–35202
  • Characterization of PSKH1, a Novel Human Protein Serine Kinase with Centrosomal, Golgi, and Nuclear Localizations (sm.m. G. Brede, J. Solheim og G. Trøen), i Genomics, vol. 70, 2000, s. 82–92
  • Human TNFa in transgenic mice induces differential changes in redox status and glutathione-regulating enzymes (sm.m. H. Glosli, K. J. Tronstad, H. Wergedal, F. Müller, A. Svardal, P. Aukrust og R. K. Berge), i FASEB Journal, vol. 10, 2002, s. 1096
  • Tolerance for mutations and chemical modifications in a siRNA (sm.m. M. Amarzguioui, T. Holen og E. Babaie), Nucleic Acids Research, vol. 31, 2003, s. 589–595
  • Transport signals and transcription dependent nuclear localization of the DEAD-box helicase MDDX28 (sm.m. R. Valgardsdottir), i Journal of Biological Chemistry, vol. 278, 2003, s. 21146–21154
  • HEH 1994
  • NL, bd. 4, 1996
  • Hode (keramikk) av Dagny Hald; p.e
  • Maleri (hode) av Frans Widerberg 1988; p.e
  • Maleri (halvfigur) av d.s., 2003; p.e