Forfatter. Foreldre: Anleggsarbeider Ragnvald Hansen (ca. 1890–ca. 1930) og Marta Kristine Andersen (1889–ca. 1960). Samboer 1970–83 med sykepleier Borghild Christiansen.

Da innkjøpsordningen for skjønnlitteratur til bibliotekene på ny ble satt under debatt 1964, var den utløsende årsaken debutarbeidet til en 53-årig løsgjenger, en liten bok med tittelen Løsgjengerviser. Boken ble først avvist, men også sterkt forsvart med henvisninger til forfattere som Jean Genet, Nils Ferlin og François Villon. Siden er Løsgjengerviser, sammen med etterfølgeren Det lyriske fattighus, blitt stående som de kanskje mest sentrale, personlige uttrykk vi har fra løsgjenger- og alkoholistmiljøer i Norge før 1970. Forfatterens uvørne formuleringer og fargerike bilder i miljøskildringer fra fengsler og anstalter injiserer praktisk talt lukt, lyder og stemninger i leseren. Ikke minst formidler han sårbarhet og sårhet i mennesker utenfor det aksepterte.

At visebøker også kan få direkte politisk betydning, viste seg da Hans Aleksander Hansens to første bøker ble referanseverk i debatten om løsgjengerloven før den ble opphevet 1970. Engasjerte jurister og forskere som Anders Bratholm og Nils Christie hadde lenge dokumentert misforholdet mellom intensjoner og resultater av løsgjengerloven fra 1900. Løsgjengerdikteren brakte debatten også opp på scener og inn i stuene til folk med sanger og huggende skildringer av fattigdom, arbeidsløshet, alkoholvaner og fengsler, befolket av syke mennesker som sonte både 20 og 25 år for i første rekke å ha skadet seg selv (mens gjennomsnittlig soningstid for drap var 12 år).

Selv var Hans Aleksander Hansen bare fire år gammel da han første gang ble pære full hjemme. Faren var legdegutt og skogsarbeider fra Jevnaker, som ble rallar for å underholde familien. Moren var bare 17 år da hun fikk den første ungen; Hans Aleksander var nummer tre i en barneflokk på fem. Rallarlivet var farlig fuktig. Faren forsvant, og foreldrene ble skilt. Moren forsøkte å forsørge barneflokken som fabrikkarbeider, men det kunne ikke gå. Vergerådet tok barna. Hans Aleksander og en søster kom på bygdas gamlehjem, der bestyreren “forsto seg mer på markens grøde enn hva det kan bo og gro i en fattig unge”, som dikteren senere uttrykte det. Ungene betalte oppholdet med arbeid og alltid ustilt kontaktlengsel. De ble så hardt drevet i vinterskogen at det skapte livsvarig avsky mot kroppsarbeid hos Hans Aleksander Hansen.

Da han etter konfirmasjonen flyttet til moren, som nå arbeidet i Drammen, var det blitt nedgangstider. Arbeidsløs ungdom samlet seg på løkkene, der brennevinsflasken gikk på rundgang. 16 år gammel ble Hans Aleksander Hansen arrestert for fyll, og som 24-åring var han kvalifisert for Opstad tvangsarbeidshus på Jæren, det siste stoppested for de mest forherdede. På Opstad hadde fengselsvesenet siden 1915 forsøkt å helbrede alkoholisme med kroppsarbeid og disiplin. Der var forbud mot tobakk og aviser, brev ble sensurert, og før 1940 ble de innsatte låst inne i båser bak stålgitter om natten. Arbeidsnekt ble straffet med mørkecelle.

Hans Aleksander Hansen satt i alt 11 år på Opstad, i tillegg til andre fengselsopphold. Disiplinen ble mindre hard etter hvert, han ble satt til å passe sauene og fikk tid til å skrive. Resultatet ble viser om fangefolket, kastrater, tatere, evneveike, anleggsslusker fra jernbane- og kraftverkanlegg, sjøfolk og krigsseilere, de virkelige filleproletarer. Mellom dommene forsøkte han å livnære seg som gatesanger og forfatter av avisstubber. Alf Prøysen så kvalitet i det Hansen skrev og brukte noen av visene.

Etter bokdebuten ble Hans Aleksander Hansen landskjent som forfatter og foredragsholder. Men alkoholismen kjempet han mot hele livet, i tillegg til angst og et ødelagt selvbilde. Takket være et lykkelig samboerskap fikk han en tørrlagt, men fruktbar arbeidsperiode det siste tiåret han levde.

Mange av Hans Aleksander Hansens viser vil leve etter ham. Hans Tone fra Tigerstaden ble 1978 kåret til den beste oslovise. Visesangere som Hege Tunaal, Lars Klevstrand og Alf Cranner har brukt hans tekster, og selv spilte han inn en plate, Balladen om en cellesanger, der han leste innledninger til visene.

    Bøker

  • Løsgjengerviser, 1964
  • Det lyriske fattighus. Mitt poesialbum (Fra en løsgjengers opptegnelser), 1969
  • Hotell for arbeidsskye. Viser for føa, 1975
  • Samfunnslære nederst ved bordet, 1978

    Plateinnspillinger

  • Balladen om en cellesanger, 1974
  • B. Bjørnsen: Balladen om en cellesanger. Hans Aleksander Hansen, lyriker og løsgjenger, 1973
  • T. Wiig: “Boms, bohem og besteborger”, i A-magasinet 3.11.1973
  • B. G. Olsen: “Boms og dikter”, i Mgbl. 18.2.1978
  • Minneplate av Kari Ruud Flem, 1999; Jevnaker folkebibliotek