Prest og forfatter. Foreldre: Sogneprest Thomas Hammond (1697–1736) og Else Sophie Frich (1690–1780). Gift 1) 11.4.1769 med Anna Hermine Felber (26.5.1751–16.4.1770), datter av major Johan Felber (ca. 1701–1760) og Alhed Sophie Krefting (1709–80); 2) 13.2.1772 med Anna Sophie Mangor (19.2.1747–6.1.1794), datter av sogneprest Peter Elovius Mangor (1703–68) og Karen Stockfleth f. Hoff (1724–92). Sønnesønns sønn av Thomas Hammond (1630–81); brorsønns sønn av Sara Hammond (1672–1717).

Hans Hammond var menighetsprest i mer enn 30 år og markerte seg samtidig sterkt som forfatter av både teologisk-moralske skrifter og praktiske veiledninger, foruten et verk om samemisjonens tidligste historie.

Hammond stammet på farssiden fra den rike, opprinnelig engelske kjøpmannsslekten Hammond i Trondheim, og hans mor var stedatter av samemisjonæren Thomas von Westen. Faren døde da Hans var knapt tre år gammel, og han vokste opp hos farens svoger og etterfølger i embetet, Hans Hornemann. Han fikk først privatundervisning hjemme og ble 1750 satt i latinskolen i Trondheim; derfra ble han dimittert til universitetet i København 1752, og to år senere tok han teologisk eksamen (“attestas”). Deretter var han i flere år huslærer i Trøndelag inntil han 1759 ble personellkapellan ved domkirken i Trondheim. På grunn av sykdom søkte han seg allerede året etter til et lettere kall og ble prest ved Trondhjems Hospital.

Fra 1764 var Hammond kapellan i Strømsø og Bragernes. Her arbeidet han aktivt med bl.a. skole- og fattigspørsmål. Han måtte også forholde seg til antikirkelige separatistbevegelser, og han fikk god attest fra sine overordnede for pastoral klokskap. 1774–75 var han prest ved den danske menighet i London, men han hadde problemer med klimaet der og vendte tilbake til Strømsø og Bragernes, denne gang som sogneprest. Fra 1782 var han sogneprest i Rakkestad, hvor han døde 1792 etter mange års sykdom.

Hammond var litterært aktiv gjennom hele sin prestekarriere. Han utgav en rekke prekener og moralske skrifter, der han fremhevet menneskelig dyd og religionens betydning for kultur og samfunn. 1779 utkom hans pamflett Advarsel mod Drukkenskab, som argumenterte for at alkoholmisbruk var en viktig årsak til allmuens og landets ulykke. Denne boken ble mye lest og brukt.

Av enda større verdi var nok likevel hans monumentale historieverk Den Nordiske Missions-Historie. Hammond begynte arbeidet med boken i 1760-årene, og han forpliktet seg til å utgi den på egen bekostning. Hans mål med verket var å holde von Westens minne i hevd og forsvare ham mot det Hammond oppfattet som urimelig kritikk og motstand fra datidens kirkelige myndigheter. Selv om boken dermed gir et ensidig bilde, viste den at Hammond hadde tilgang til en rekke kilder som senere er gått tapt, og hans verk er derfor fortsatt en viktig referanse for kunnskap om den tidlige samemisjonen i Norge.

I sin tid i Trondheim stiftet Hammond bekjentskap med byens “lærde trekløver”: Han hadde Gerhard Schøning som lærer, og som kapellan i domkirken fikk han god kontakt med biskop Johan Ernst Gunnerus; etter at tredjemann, historikeren og boksamleren Peter Fredrik Suhm, flyttet tilbake til Danmark 1765, opprettholdt han kontakten med Hammond gjennom brev (flere av brevene fra Hammond til Suhm ble trykt få år etter begges død). Suhm skrev også et forord til Hammonds misjonshistorie om “finnenes” historiske opprinnelse, og det ser ut til at han ganske egenmektig strøk en del i Hammonds manuskript – angivelig for å gjøre det mindre støtende for det lesende publikum.

To trekk hos Hammond står særlig tydelig frem. Det ene var at han fulgte godt med i samtidens kirkelige og vitenskapelige liv. Han gav uttrykk for til dels meget negative vurderinger av mange av sine kolleger og foresatte, og han uttalte seg kritisk om den sedelige og intellektuelle kapasitet hos “allmuen”. Det andre var hans store interesse for Storbritannia og britisk kultur; han fulgte etter forholdene godt med i britisk kirkeliv og politikk. I noen grad kan dette forklares ved at han tilhørte en slekt med røtter i den puritanske revolusjonens England. I praksis nærte han nærmest republikanske oppfatninger, og han studerte derfor med interesse den amerikanske revolusjon. Hammond var også opptatt av å heve Norge og dets historie: Norge var underkuet, men landet hadde en gammel historietradisjon som løftet det over danskene, og den norske “Aand” var kjennetegnet av frihet og ærlighet.

I samtiden var mange av den oppfatning at Hans Hammond tilhørte en intellektuell elite i det norske presteskapet. Den danske litteraturhistorikeren Rasmus Nyerup kalte ham “et af de største Genier Norge har frembragt”. Selv avviste han en slik vurdering, men han gav samtidig uttrykk for at han kunne oppnådd mye mer om han ikke hadde vært isolert i norske prestekall og trengt av en dårlig økonomi.

  • Bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926, s. 389–390

    Et utvalg

  • Sørge-Tanker og Betragtninger over Dødens Adferd, Trondheim 1756
  • Forsøg til Afhandling om christelig-gavmild Goeddædighed mod Fattige, som Indleedning til fuldstændig Historie af Strømsøe-Byes Fattig-Skole, 1768
  • Advarsel mod Drukkenskab, 1779
  • Den nordiske Missions-Historie i Nordlandene, Finmarkens og Trondheims Amt til Lappers og Finners Omvendelser, fra første Begyndelse indtil hen udi Aaret 1727, København 1787

    Etterlatte papirer

  • Brev fra Hammond finnes i A. C. Bangs samlinger til herrnhutismens historie i Norge, i Håndskriftsaml., NBO (MS 4° 7681e)
  • 7 brev fra Hammond til P. F. Suhm fra årene 1781–91 er trykt i Suhms Samlede Skrifter, bd. 15, 1792, s. 353–390
  • Biografi i Erlandsen/Trondheim, bd. 1, 1844
  • biografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • O. W. Thorson: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie, bd. 2, Drammen 1962
  • O. Hagesæther: Norsk preken fra reformasjonen til omlag 1820, 1973
  • R. Grankvist: Nidaros kirkes spital 700 år. Trondhjems Hospital 1277–1977, Trondheim 1982
  • Aa. Lunde: Rakkestads historie, bd. 2, Rakkestad 1990

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (miniatyr, halvfigur) av ukjent kunstner, 1765; p.e.; gjengitt i Rakkestads historie (se ovenfor), bd. 2, s. 473