Hans Brækstad bodde størstedelen av livet i Storbritannia, hvor han gjennom sin skribentvirksomhet bidrog til å spre kunnskap om norsk kultur og samfunnsliv.
Etter avsluttet realskole 1861 drog den 16 år gamle Hans Brækstad til Liverpool for å utdanne seg til forretningsmann. Etter fem år som kontorist var han 1866 tilbake i Trondheim, hvor han åpnet bokhandel sammen med sin bror. 1877 returnerte han til Storbritannia, denne gang til London, hvor han levde resten av livet som litterat, journalist og fra 1906 som lønnet norsk visekonsul.
Brækstad var en utrettelig fomidler av sitt lands kultur. Som skribent i innflytelsesrike aviser og magasiner introduserte han norsk og nordisk litteratur for et kresent og konservativt britisk publikum. De første britiske Ibsen-biografiene ble til under hans innflytelse, og han oversatte bl.a. H. C. Andersens eventyr. Brækstad deltok i utgivelsen av en rekke påkostede kunstbøker og var medarbeider i Encyclopedia Britannica. Slik ble han en større kjenner av britisk kunst og kultur enn noen annen skandinav. Da han døde, skrev Westminster Gazette at Brækstad hadde vært en av de eldste medlemmene av London-klubben National Liberal Club. Avisen konkluderte (og ble sitert i Trondhjems Adresseavis): “Ved hans død mister England, paradoksalt nok, en af de meste loyale og hengivne engelskmænd.”
Men først og fremst var Brækstad nordmann. Han brukte sin kulturelle oversikt og sitt brede kontaktnett til å hjelpe frem norske kunstnere. Hans viktigste innsats i politisk forstand var å bidra til å vinne den britiske opinion for Norges sak i de stridighetene med Sverige som endte med unionsoppløsningen 1905. Overfor britiske liberale gjaldt det for eksempel å rydde bort den misforståelsen at forholdet mellom Norge og Sverige var som mellom Storbritannia og Irland, slik at norsk “home rule” ville løse krisen. Som et ledd i dette opplysningsarbeidet forfattet han bl.a. brosjyrene The Constitution of the Kingdom of Norway, som han delte ut i store opplag til politikere og redaktører, og, i USA, Norway's Right to Independence. Fridtjof Nansen, regjeringens London-representant sommeren 1905, forteller at Brækstad assisterte ham under de vellykte pressefremstøtene under unionskrisen.
Det nyopprettede norske Utenriksdepartement innså hvilken kapital Norge hadde i Brækstad. Mens Nansen ble utnevnt til norsk minister i Storbritannia, ble derfor Brækstad Norges første visekonsul i London. Som konsul fortsatte han sitt virke som effektiv norsk kulturformidler, slik han i en mannsalder hadde vært sitt lands “uoffisielle kulturattaché”.
Endelig var hans hjem alltid åpent for nordmenn – både høy og lav – som besøkte verdensmetropolen. Han ble berømt for sin generøsitet og oppmuntring. Da han søkte avskjed i januar 1915, ble han hyllet med en praktfull adresse fra nordmenn han hadde hjulpet i London. Stortinget gav ham en ekstraordinært stor pensjon, og Tidens Tegn karakteriserte ham som “rydningsmand i utlandet for forstaaelsen av norsk nationalitet og kultur”. Da han døde, hadde avisene i hele Norge store og varme minneord om en glødende fordomsfri idealist på kulturens vegne – og en av tidens norske nasjonalister.