Dansk-norsk jurist, embetsmann og komponist. Foreldre: Zahlkasserer, etatsråd Johan Christian Falbe (1740–1801) og Anna Cathrine Hagerup de Gyldenpalm (1741–1815). Gift 31.5.1811 i Christiania med Pauline Elisabeth Clausen (8.8.1787–2.5.1877), datter av kjøpmann Paul Clausen (1738–1822) og Anne Marie Sann (1744–1833). Dattersønn av Hans Hagerup Gyldenpalm (1717–81); svoger av Christian Colbjørnsen (1749–1814).

Hans Hagerup Falbe var en av de mange danske embetsmenn som ble i Norge etter atskillelsen 1814 og bekledde flere statsrådsposter i den nye norske regjering. Som embetsmann og statsråd satte han ikke særlige spor etter seg, men hans innsats for det gryende norske musikkliv var betydelig, både som komponist og utøvende musiker.

Falbe vokste opp i København med norskfødt mor og en far som var av tysk herkomst. Etter examen artium 1787 studerte han ved universitetet i København og ble cand.jur. 1791. Fra 1792 foretok han en tre år lang utenlandsreise. Under reisen perfeksjonerte han seg i fransk, som han behersket i den grad at han ble flittig brukt som tolk. O. M. Sandvik skriver at “hans væsentligste adkomst til statsraadsembedet angives at ha været hans færdighet i at tale fransk”. 1799 ble han utnevnt til assessor ved Hof- og Stadsretten i København, 1801 fikk han samme stilling i Politiretten, og 1802 ble han assessor i Høyesterett.

Falbe kom til Norge 1809 som nyutnevnt justitiarius ved Akershus stiftsoverrett (etter Envold de Falsen). Samme år ble han også utnevnt til justitiarius i Overkriminalretten – en midlertidig kriseinstitusjon som fungerte som en slags norsk høyesterett, og begge disse embetene beholdt han til 1815. Fra 1810 var han dessuten medlem av Provideringskommisjonen, og i det dramatiske året 1814 deltok han i det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll 14.–16. februar, der han – i likhet med Georg Sverdrup – hevdet at Christian Frederik ikke hadde noen automatisk arverett til Norges trone. 1809–10 og 1814 var han konstituert stiftamtmann i Akershus stiftamt, og 1815 ble han utnevnt til stiftamtmann og amtmann i Akershus amt. Disse embetene innehadde han til han 1822 ble konstituert og året etter utnevnt til statsråd. 1824–25 og 1828–29 bestyrte han Revisjonsdepartementet, men det meste av tiden var han medlem av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, hvor han også døde høsten 1830.

Falbe var – i likhet med flere av sine samtidige i embetsstanden – en mann med betydelige kunstneriske interesser og evner. Han var en dyktig musiker og en i sin samtid høyt ansett komponist og dirigent. Han skal også ha opptrådt som skuespiller, noe som ikke var helt uvanlig blant Christianias embetsmenn og intelligentsia på den tiden (om Falbes statsrådskollega, filosofiprofessoren Niels Treschow, uttalte en samtidig kritiker at “Vi have kun een doctor theologiæ, og han spiller Comoedie”). Kanskje var dette likevel noe av grunnen til at han ble kritisert for sin embetsførsel; vi vet det ikke sikkert. Derimot vet vi at Falbe for ettertiden vil bli husket for sin innsats i norsk musikkliv og for sine etter forholdene den gang habile komposisjoner.

Sin musikalske utdannelse hadde Falbe fått i København, der han var medlem av Det Kongelige musikalske Akademie. Allerede før han kom til Norge 1809, hadde han komponert flere verker som nøt en viss anseelse og popularitet. 20. oktober 1810 deltok Falbe på et møte i Christiania, som førte til dannelsen av Det Musicalske Lyceum, hovedstadens første faste musikkselskap. Han ble straks den ledende kraft i orkesteret og stod i de følgende 7 år for flere viktige oppførelser, bl.a. Mozarts opera Bortførelsen fra Seraillet (1815). Waldemar Thrane overtok orkesteret 1817, men da var grunnlaget lagt av Falbe.

Blant Falbes komposisjoner for orkester må særlig nevnes Natten. Et musicalsk Maleri (1805), Sinfonia i D (1810–12) og Ouverture i C-dur (1825). Han skrev også en rekke kantater og flere syngespill, bl.a. Fredsfesten (1810). Som komponist gjorde han seg likevel mest bemerket med sine dansekomposisjoner, der hans friske melodiske talent kommer til sin rett. De formale svakhetene gjør seg ikke så sterkt gjeldende i disse som i hans større verker, f.eks. D-dur symfonien. Nettopp i symfonien har Falbe problemer med å få musikken til å henge skikkelig sammen; typisk i så henseende er at hver gang det begynner å “knirke” i formen, setter Falbe inn nye temaer som ikke henger sammen med hovedtemaene og således motvirker flyten i musikken. Merkelig nok bruker han en polonese som formalt grunnlag i finalen, noe som bidrar til å svekke den forventede dramatiske slagkraft i musikken. Stilistisk hører musikken hjemme i wienerklassisismen, dog uten dennes originalitet. Det mest moderne trekket ved symfonien er orkestreringen, som er dyktig gjort, med stor sans for de forskjellige instrumenters klanglige egenart.

Falbe var kommandør av den svenske Svärdsorden og ridder av Dannebrogordenen.

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Stor vals for klaver, 1803
  • 6 écossaiser for klaver, 1804
  • Natten. Et musicalsk Maleri for orkester, 1805
  • Fredsfesten for soli, kor og orkester, 1810
  • Sinfonia i D, 1810–12, utg. av B. Kortsen 1971 og 1981
  • Ouverture i C-dur, 1825
  • Geheime-Overfinantzraaden, syngespill til tekst av H. A. Bjerregaard, 1825 (tapt, bortsett fra enkeltstykkene Romance og Norsk ballvise; førstnevnte trykt i N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 1981, s. 116–117)
  • Anglomanien, buffo-operette (tapt)
  • 3 strykekvartetter
  • 14 kantater
  • en rekke danser for orkester, bl.a. 6 Dandse for 2 fioliner, klarinett, 2 horn og bass
  • Y. Nielsen: biografi i DBL1, bd. 5, 1891
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • G. Rugstad: “Hans Hagerup Falbe”, i Norsk musikkgransking årbok 1956–1958, 1959, s. 12–77
  • K. Michelsen: biografi i CML, bd. 2, 1978
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 1981, s. 114–118
  • biografi i Norges musikkhistorie, bd. 2, 2000, s. 91–96

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (brystbilde) av Carl Sandels, ca. 1829; p.e.; gjengitt i Eidsvold 1814, 1914, s. 99
  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; gjengitt i CML, bd. 2, 1978, s. 441