Arbeideragitator og fagforeningsmann. Foreldre: Husmann og fisker Bernt Adolf Bang Jenssen og Birgithe Pedersdatter. Gift 1899 med Anna Knudsen.

Hans Berntsen var omreisende agitator for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i tiårene rundt 1900, og tok initiativet til stiftelse av flere hundre fagforeninger.

Han vokste opp i jevne småkår på gården Steinkjønnlia i Langvassgrenda, to mil fra Mo sentrum. Helt fra barnsben av viste han en sterk interesse for å lese. 14 år gammel begynte han å abonnere på ukeskriftet Morgengry, noe som ledet ham videre til et abonnement på Vort Arbeide (senere Social-Demokraten). Her fant han annonser for sosialistiske skrifter som han bestilte og leste, og allerede i tenårene skal han ha pløyd gjennom alle tre bind av Karl Marx' Kapitalen.

1889 fikk Berntsen stipend for å gå på Helgelands amtsskole i Mosjøen. På skolens ukentlige diskusjonsmøter gjorde han sosialismen og republikken til sentrale emner. Da skolebestyreren døde og møtene falt bort, leide Berntsen og hans skolekamerater en dansesal der de utviklet et levende diskusjonsforum i Mosjøen. Samtidig skrev Berntsen et dikt om hykleriet innen prestestanden og fikk det trykt i 500 eksemplarer som han solgte for ti øre stykket. For dette holdt han på å bli utvist fra skolen, men slapp unna med at skolen konfiskerte restopplaget.

Etter skolegangen begynte Berntsen å agitere for sosialismen i hjembygda. Han rekvirerte en stor mengde skrifter, bl.a. Carl Jeppesens Kampen for almindelig stemmeret, som han gikk rundt og solgte. 1892 fikk han arbeid i de nye Gullfjell-gruvene i Mo. Her ledet han sin første aksjon som førte til at den daglige arbeidstiden ble satt ned til åtte timer, men også til at han frivillig måtte forlate arbeidsplassen.

I romjulen 1892 tok Berntsen initiativ til å stifte Langvasgrændens læse- og diskussionsklub, som skal ha vært den første sosialdemokratiske forening i Tromsø stift. Han var formann her til 1896, da han stiftet sin første fagforening, Båsmo Bergarbeiderforening, ved de nye kisgruvene i Mo. På oppdrag av flere fagforeninger la han like etter ut på en agitasjonstur i Salten, bl.a. til Sulitjelma gruver, som han etterpå skildret i Social-Demokraten under tittelen Det norske Sibirien. Hjemme igjen gikk han i spissen for Mos første 1. mai-demonstrasjon, visstnok den første nord for Trondheim.

I februar 1898 ble Hans Berntsen ansatt som agitator for Arbeiderpartiet på strekningen fra Trondheim til Lofoten. Dermed innledet han en hektisk omreisende virksomhet som, nesten uten avbrekk, varte i ca. 14 år og resulterte i stiftelse av om lag 400 foreninger, hovedsakelig fagforeninger. Oppdragsgivere var skiftevis partiet, Landsorganisasjonen, Norsk Arbeidsmannsforbund og lokale fagforeninger.

Berntsen trålet hele landet fra Kristiansand i sør til Lofoten i nord, og dekket arbeidsplasser innenfor alle næringsgrener. Men særlig hadde han mye av æren for at Arbeidsmannsforbundet, som organiserte de ufaglærte anleggs- og fabrikkarbeiderne, vokste fra noen få hundre medlemmer i 1898 til å bli det største forbundet i Landsorganisasjonen, med 10 000 medlemmer i 1905 og 25 000 i 1907.

Selv om Berntsen foretrakk den muntlige fremfor den skriftlige agitasjon, skrev han jevnlig livlige rapporter i Social-Demokraten og i forbundsbladet Arbeidsmanden fra sine reiser.

Trass i en høyreist og kraftig kropp hadde Berntsen ingen sterk helse. Allerede sommeren 1901 ble han liggende i månedsvis til sengs med giktfeber. Som prinsipiell motstander av forbud unnlot han heller ikke å gripe til den avkoblingen som det sterke kunne gi fra et urolig dagligliv. Bare 41 år gammel bevilget Arbeidsmannsforbundets landsmøte ham en årlig pensjon med et tillegg til å dekke legehjelp for en tiltakende sykdom.

Hans Berntsen ble karakterisert som en original og saftig agitator som passet bedre på et anlegg eller i en fabrikkhall enn på en kontorstol i en sentralledelse. I en tale på Finse skal han ha sagt: “Arbeiderne skal ha gode hus, pene klæder, god mat og godt drikke – og de smukkeste piger.” – Til Olav Kringen skal han ha sagt: “Vi er i legendenes tid ennu. Du og jeg kommer ikke inn i det lovede land. Vi som har begynt, går alltid til grunne før Jeriko faller.”

Med tilslutning fra samtlige fagforbund og fagforeninger over hele landet reiste Rana faglige utvalg 1958 en bronsestatue over Hans Berntsen i Mo.

  • En lang rekke artikler i Social-Demokraten og Arbeidsmanden
  • J. B. Mikalson: Hans Berntsen. En veteran fra arbeiderbevegelsens første tid, Mo 1917
  • d.s.: Hans Berntsen. Agitatorveteranen, 1937

    Kunstneriske portretter

  • Statue (helfigur, bronse) av Finn Eriksen (etter utkast av Bjarne Restan), 1958; Mo i Rana