Bonde og stortingsmann. Foreldre: Anders Sørensen og Ane Hansdatter. Gift 1) 24.11.1793 i Overhalla med Kjerstine Einarsdatter Skistad (f. 1768 (døpt 14.8.)), datter av gårdbruker Einar Skistad; 2) 1839 i Sugar Creek, Iowa, USA med Marie Sophie Christensdatter (7.3.1808–30.7.1897). Morfar til Albert Fenger-Krog (1835–1904) og Hans Konrad Foosnæs (1846–1917).

Hans Barlien var en dyktig bonde og en allsidig håndverker; han var også politisk aktiv og satt en kort tid på Stortinget. Hans dype mistro til embetsmenn gav ham imidlertid mange og mektige fiender som effektivt forhindret at han ble gjenvalgt.

Hans far bygslet en av Barligårdene av Trondheims domkirke, moren var av jevne bondefolk. Hans røpet tidlig gode evner og stor lese- og lærelyst; 1793 giftet han seg og overtok samtidig gården ved bygselbrev fra stiftsprost Hagerup, mot å svare kår til foreldrene. Severin Frimann, som var sogneprest i Overhalla 1791–1811, omtaler ham som “en dueli Bonde, har Lyst til Studering, og er begavet med et godt mechanisk Genie, ærlig og troe i sine handlinger”. I samme gate går en uttalelse fra H. Blytt (Matthias Blytts far), som var residerende kapellan i Overhalla fra 1784 til 1803.

Presten Blytt og Hans Barlien var de første som foretok vaksinasjon mot kopper i Overhalla. Det er opplyst at den første vaksine kom til Norge 1803. Det har ikke kunnet påvises når den første vaksine kom til Overhalla, men det var i hvert fall før den tid. Barlien, som forlot Overhalla våren 1803, forteller senere at Blytt anskaffet lymfe fra København og vaksinerte først sine egne barn, siden Barliens. Barlien satte seg snart inn i fremgangsmåten og vaksinerte siden mange. Det var så enkelt føyer han til “at Bønder, Koner og Barnepiker udførte Indpodningen, uden at nogen Fare skeede”.

I mai 1804 flyttet Hans Barlien med hustru og fire barn til Trondheim, hvor han kjøpte pottemaker Bjørkmanns gård i Prinsens gate og fortsatte pottemakervirksomheten. Senere fikk han også borgerskap som urmaker, og Christen Pram, som omtalte med stor honnør hans virke som pottemaker, omtaler med like stor respekt hans virke som urmaker. Barlien kastet seg også over arbeidet med en forbedring av byens vannverk, og sammen med haugianeren Otto Carlsen og Paul Anziøn anla han et glassverk på gården Surviken. Barlien vant en stadig større berømmelse for sin tekniske dyktighet, og 1809 fikk Barlien Dannebrogordenen overrakt ved en seremoni på Rådstuen.

Etter at Hans Barlien hadde bodd i Trondheim i omtrent ni år, vendte han 1812 tilbake til jordbruket. Han kjøpte gården Årgård i Namdalseid for 7000 riksdaler og kår til den gamle eier. Da Barlien på nyåret 1827 lot holde takst over gården, var der 38 husmannsplasser, og på plassene kunne fødes 50 klavebundne og 120 småfe. Men om Barlien ble bonde, gav han ikke opp sine mekaniske ferdigheter, og 1832 anla han sammen med tre andre menn Holmen glassverk.

Omkring 1814 kastet Barlien seg for første gang inn i politikken. Han ble ikke medlem av riksforsamlingen, men han ble medlem av det første ordinære storting 1815–16. Da sogneprest Hount døde allerede 29. juli, ble Barlien valgt som medlem av Lagtinget, hvor han ble eneste bonde. Spørsmålet om ordningen av pengevesenet var den største sak som kom til behandling på stortinget 1815–16. Barlien satte seg godt inn i saken, og gav uttrykk for sitt syn i et lite skrift med tittelen Anmærkninger betræffende Pengevæsenet. En Nationalsag. Han forfektet her standpunktet at Eidsvollsgarantien måtte opprettholdes: “Rigsforsamlingen har besluttet, og Kongen har sanctioneret Beslutningen, nemlig: at enhver Statens Borger, skal, i Forhold til Formue, deeltage i Garantiens Overholdelse.”

Stortinget 1816–17 var det eneste stortinget hvor Barlien var medlem. Ved valget 1818 ble han satt utenfor. Ved valget 1820 var han valgmann, men ved selve valget ble han bare første varamann. Han ble forhindret fra å møte på grunn av en rettssak som var reist mot ham. Det samme gjentok seg ved valget 1824. I Det norske Nationalblad har Barlien en artikkel hvor han legger frem sitt syn på norsk statsrett og de erfaringer han hadde høstet som stortingsmann. Han tar her bestemt avstand fra at embetsmenn skal kunne være stortingsmenn. Etter grunnloven skal folket selv gi seg lover. Men hvem er folket? Det er “den producerende og fabrikerende Deel af Statens Medlemmer”. Alle de andre er folkets tjenere, og den øverste tjener er kongen.

Barlien betraktet embetsmennene med stor mistenksomhet, og embetsmennene var ikke mindre skeptiske når det gjaldt Barlien. Da Karl Johan sendte Røslein som agent til Norge i 1817 for å sondere stemningen blant bøndene, kom han også i kontakt med Barlien. Han kom til Årgård, og Barlien har gitt en kort skildring av besøket. Under deres samtaler kunne han nok “støde paa Sætninger” som Barlien ikke var enig i, men “jeg opdagede forøvrigt aldeles intet hos denne beskedne Mand, som kunde give Anledning til nogensomhelst ufordelagtig Tanke om ham”.

1822 reiste Barlien til Stockholm, hvor han stadig var på farten for å se seg om. Især besøkte han mange fabrikker, for øvrig var han både i kirke og teater. Den 6. mars hadde han audiens hos kongen, men om selve audiensen forteller hans dagbok ingen ting. Det er ikke engang sikkert at han fikk hilse på kongen.

Barlien var hele sitt liv konsekvent rasjonalist. Oppdragelse og undervisning er emner han ofte kommer inn på i sine skrifter. Den religiøse oppdragelse var etter hans oppfatning forfeilet på grunn av prestenes fordummende innflytelse, derfor var han opptatt av kvinnenes utdannelse. Målet var “at danne duelige Mødre, eller at ethvert Fruentimmer, som har lært at forstaa Bogsproget, kan danne sig selv til en duelig Moder og sine Børn til sunde, smukke, gode og forstandige Mennesker”.

Hans Barlien endte som en skuffet mann. Hans mange planer førte til en lang rekke nederlag. Hans opplysningsarbeid – på det religiøse som på det politiske område – førte ikke frem. Hans mange rettssaker hadde medført store utlegg i saksomkostninger. Han levde stadig under trusselen om tvangsauksjoner, både over Årgård og over gården i byen. En junidag 1837 gikk den 65 år gamle Hans Barlien om bord på skipet Enigheden, som lå seileferdig på Stavanger havn med 93 emigranter, med Fox River settlement som det foreløpige mål. I Amerika fant han den friheten han forgjeves hadde søkt i Norge. “Nu kan jeg endelig aande frit. Her bliver ingen forfulgt paa Grund af sin Religiøse Tro. Enhver kan dyrke Gud paa den Maade som hans Samvittighed tilsiger ham. Lommestyve og Sagførere, Samvittighedssløse Kreditorer, korrupte Embedsmænd og Dagdrivere er betagne al Magt til at kunne skade Folket. Ingen Skranker er satt for Næringsfriheden.”

Barlien var en aldrende mann da han kom til Amerika, og det var bare i et begrenset tidsrom han fikk oppleve den amerikanske friheten. Han ble bare en kort tid i Fox River. Ved nyttårstider 1838 var han i St. Louis i Missouri, og 31. oktober 1842 døde han i Sugar Creek i Iowa, hvor han hadde samlet om seg en liten koloni av nordmenn.

  • Anmerkninger betræffende Pengevæsenet. En Nationalsag, 1815
  • Om Norriges Grundlov, Repræsentation og Valgene, i Det norske Nationalblad, hf. 7, s. 232–238
  • Bemærkninger til Norges Grundlov, Overgaard (Årgård) 1830
  • Melkeveien, 4 nr., Overgård 1830
  • Bemærkninger til det nye Lovudkast dat. 31. Oct. 1831, Trondheim 1833
  • Biografi i NFL, bd. 1, 1885
  • biografiske opplysninger i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. S. Aavatsmark: Hans Barlien. En norsk bondefører, Trondheim 1954