Prest, dikter og topografisk forfatter. Foreldre: Kjøpmann Mathias Friis og Elen Opdal. Gift 18.9.1753 med Ingeborg Munthe Lund (1728–17.10.1776), datter av sogneprest Jacob Lund (1690–1754) og Maren Grøn (1694–1765).

Hans Friis var en overgangsskikkelse i grensefeltet mellom pietismen og opplysningstiden, som søkte å forene prestetjeneste i en landsens menighet med naturhistoriske og antropologiske interesser.

Friis vokste opp i en kjøpmannsfamilie og fikk sin første utdannelse ved katedralskolen i sin fødeby. Etter tre års studier tok han teologisk embetseksamen i København 1740 og ble kort tid etterpå kalt til trondheimsbiskopen Eiler Hagerups kontor som biskopens famulus eller skriver. Allerede etter et år ble han engasjert som personellkapellan hos sognepresten i Aukra i Ytre Romsdal, og her giftet han seg 1753 med den 12 år yngre prestedatteren Ingeborg Munthe Lund. Da svigerfaren døde to år senere, ble Friis hans etterfølger i sogneprestembetet, og betjente dette til sin død 1762.

Hans ettermæle som prest gir inntrykk av at Friis var en aktet mann, med omsorg for sine menighetslemmer. Både biskop Eiler Hagerup i Trondheim og prestekolleger i Romsdal (den såkalte “Syvstjernen”) hadde bidratt til at det utviklet seg en alvorlig, pietistisk fromhetstype i denne landsdelen fra første halvdel av 1700-tallet.

Men Friis ble i sin oppvekst i Trondheim også kjent med det såkalte Seminarium Lapponicum, som var en skole der i byen for utdanning av misjonærer, kateketer og lærere til å gjøre tjeneste i de samiske bosetningsområdene i Midt- og Nord-Norge. Skolen fikk en ny blomstringstid under vitenskapsmannen og finnemisjonæren Knud Leem fra 1752. Også Grytten-presten Anders Leem hadde med pietistisk iver søkt tjeneste blant samene. Det kunne således være mange impulser som drev Hans Friis til å interessere seg for den folkegruppen som i datidens språk ble kalt “Findlappene”.

Det var i tidens ånd å utforske naturfolkene og deres tradisjoner, og Friis gjorde det på sin måte ved å utgi en diktsyklus med tittelen De norske Findlappers Beskrivelse (utgitt i København 1740). Diktet handler ikke om samene lengst nord, men om det som senere ble kalt sørsamer, det vil si representanter for den folkegruppen som hadde tilhold i fjellområdene i Trøndelag og mot grensen til Nordland. Diktet skildrer jakt og dyreliv blant de nomadiske sørsamene og er mest opptatt av forskjellene mellom dette naturfolket og den fastboende, siviliserte befolkning.

Både biskop Fredrik Nannestad og biskop Johan Ernst Gunnerus (fra 1758), som Friis tjente under, hadde interesse for historiske og naturvitenskapelige opptegnelser, og kan ha oppmuntret den vitebegjærlige sogneprest i Aukra til å fortsette sitt arbeid i denne retning, selv om hans poetiske talent ikke høstet særlig anerkjennelse verken i samtid eller ettertid.

  • De norske Findlappers Beskrivelse, København 1740
  • Bøn for Prædiken, Trondheim 1767
  • Biografi i Erlandsen/Trondheim, bd. 2, 1855
  • biografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929