Hans Haga var en sterk bondelagsleder i hele annen halvdel av 1900-tallet og gjorde seg særlig gjeldende som forhandlingsleder i jordbruksforhandlingene i 1970-årene.
Haga vokste opp på gården Haga i Nannestad. Hans farfar, Hans Haga, var en av Landmandsforbundets stiftere og stortingsrepresentant for Høyre 1889–1903. Etter den annen verdenskrig var Haga praktikant hos bondelederen Hans Borgen. 1951 ble han sivilagronom, og året etter startet en livslang karriere som ansatt og tillitsvalgt i Norges Bondelag, først som fylkessekretær i Oppland 1952–54, pressekonsulent i hovedorganisasjonen til 1956, organisasjonsleder til 1960.
1960 overtok Hans og Berthe Haga hennes slektsgård Henni i Nannestad, og fra 1960 var han heltidsbonde og tillitsvalgt i Bondelaget og landbrukssamvirket. 1960–66 var han formann i fylkeslaget i Akershus Bondelag. 1966 ble han nestformann i Bondelaget, men trakk seg 1969. Han ble valgt til formann 1974.
Haga markerte seg snart som en sterk leder, men spilte neppe noen sentral rolle i beslutningsprosessen bak Stortingets inntektsopptrappingsvedtak for jordbruket 1975. Hans fortjeneste lå først og fremst i gjennomføringen av vedtaket 1975–80. Utviklingen av modellbrukene i et stadig mer komplisert jordbruksavtalesystem hadde en sterk støttespiller i Hans Haga. Bøndenes sterke inntektsøkning fra 1976 forsterket imidlertid problemene med overproduksjon i melkesektoren, som hadde blitt enda større hvis hans krav om billigere lånekapital hadde blitt innfridd.
Hagas fremste fanesak var organisatorisk. Under slagordet “Færre, men sterkere!” tok han sikte på en strukturrasjonalisering i norsk landbruk under Bondelagets ledelse. Sammen med Reidar Due, formann i Landbrukets Sentralforbund (LS), drev han 1979 igjennom forslaget om å oppløse denne paraplyorganisasjonen for samvirkeorganisasjonene. LS ble erstattet av et felleskontor for samvirkesaker i Bondelaget. Bondelaget hadde lenge ønsket å avvikle LS for å styrke sin egen stilling som landbrukets hovedorganisasjon. Felleskontoret ble likevel ingen suksess og ble reorganisert til et eget juridisk subjekt samme år som Haga gikk av som generalsekretær.
1980 ble Haga generalsekretær, mens Nils Valla overtok som formann. Selv om deres samarbeidsforhold etter hvert ble dårlig, var det ikke forklaringen på at Bondelaget i deres lederperiode kom på defensiven landbrukspolitisk sett.
Som landbrukspolitiker var Hans Haga formet av Bondelagets tanker fra 1950- og 1960-årene med vekt på produksjonsvekst, strukturrasjonalisering, heltidsbønder og produksjonsavhengige tilskudd innenfor et planøkonomisk forhandlingsregime. Haga tilpasset seg på en dyktig måte de nye landbrukspolitiske utviklingtrekk fra midten av 1970-årene, som Bondelaget i liten grad hadde båret frem, og bidrog i høy grad til at disse i så stor grad ble konforme med bondelagsideologien.
Hagas bastante argumentasjonsform og vektlegging av den korporative forhandlingsarena var ikke like vellykkede svar på 1980-årenes utfordringer. Da ble Bondelaget utfordret av et aggressivt og mediabevisst småbrukerlag. Samtidig ble det politisk og opinionsmessig vanskeligere å legitimere de store overføringene til jordbruket. Hagas innflytelse viste seg ikke minst ved at han var Bondelagets representant i alle de mest sentrale statlige styrer, råd og utvalg mellom 1975 og 1990.
Haga gikk av som generalsekretær 1988, men fortsatte som spesialrådgiver frem til 1991.