Politiker og organisasjonsmann. Foreldre: Bonde Kittil Halvorson Eika (1879–1965) og Kari Landsverk (1892–1961). Gift 1959 med Aslaug Vethe (26.12.1921–28.2.1986), datter av bonde Brynjulv L. Vethe (1885–1969) og Guri Seim (1885–1976).

Hallvard Eika var aktiv innen landbrukets organisasjoner og satt som formann i Norges Bondelag i 11 år. Han var handelsminister 1972–73 og var bl.a. ansvarlig for forhandlingene som førte frem til Norges handelsavtale med EF.

Eika var oppvokst i Canada, der faren Kittil drev landhandel på prærien. Men som 9-åring drog Hallvard og familien tilbake til den gamle slektsgården i Bø i Telemark. Etter at han i voksen alder overtok bruket, var det her han bodde gjennom hele livet, bare avbrutt av lange opphold i Oslo som organisasjonsleder og politiker. Han giftet seg 1959 med Aslaug Vethe fra Voss. Sammen fikk de tre barn.

Hallvard Eika tok høyere landbruksutdannelse og ble tidlig fanget inn i bøndenes organisasjonsliv. Alt som 35-åring ble han valgt til formann i Norges Bondelag. I de 11 formannsårene fra 1955 til 1966 utmerket telebonden seg som en hard og utholdende forhandler. Statsminister Einar Gerhardsen har selv beskrevet Eika som en vrien og tøff motpart i jordbruksforhandlingene i denne perioden. Som bondelagsformann var han kjent for å være en ualminnelig effektiv og ryddig organisasjonsmann. Som politiker hadde Eika senere dessuten ry som en sindig taktiker. Han brukte ikke unødige ord og fakter ved forhandlingsbordet og viste en sjelden sinnsro når andre hadde lett for å miste fatningen. Han var en pragmatiker som fremfor alt søkte målbare resultater.

I disse aktive bondelagsårene bevarte han hele tiden en plass for Venstre i sitt hjerte. Men utad var han en politisk sfinks som helst ble oppfattet som senterpartisympatisør. Selv la han vekt på å opptre partipolitisk nøytralt. Men etter at han var ferdig i bondelaget, begynte en ny fase som fremtredende politiker. Bygdefolk i Bø visste at han hadde vært med i det lokale venstrelaget tidlig i 1950-årene, og 1967 ble han innvalgt i herredsstyret. Samtidig ble debutanten valgt til ordfører. Men bare to år etter, i 1969, ble han innvalgt på Stortinget. Det ble en blandet opplevelse – også for ham selv. Mange i Venstres gruppe var glad for å få en organisasjonskraft som Eika som forsterkning; andre med utpreget urban bakgrunn ble derimot noe skeptiske etter hvert som de skjønte at de hadde fått en viljesterk og selvstendig kollega med tydelige ambisjoner om politisk innflytelse. Det gjorde det ikke lettere at han var alt annet enn sprudlende og utadvendt. Eika var ikke lett å komme inn på, følte de fleste.

Likevel var det ikke tvil om at Venstre ville ha ham som landbruksminister da den posten ble ledig i Borten-regjeringen 1970. Da Per Borten gikk av som statsminister i mars året etter, og nye forsøk ble gjort for å holde liv i samarbeidsregjeringen, satset Venstre på at Hallvard Eika skulle overta. Det lyktes ikke. I de konfliktfylte årene før Venstre ble formelt splittet 1972, satte mange forhåpninger til Eika som samlingsmann. Ikke minst fordi han var relativt fersk som fremtredende partipolitiker og dermed ikke var forbundet med noen av de stridende fraksjonene, ble han i vide kretser oppfattet som en naturlig arvtaker etter partiformann Gunnar Garbo. I striden mellom Garbo- og Seip-fraksjonene hadde han gode forutsetninger for å være brobygger. Denne rollen så han selv frem til å spille, og innstilte seg derfor på å bli ny partiformann våren 1970. Det endte likevel med at han måtte nøye seg med å bli nestformann. Han gikk inn i partiledelsen uten at de indre konfliktene ble bilagt av den grunn. Samarbeidet mellom den nye partiformannen Helge Seip og nestformennene Gunnar Garbo og Hallvard Eika var kjølig fra første stund.

Etter EF-avstemningen og det påfølgende regjeringsskiftet 1972 gikk Eika inn i regjeringen Korvald og ble handelsminister. Dermed fikk han som hovedoppdrag å skaffe Norge en best mulig handelsavtale med EF. I et nært og fortrolig samarbeid med sjefsforhandler Jens Evensen lyktes han langt på vei i å meisle ut en økonomisk samarbeidsavtale som dannet grunnlaget for Norges forhold til EF/EU like til den ble erstattet med EØS-avtalen 1994.

Etter valget 1973 ble Eika menig stortingsrepresentant, og 1978 tiltrådte han stillingen som fylkeslandbrukssjef i Telemark. Han var en av hovedarkitektene bak bankfusjonen som førte til Fokus Bank 1987, og var formann i bankens styre frem til sin død 1989.

  • O. Garvik: Da Venstre sprakk,1982
  • NTB-artikler
  • HEH,div. utg.
  • biografi i Nordby,bd. 1, 1985
  • Portrettrelieff (bronse), støpt inn i steinblokk av Halvor Holtskog jr., 1998; Hallvard Eikas plass, Høgskolen i Bø i Telemark