Jurist, embetsmann og politiker. Foreldre: Stadsfysikus Claus Peter Petersen (1762–1823) og Christine Wilhelmine Lakier (1768–1817). Gift 27.5.1816 i Christiania med Kirstine Marie Thrane (12.7.1796–5.2.1876), datter av kjøpmann og stadshauptmann Paul Thrane (1753–1830) og Judith Abigael Clausen (1775–1833). Bror av Peter Christian Petersen (1791–1853; se NBL1, bd. 11); far til Richard Petersen (1821–1908; se sst.); farbror til Claus Thomas Petersen (1830–1912; se sst.); svoger til Waldemar Thrane (1790–1828); morfar til Hanna Butenschøn (1851–1928); farmors morfar til Barthold Butenschøn (1904–2001).

Hans Petersen var en av de mest fremtredende jurister i Norge i 1820- og 1830-årene og markerte seg særlig som en aktiv forsvarer under flere riksrettssaker. Han var statsråd i 22 år (1839–61) og formann i den norske regjering i Christiania (tilsvarende statsminister) 1858–61.

Petersen vokste opp i Kristiansand, gikk på katedralskolen i hjembyen og ble student 1810. Han leste jus ved universitetet i København og avla den teoretiske eksamen for cand.jur.-graden 14. januar 1814, samme dag som Kielfreden ble inngått. Han ville nå hjem for å delta i selvstendighetskampen, men det var reiseforbud sjøveien, og i Sverige ville han bli avkrevd troskapsed til den svenske konge. Som eskorte for flere unge norske damer kom Petersen seg i robåt over til svenskekysten, hvorfra han forkledd som kusk kjørte dem til Christiania; den ene av damene ble senere hans hustru.

Petersen ble april 1814 konstituert som byfogd i Kragerø; senere samme år bestyrte han en tid Sjøkrigskommissariatet, men ble i september utnevnt til protokollsekretær i den nyopprettede Høyesterett. 1817 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat og drev deretter en lukrativ advokatpraksis frem til 1837. Han var fra 1821 forsvarer ved Riksretten og forsvarte statsrådene Fasting (1821) og Collett (1827) og statsminister Løvenskiold (1836). I den sistnevnte saken prosederte han kraftfullt mot Stortinget, men tapte.

Som advokat var Petersen ytterst veltalende og holdt utsøkte innlegg; kanskje var talentet blitt finslepet gjennom hans erfaring som skuespiller i Det dramatiske Selskab, der han var en av de bærende krefter frem til 1827. Hans samtidige berømmet ham for diksjon og formuleringsevne: Slottsprest Pavels omtaler i sine dagboksopptegnelser Petersens opptreden som opponent ex auditorio ved den første doktordisputas ved universitetet i Christiania (1817), der han på “yderst flydende og correct Latin opponerede med megen Humanitet” (om et medisinsk tema!). Professor T. H. Aschehoug mente at det ikke fantes maken til “klangfullt og distinkt organ” som Petersens; og Henrik Wergeland brukte utdrag av hans foredrag for riksrettene 1827 og 1836 i sin norske lesebok (1844) som eksempler på veltalenhet som “grænser ind paa Digtekunsten”.

1830–34 var Petersen konstituert regjeringsadvokat, men på grunn av uenighet om lønnen trakk han seg fra stillingen, og førte deretter en del saker for departementene etter stykkpris frem til 1837. Etter riksrettssaken 1836 fikk han tilbud om en statsrådspost, men sa nei takk. Isteden tok han 1837 imot embetet som stiftamtmann i Christiania. To år senere gav han etter for et nytt tilbud om plass i regjeringen og ble sjef for Marinedepartementet. 1840–41 og 1843–44 tjenestegjorde han ved statsrådsavdelingen i Stockholm. 1845–47 var han sjef for Justisdepartementet, deretter skiftet han departement relativt ofte og endte med det lite arbeidskrevende Revisjonsdepartementet 1859–61. Som “formann for den norske regjering” i Christiania 1858–61 var han i praksis statsminister, men uten å ha tittelen (den ble først innført i Norge 1873). Han gikk av etter at kongen hadde uttrykt sin misnøye med ham i striden om å nedsette en ny norsk-svensk unionskomité. Petersen var en av dem som påvirket kong Oscar 1 til å gi Norge større likestilling i unionen, men han hadde vanskelig for å samarbeide med Karl 4, som han fant egenmektig og syntes kom med dårlig gjennomtenkte utspill.

I juridiske kretser har Petersen skaffet seg varig ry som grunnlegger av Norsk Retstidende, som fremdeles er et uunnværlig hjelpemiddel for jurister. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1846.

Petersen var sekretær og seremonimester ved St. Olavs Orden 1851–57. Han ble ridder av den svenske Nordstjärneorden 1834 og fikk storkors av samme orden 1844. Etter at Novembertraktaten var underskrevet 1855, ble han storoffiser av den franske Æreslegionen, og han fikk storkors av St. Olavs Orden 1857. I forbindelse med Karl 4s kroning i Trondheim 1860 oppnådde han tvillingrikenes fornemste utmerkelse, da han ble ridder av den svenske Serafimerorden.

Hans Petersen bodde på løkken Solli ved nåværende Observatoriegata 2. Her oppførte arkitekt Grosch en fin klassisistisk bygning for ham. Huset ble revet 1940, men enkelte av interiørene ble reddet og kom til Kunstindustrimuseet i Oslo.

  • Tilsvar for Statsraad Jonas Collett i den mod ham anlagte Rigsretssag, i Actions- og Defensions-Indlæg samt Dom i Rigsretssagen mod Statsraad Collett, 1827, s. 52–150
  • Defensions-Skrift for H.Exc. Statsminister Løvenskiold i den mod ham anlagte Rigsretssag, 1836

    Etterlatte papirer

  • Dagbøker for årene 1840–47; utdrag (fra tronskiftet 1844) trykt som Af Statsraad Petersens Dagbøger, i Norsk Maanedsskrift 1884, s. 493–552
  • NFL, bd. 4, 1896
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • G. Hallager: Norges Høiesteret 1815–1915, 1915
  • R. Petersen: “Livserindringer”, i St. Hallvard 1916
  • Finne-Grønn, bd. 2, 1926
  • E. S. Engelstad: Historikk og fører for interiørene fra Christianialøkken Solli, 1941
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952