Forfatter. Foreldre: Bonde Hans Herbjørnsrud (1907–83) og Tone Hem (1908–). Gift 23.7.1965 med Anna Tranberg (24.7.1939–), datter av bonde Johannes Tranberg (1905–76) og Cecilie Jørgensen (1909–93).

Hans Herbjørnsrud er en original og stilsikker novellist som har eksperimentert med en rekke stilarter og fortellergrep, og som skriver seg inn i innbyrdes svært ulike litterære tradisjoner. Forfatterskapet er dypt forankret i forfatterens hjemtrakter, men åpner seg også for den moderne verden og er preget av en rekke referanser til andre forfatteres verk.

Herbjørnsrud vokste opp som sønn av en bonde i Heddal. Herbjørnsruds far ble meldt inn i Nasjonal Samling av sin far, men meldte seg selv ut av partiet.

Utenom Bibelen og salmeboken fantes det knapt bøker i barndomshjemmet, men han ble likevel tidlig interessert i litteratur. I ungdomsårene var han særlig opptatt av de kulturradikale forfatterne.

Herbjørnsrud tok eksamen ved Kristiansand lærerskole 1961 og grunnfag i pedagogikk (1966) og norsk (1971) i Oslo. Senere var han brevskolelærer og folkehøyskolelærer i Hundorp 1969–70 og i Orkdal 1973–75. 1976 overtok han slektsgården, der han senere har bodd.

Herbjørnsrud publiserte sin første artikkel i Samtiden 1964 – om den første verdenskrigs innvirkning på dikterne, bl.a. Johan Borgen, som er en av forfatterskapets viktige inspirasjonskilder. Senere skrev han om Borgen i Forfatternes litteraturhistorie. Dikter ble han først da han flyttet hjem. Både i debutsamlingen Vitner (1979) og senere legger han handlingen til Heddal, og kaller tekstene sine for “fiksjonaliserte selvbiografier”.

Hans Herbjørnsrud skriver vekselsvis på dialekt, nynorsk og bokmål, med det siste som hovedspråk, og knytter an til ulike fortellertradisjoner: den psykologiske novellen, bygdelivsskildringen, modernismen. Han er blitt kalt hyperrealist, men det finnes mange fantastiske innslag i tekstene, f.eks. lån fra sagn, myter og eventyr og glidende overganger mellom drøm og virkelighet. Selv sier han at han er opptatt av “flimmeret rundt realismen”. Novellene rommer også svært mange referanser til andre tekster.

Som kulturradikalerne er Herbjørnsrud opptatt av det ubevisste og av traumatiske barndomsopplevelsers betydning for det voksne menneskes liv; “pregningsøyeblikker” kaller han de siste i en tekst. Som Aksel Sandemose, et annet viktig forbilde, skildrer han gjerne menneskets nattsider, og novellene rommer mange scener preget av vold og aggressivitet. Problemet omkring identiteten og forholdet mellom bilde og virkelighet er hovedtemaer.

Debutsamlingen Vitner vakte oppsikt og innbrakte ham Tarjei Vesaas' debutantpris. Et par av de seks temmelig ulike tekstene tar opp religiøse spørsmål på en kritisk måte. Den ene er formet som en dialog mellom en vekkelsespredikant og en ateistisk fysiker, den andre forteller om en pietistisk bonde som ødelegger sin datters liv gjennom en streng religiøs oppdragelse. I begge avslører Herbjørnsrud seg som en meget bibelkyndig person. Tittelnovellen i Vannbæreren (1984) tematiserer et avgjørende “pregningsøyeblikk”, mens den ypperste av de fire novellene behandler det gjennomgående identitetstemaet på en sinnrik og original måte i form av en forfatters møte med sin ukjente tvillingbror.

En sentral tekst i Han (1987) er den metapoetiske Kartografer, der forfatteren diskuterer sin litterære metode på en indirekte måte. Om forutsetningene for forfatterskapet handler også den finurlige Jens Helland om en mann som innbiller seg at Borgen har stjålet både hans tekster og hans identitet. Mangfoldet i Herbjørnsruds skrivekunst viser seg også i Eks og Sett (1992), som både låner trekk fra folkevisene og rommer tekster om forfatterens bruk av modeller.

Etter å ha vært sett på som en “forfatternes forfatter” fikk Herbjørnsrud sitt gjennombrudd med Blinddøra (1997), som han mottok Kritikerprisen for, og som dessuten ble nominert til Brageprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Den er også blitt oversatt til tysk og har fått god mottakelse. I samlingens tre langnoveller leker han seg på nytt med den fiksjonaliserte selvbiografiens form. I tittelnovellen knytter han fortid og nåtid sammen på en elegant måte, og i Kai Sandemo – en av forfatterskapets ypperste tekster – går han i åpen dialog med Sandemose. Med et utall av allusjoner holder dikteren her “dommedag over seg selv”, samtidig som han tar opp identitetstematikken fra et nytt og overraskende perspektiv. I tillegg til de nevnte priser har Herbjørnsrud mottatt Gyldendals legat for Han. Novellesamlingene Vi vet så mye og Brønnene utkom henholdsvis 2001 og 2006.

  • Vitner, 1979
  • Vannbæreren, 1984
  • Han, 1987
  • Eks og Sett, 1992
  • Blinddøra, 1997
  • Vi vet så mye, 2001
  • Brønnene, 2006
  • A. Holm: “Vannbærerens utydelige ansikt – om en novelle av Hans Herbjørnsrud”, i Edda nr. 3/1995, s. 226–336
  • intervju, i A. van der Hagen: Dialoger, 1996
  • opplysninger fra den biograferte