Pedagog og skolemann. Foreldre: Kjemiingeniør Einar Forfang (1881–1950) og Agnes Grude (1885–1958). Gift 1943 med Lise Margrethe Dobloug (29.8.1921–), datter av lege Jørgen Dobloug (1874–1957) og Margrethe Geelmuyden Houge Torp (1885–1977). Søstersønn av Karen Grude Koht (1871–1960).

Halvard Grude Forfangs navn er uløselig knyttet til arbeidet med å gjenreise og bygge opp Nansenskolen, Norsk humanistisk akademi på Lillehammer, etter den annen verdenskrig. Med en søkende og åpen holdning, lydhør for endring og nye ideer, kom han til å sette et sterkt personlig preg på skolens aktiviteter og dens fagkrets gjennom en menneskealder.

Forfang vokste opp i Bærum. I foreldrehjemmet, som var engasjert i norskdoms- og bygdekulturarbeid, mottok han impulser som senere preget ham som menneske og pedagog. Regelmessig samlet familien seg i Bærum Mållag, hvor folkeviseleiken gikk under ledelse av bl.a. Olav Midttun. Som elev ved Stabekk kommunale høyere almenskole, hvor Forfang tok examen artium 1934, mottok han betydelige bidrag til sin egen pedagogiske tenkning fra reformpedagogen og skolemannen Johan Hertzberg.

Forfang var cand.philol. med hovedfag i norsk fra Universitetet i Oslo (1941) og hadde lærererfaring fra Hartmanns pensjonatskole i Asker og Lillehammer kommunale høyere almenskole da han 1946 ble hentet til Nansenskolen. I første omgang skulle han ta seg av det rent praktiske arbeidet med å få undervisningen i gang igjen etter krigen, men han gikk snart inn i rollen som skolens rektor og daglige leder. Nansenskolen var i utgangspunktet en rent privat skole, åpnet 1938–39 som et kraftsenter for den humanisme Anders Wyller og Kristian Schjelderup formulerte som fundament for sin kamp mot de fremvoksende totalitære ideologene i 1930-årene. Skolens program er formet som en erklæring som i klar tale tar til orde for vern om individets, tankens og ordets frihet i kampen mot vold, rasefordommer og intoleranse. Idémessig står skolen i tradisjonen fra klassisk kristent åndsliv. Begge dens grunnleggere hadde imidlertid søkt seg frem til en humanistisk livsinnstilling, som de ideelt sett mente burde kunne gi seg uttrykk i et fritt personlighetsliv og i en sterk medmenneskelig fellesskapsfølelse. Fra 1959 kom Nansenskolen inn under Lov om folkehøgskoler.

Som pedagog kom Forfang til å forankre sitt arbeid i det han kalte en kulturpedagogikk. I sin lærergjerning la han stor vekt på individet, individets ansvar og etikk. Som formidler og i god folkehøyskoletradisjon var han opptatt av den kraft som ligger i det umiddelbare talte ord og den personlige formidlingsform. Møtet med dikteren Tarjei Vesaas, som var fast gjesteforeleser ved Nansenskolen i en årrekke, bidrog til å styrke Forfangs vektlegging av dette sentrale elementet i formidlingsarbeidet. Men som sin lærer Hertzberg var Forfang i sitt praktisk-pedagogiske arbeid også opptatt av at man ikke måtte ha for store ambisjoner om å lære studentene all verden. Lærerens og skolens oppgave var primært å legge til rette for at studenten kunne erkjenne sine egne umåtelige iboende ressurser.

Søkende og åpen overfor utfordringer og endringer lot Forfang Nansenskolen utvikle seg i takt med de spørsmål som preget samfunnsdebatten i samtiden. Studentenes engasjement og interesser fikk i hans periode som rektor stor innflytelse på så vel undervisningsformer som undervisningstema. Uavhengig av dette forble filosofi, idéhistorie, kunst, litteratur og psykologi de sentrale undervisningsfagene i hele Forfangs periode som leder for skolen – aktuelt formidlet og nært knyttet til den løpende samfunnsdebatten.

Halvard Forfang gikk av som rektor for Nansenskolen 1971, men fortsatte som lærer der til 1981. Fra 1979 var han dessuten statsstipendiat. Med sin personlighet og sitt sterke nærvær var han den bærende administrative og pedagogiske kraft i arbeidet med å utvikle Nansenskolen og definere dens oppgave og rolle i etterkrigssamfunnet. Gjennom et målbevisst arbeid i skoleprogrammets ånd og egen pedagogiske gjerning kom han dermed til å gi skolen den posisjon hos allmennheten og i kulturlivet som dens grunnleggere hadde håpet på og drømt om.

  • Ivar Kleiven 1854–1934, 1945 (oppr. h.oppg. UiO, 1940)
  • In the spirit of Nansen, i The Norseman nr. 4/1963
  • Nansenskolen 1936–1940. To venners drøm og dåd, 1977
  • Nansenskolen 1946–1971, 1982
  • Voltaire i Vågå, 1982
  • Paul Botten Hansen og hollenderkretsen. Litterat og boksamler i en nasjonal grotid. Et etterlatt manuskript, Lillehammer 1990
  • Forfangs egne bøker (se ovenfor)
  • Stud. 1934, 1959
  • E. Ness (red.): Pedagogisk oppslagsbok, 1974
  • B. Hagtvet og L. Longum (red.): Idékamp og dialog. Nansenskolen, Norsk humanistisk akademi 1938–1988, 1988