Lærer og forfatter. Foreldre: Gårdbruker Gulbrand Jørgensen og Johanne Gundersdatter (død senest 1801). Gift 1) 10.7.1808 med Karen Anker Erlandsdatter (ca. 1781–1.10.1815), datter av bergmann Erland Thoresen (1734–95) og Marte Stenersdatter (ca. 1737–1818); 2) 30.11.1819 med Anne Marie Kaare (14.10.1789 eller 1787–?), separert 1826. Tok navnet Allum etter morfarens gård Nordre Allum i Botne, hvor faren var bruker av den ene halvdelen 1801.

Hans Allum hører med i den litterære underskogen i de første tiårene etter 1814. Han utgav en lang rekke verker på vers og prosa og skrev dikt og artikler i opposisjonelle aviser, men i dag huskes han oftest for sin fornøyelige kokebok på vers.

Allum ble konfirmert 1792, men ellers vet vi lite om hans ungdom. I en bok utgitt 1823 beskriver han seg selv som “en fattig Huusmands Søn, der fra sit 12. Aar ganske maatte ernære sig selv og siden sin bedste Ungdomstid ved svækkende Haandarbeide, som al sin Tid har maattet kæmpe med Næringssorg og trange Kaar, som til sit 20de Aar neppe kjendte andre Bøger end Bibel og Salmebog ...”.

Det sannsynlige er at han hovedsakelig har hatt forskjellige jobber i landbruket før han begynte som omgangskolelærer, men i januar 1798 inntrådte en ny fase da han ble tatt opp på det nystartede seminaret for Aggershuus stift i Tønsberg, en av våre aller første lærerskoler. Han fikk økonomisk støtte til studier, kost og losji og gikk ut av skolen med gode resultater. Etter en tid som skolelærer i Holmestrand og som privatlærer i Drammensdistriktet og ved Arendal, ble han 1806 ansatt som klokker i Skoger og Konnerud prestegjeld ved Drammen.

Allum hadde i sin samtid tilstrekkelig kjendisstatus til at både Claus Pavels, Conrad Nikolai Schwach og Henrik Wergeland gikk til angrep på ham. I det rigide standssamfunnet var det ikke alle som taklet noe så sjeldent som en skrivende husmannsgutt. Sporene av den sosiale bakgrunnen og den nedlatende tonen i angrepene på ham, kan tydelig avleses i hele hans produksjon.

I de første større skriftene, Gjæringen og Sandsigelse, gikk Allum til angrep på den danske utsugingen av Norge og den norske overklassens utnyttelse av situasjonen til egen fordel, kritiserte den haugianske bevegelsen og lovpriste rasjonalismen og opplysningstidens idealer. Hyllesten til opplysningstiden og kritikken av klasseforskjellene fortsatte med Manifest eller Helvedbrev, Et Circulaire fra Fanden, som han utgav under pseudonymet Halbjørn. Det er skrevet i en gjennomført ironisk prosa og angivelig ført i pennen av Lucifer, som naturligvis er en ivrig tilhenger av å opprettholde klasseforskjellene for enhver pris.

Allum var i årene 1816–28 en flittig bidragsyter til Drammens Tidende (hvor han også var redaktør i noen måneder), og leverte for øvrig sine dikt og artikler til en rekke aviser og tidsskrifter. Et lite inserat mot kong Karl Johans forsøk på å begrense trykkefriheten i Norge, førte til en lang rettssak som endte med en dom på 4 dagers fengsel på vann og brød. Hans politiske engasjement brakte ham til plassen som 3. suppleant fra Jarlsberg og Laurvig amt ved stortingsvalget 1832.

Han fortsatte forfattervirksomheten med en bok om Kongsberg Sølvverk (1828) og det uhøytidelige diktet Provindsiaden, eller den lille Reiselabyrinth i Buskerud, begge latterliggjort av Henrik Wergeland. 1839 forsøkte han seg i dramasjangeren med Broder Ebben i Fødelandet, eller Amerikareisen, en debatt om hva fødsel og sosial stand burde ha å si ved inngåelse av ekteskap, og De to syngende Værter, et forsvar for høkerne som fryktet at kjøpmennene skulle overflødiggjøre dem gjennom den nye liberale lovgivningen som ble forberedt. Dette syngespillet er skrevet dels i prosa, dels i viseform. Visene er ikke dårlige, det er ikke tilfeldig at nettopp visesjangeren reddet Allums plass i litteraturhistorien. Flere av de sangene han skrev på dialekt (bl.a. Jæ sku au ha Løst t'aa gifta mei, san) ble populære i Vestfolddistriktet og ble senere tatt inn i Jørgen Moes lille Samling af Folkeviser, Sagn og Stev i norske Almuedialekter (1840).

Noen viser på vestfolddialekt forekommer også i Den norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer, men de fleste oppskriftene der er skrevet på melodier fra drikkeviser og nasjonalsanger i Det norske Selskabs stil eller etter versemål som Allum kjente fra salmeboken. Selve oppskriftene hadde han fra norske og danske kokebøker, hele 80 % er fra Norges første kokebok av Maren Elisabeth Bang. På bakgrunn av det sosiale engasjementet i alt Allum skrev, kan det virke litt selvmotsigende at han gir ut en kokebok, en type håndbok som på den tiden bare var aktuell for embetsmenn, patrisiere, nyrike kjøpmenn, proprietærer og storbønder. Det er mange eksempler på at han er klar over dette, for det sies om flere retter at de passer for fine folk, og i andre tilfelle bruker han ironi og satire.

Mye kan tyde på at Allums humor ikke ble tatt like godt imot av alle. Da han 1841 deklamerte sitt eget “heltedikt” Satan i salongen på Eidsvold Bad, kunne tidsskriftet Ny Hermoder berette at tilhørerne “næsten alle flygtede ud af Salen, før Hr. Allum var færdig med sin første Sang”. Muligens hadde han også en kverulantisk side, for han var svært ofte ute i krangel og debatt. Vi vil aldri få vite hva et annet sosialt utgangspunkt kunne ha ført ham til, men Drammens Adresse skrev ved hans død at han “maaske ved en videnskabelig Kultur vilde ha bragt det til noget mere end Almindeligt”.

  • Bibliografi i NFL, bd. 1, 1885, s. 44–46
  • Gjæringen eller Alvor og Skjemt. Et Digt, Drammen 1817
  • Sandsigelse eller Alvor og Skjemt No. 2, Drammen 1817
  • Manifest eller Helvedbrev, Et Circulaire fra Fanden, Drammen 1818
  • Kongsberg eller Norges Sølvverk, et lyrisk, beskrivende Digt i fem Sange, 1828
  • Provindsiaden, eller den lille Reiselabyrinth i Buskerud. Et naivmuntert Lunedigt i firti og otte Aphorismer, 1831 (ny utg. Modum-siaden anno 1831. “Klokkeren av Skouger”, Botne 1992)
  • Fornuftsperssen, eller Mundkurv paa Philosophien, et theosophisk Læredigt af Finderen til Lucifers Manifest, Halbjørn Justesen, København 1832
  • Den norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer, eller Norsk Huusholdningsbog i alphabetisk Orden paa Vers, 1833
  • Broder Ebben i Fødelandet, eller Amerikareisen. Norsk-patriotisk, statsmoralisk Skuespil i fire Akter, 1839
  • De to syngende Værter, Farce eller Løiespil i to Optrin, 1839
  • A. B. Rustad: Klokkeren i Skoger. En politiker og rimsmed, særtrykk av Drammens Blad 1920
  • d.s.: “Klokkeren i Skoger”, i Vestfoldminne III, 1932–40
  • H. Notaker: “Hans Allum – husmannssønn, rabulist og dikter. En rabulist i 'Slegten fra 1814'”, i Modum-siaden anno 1831. “Klokkeren av Skouger”, Botne 1992