Hardingfelespiller. Foreldre: Gårdbruker Knut Haavardsson Gibøen (1773–1833) og Aasne Steinarsdotter Gjuvland (1783–1822). Gift 17.2.1834 med Mari Kittilsdotter Eikja (f. 1806), datter av gårdbruker Kittil Andreson (1761–1833) og Børte Olsdotter (f. 1771).

Haavard Gibøen var en av de fremste spelmennene i Telemark. Spillet var mer poetisk enn ildfullt og lever videre i dagens tinndølspill. Det er også formidlet og gjendiktet i Edvard Griegs Slåtter.

Gibøen var av spelmannsætt, og bestefaren Haavard var en god spelmann. Den kjente felespilleren Knut Luraas besøkte ofte Møsstrond og stanset da gjerne på Gibøen. Her likte han å spille for den unge og svært interesserte Haavard, som etter hvert lærte seg de fleste av slåttene hans. Gibøen hadde også mange gamle og særpregede slåtter etter bestefaren. Senere møtte han en rekke av de fremste spelmennene i Telemark, bl.a. Øystein Langedrag og Olav Napper, og slåttetilfanget hans økte stadig. Men i en særstilling som læremestere for Gibøen stod Knut Luraas og Torgeir Augundsson, Myllarguten. Han stod på svært god fot med Myllarguten og lærte mange nye slåtter gjennom ham. I motsetning til de fleste andre spelmennene reiste Gibøen lite omkring. Han lærte derfor hovedsakelig slåtter og spill fra andre deler av landet gjennom de andre telemarksspelmennene han møtte, og først og fremst gjennom Myllarguten.

Spillet til Gibøen og Myllarguten skal ha vært svært forskjellig. Mens Myllarguten var kjent for sitt lidenskapelige foredrag, bar spillet til Gibøen mer preg av en stillferdig ettertenksomhet. Et godt eksempel på dette er den bruremarsjen etter Haavard Gibøen som Johan Halvorsen skrev ned etter Knut Dahle i Tinn, og som Grieg bearbeidet i sine Slåtter. Her finner vi en rik og variert bruk av forsiringer, og mot slutten av slåtten dukker det opp nye musikalske ideer i form av nye motiver. Gibøen komponerte flere slåtter, bl.a. Haavard Gibøens draum ved Oterholtsbrue, som det går flere historier om opprinnelsen til, gjengitt av Rikard Berge. Også denne slåtten ble nedtegnet av Halvorsen og bearbeidet av Grieg.

Slåttene til Gibøen ble nedtegnet flere år senere enn Myllargutens slåtter. Den første vi kjenner til som skrev ned Gibøen-slåtter, var fiolinisten Christian Suckow (1831–98) fra Bergen, trolig i 1840-årene. Suckow spilte både fiolin og hardingfele og fremførte slåttene etter Gibøen på flere konserter rundt omkring i landet, foruten i USA. Mange mener at Suckow betydde like mye for Gibøen som Ole Bull betydde for Myllarguten.

Gibøen hadde flere elever, men det er særlig sønnen Kjetil Haavardsson (1842–1919) og Knut Dahle som har ført spillet og slåttene hans videre. Denne tradisjonslinjen føres så frem til vår tid av kjente hardingfelespelmenn som Johannes og Gunnar Dahle i Tinn, Smedalskarene og Høye Kvåle i Seljord, Eivind og Olav Groven i Lårdal og Eivind Mo i Rauland. Det er vanlig å kalle denne spilletradisjonen for gibøspill eller tinndølspill. Det beste inntrykket av Gibøens spill kan man få ved å lytte til opptakene av 20 Gibøen-slåtter spilt av Knut Dahle, som Rikard Berge gjorde på grammofon 1910.

  • Haavard Gibøens draum ved Oterholtsbrue

    Trykte kilder

  • R. Berge: Spelemenner i O. M. Sandvik og G. Schjelderup (red.): Norges Musikhistorie, 1921, bd. 1
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • R. Berge: Haavard Gibøen, 1932 (senere utg. 1972/1998)
  • H. B. Kragemo og O. K. Ledang: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • H. Kaasa: Spel og dans, Bø 1988
  • A. Bjørkum, M. Myhren, B. Aasland (red.): Folkemusikk og folkemusikkutøvarar i Noreg 2, 1996

    Fonogrammer

  • K. Buen: Håvards draum, 1992
  • T. K. Vågen: Gibøspel, 1993