Lege. Foreldre: Justisråd Søren Munk (1733–1801) og Kirstine Johanne Munk (1738–1810). Gift 1798 med Karen Femmer (23.2.1775–25.4.1834), datter av magistratspresident Carl Femmer (1743–97) og Sophie Amalie Suhm (1742–1810).

Danskfødte Hans Munk var en av de mest markerte legeskikkelser i Norge i første del av 1800-tallet. Han virket som lege i mer enn 50 år.

Etter kirurgisk og senere medisinsk eksamen i København, med påfølgende doktorgrad 23 år gammel, og med vel to års tjeneste som stadsmedicus i Korsør, ble han 1796 sendt til Norge i offentlig oppdrag sammen med en kollega, dr. Walther, for å studere radesyken og de spesielle radesykehusene som var blitt opprettet.

Radesyken var et særnorsk fenomen, og historisk sett er sykdommens karakter omdiskutert. Det var en smittsom hudsykdom med stygge sårdannelser som var særlig utbredt langs kysten på Sørlandet og Vestlandet på 1700-tallet, før den etter hvert forsvant. Sykdommen, som særlig forekom i forbindelse med fuktig klima og dårlige levekår, har vært regnet som en variant av syfilis, men skyldtes kanskje en kombinasjon av mange faktorer. Munks studier i Norge varte i over ett år og omfattet særlig Christianssands stift. Han skrev 1814 en avhandling om sykdommen. På grunn av de politiske forholdene ble denne trykt i Stockholm 1815, og Munk kunne innkassere stor heder for den, blant annet en medalje.

Munk giftet seg norsk og etablerte seg først i Stavanger 1798 som privatpraktiserende, 1799 som offentlig lege. 1803–06 var han offentlig lege (landfysikus) i Drammen (Bragernes), fra 1806 i Fredrikstad og fra 1817 i Skien, der han bodde til sin død 1848.

Munk hevdes å ha vært den første som utførte en koppevaksinasjon i Norge i Stavanger 1802. Under krigsårene i begynnelsen av 1800-tallet var Norge nokså isolert på mange felter. 1808 slo derfor Munk gjennom avisannonser til lyd for at kirurger, medisinere og farmasøyter og andre skulle opprette et medisinsk selskap til gjensidig muntlig og skriftlig kunnskapsutveksling for legevitenskapens fremme. Tiden var imidlertid ennå ikke moden for dette – et medisinsk leseselskap ble først opprettet 1826 og ble 1833 til det fortsatt eksisterende Det norske medicinske Selskab.

Mange leger på 1800-tallet reiste til utlandet for å lære mer. Mot slutten av sin karriere gjorde Munk det samme. 1835, 65 år gammel, reiste han til Tyskland og 1839 til Storbritannia og Frankrike, der han oppholdt seg tre måneder i Paris. Hudsykdommer var fortsatt hans spesialinteresse, og 1841 publiserte han et arbeid om temaet på grunnlag av utenlandsreisen. Et av tidens sentrale vitenskapelige møtesteder var for øvrig de såkalte skandinaviske naturforskermøtene, der Munk deltok i København 1840, Stockholm 1842 og Christiania 1844.

Munk skrev flittig og hadde vide interesser. De av hans arbeider som er blitt mest anvendt i praktisk medisin, er sannsynligvis den 872 sider store oversikten over det gjeldende medisinske lovverket (1804) og et oppfølgende verk som utkom 1834.

Munk hadde også offentlige oppdrag på medisinalforvaltningens område: 1811–15 var han medlem av det norske sunnhetskollegiet, og 1815 fikk han i oppdrag å utarbeide utkast til en medisinalanordning for Norge.

  • Bibliografi i NL, bd. 4, 1996
  • Specimen inauguralis de restringende simplicium numero, dr.avh., København 1793
  • Love for Medicinalvæsenet, København 1804
  • Om den norska Radesygen, i Kgl. Vetenskaps Academis Handlingar, Stockholm 1815
  • Alphabetisk Register over de for Norges Medicinalvæsen gjeldende Lovbestemmelser, med Udtog af dem, som ikke findes i de trykte Lovsamlinger, 1834
  • Diagnostisk Udsigt over Hudsygdommene, 1841
  • NL, bd. 4, 1996
  • G. Apenes: “Stor tanke i liten by”, i Legemidler og samfunn nr. 1/2002, s. 61–64

    Fotografiske portretter

  • Portrett på fotograf Rudes store fotomontasje fra 1890-årene; gjengitt i NL, og i Ø. Larsen, O. Berg og F. Hodne: Legene og samfunnet, 1986