Politiker. Foreldre: Brannmann Andreas Lie (1870–1942) og Karen Halvorsdatter Gundersrud (1871–1952). Gift 1) 1929 med Ragnhild Halvorsen (1905–91), datter av metallarbeider Bjarne Halvorsen (1880–1941) og Borghild Halvorsen (1884–1962), ekteskapet oppløst 1951; 2) 4.1.1952 med sosialøkonom Minnie Dockterman (4.10.1912–16.2.1999), datter av handelsmann Morris Dockterman (1878–1952) og Asta Frangel (1889–1937).

Haakon Lie var 1945–69 landsmøtevalgt sekretær i Det norske Arbeiderparti. I kraft av denne tilsynelatende beskjedne stillingen var han en av de mektigste og mest omstridte personer i norsk politikk.

Lie vokste opp i Kristiania. Faren kom fra skogsarbeider- og småbrukerkår i Solør. Familien har finske aner, og mange har knyttet Haakon Lies beryktede, hissige temperament til hans slektsbakgrunn. 1925 tok han examen artium på Aars og Voss skole. Moren ønsket at han skulle bli jurist, men han gav opp studiene etter få dager og startet som skogsarbeider. 1927 tok han Statens skogskole på Kongsberg. Men tuberkulose gjorde at livet som skogsarbeider fikk en brå slutt. Han måtte søke lettere arbeid, og 1929 ble han ansatt som sekretær med ansvar for opplysningsarbeidet i Det norske Arbeiderparti.

Haakon Lie sluttet seg tidlig til arbeiderbevegelsen. 16 år gammel ble han medlem av Kristiania Arbeidersamfunn. Han kom raskt med i kretsen rundt den dominerende skikkelsen Martin Tranmæl, med den unge Einar Gerhardsen blant sine nærmeste våpendragere. Disse tre kom i årene som fulgte, til å ha et tett politisk samarbeid og nære vennskapsbånd. Arbeiderpartiet var i disse årene preget av splittelse og indre uro på grunn av medlemskapet i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) fra 1919, som for en periode kløvde partiet i tre. På høyre side fikk Arbeiderpartiet et sosialdemokratisk parti 1921, og 1923 brøt en broket gruppe Komintern-vennlige ut og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Broderkrigen i 1920-årene var en hard og herdende skole for den unge Haakon Lie. Det var i disse årene hans klare antikommunistiske holdninger ble formet.

Partisamlingen mellom sosialdemokratene og Arbeiderpartiet 1927 skapte en ny giv, og Lie fikk oppgaven med å realisere en gammel drøm i arbeiderbevegelsen: et eget opplysningsforbund. 1932 ble Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) opprettet med Lie som sekretær (til 1940). Her stod han i spissen for en hektisk skolerings- og studievirksomhet. Han fremholdt hvor viktig det var å ha en “tenkende medlemshær”, fordi “kapitalismen har bygd seg et festningsverk i hvert eneste menneskesinn. Å rive det ned, og i stedet reise et sosialistisk bolverk, det er vår oppgave”. Nye holdninger og verdinormer måtte skapes, og derfor ble kulturarbeid i videste forstand tillagt stor vekt. Lie hadde en finger med i det meste, fra teatergrupper til avholdslag. I borgerlig styrte kommuner kunne det være vanskelig med lokalleie. Derfor var det viktig å bli herrer i eget hus, og 1939 ble LO-skolen på Sørmarka utenfor Oslo opprettet med Lie som pådriver.

I 1930-årene kom Lie til å spille en nøkkelrolle som valgkampstrateg, og han avslørte seg raskt som en begavet propagandist og agitator. Han var en fremragende taler, og i valgkampene tok han med stor effekt i bruk hjelpemidler fra opplysnings- og kulturarbeidet: lysbilder, film, radio, grammofon, plakatkunst, talekor og teater. Arbeiderpartiets valgfremgang i disse årene har sammenheng med de nye formene for politisk markedsføring som Lie var en drivkraft bak.

Fascismens fremmarsj i mellomkrigsårene overbeviste Lie om at en omlegging av forsvarspolitikken var nødvendig, og han stod siden for et slagkraftig forsvar. 1933 og 1936 besøkte han Sovjetunionen og opplevde at vanlige folk levde under usle materielle kår og uten talefrihet. Da forsvant de siste illusjonene om “arbeidernes eget fedreland”.

I siste halvdel av 1930-årene ble Lie engasjert i internasjonalt hjelpearbeid. Under den spanske borgerkrigen 1936–39 var han blant initiativtakerne til Spaniahjelpen til støtte for den republikanske regjeringen mot general Franco og hans opprørshær. Lie besøkte fronten og fikk med egne øyne se hva regjeringsstyrkene manglet av forsyninger og militært utstyr. Hjelpen fra Sovjetunionen og innsatsen til tusenvis av frivillige i de internasjonale brigadene monnet lite under bomberegnet fra italienske og tyske kampfly. Lie var overbevist om at borgerkrigen i Spania varslet en kommende storkrig, og han ble styrket i troen på et sterkt militært forsvar som en redning for demokratiet.

Under Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland 1939–40 stod Lie igjen i spissen for en omfattende hjelpeaksjon. Erfaringene fra Spania og Finland gav antikommunismen hans rikelig påfyll. I Spania hadde kommunistene etter hans oppfatning drevet et renkespill som hadde svekket regjeringens kamp mot Franco. Under Vinterkrigen hadde landflyktige finske kommunister i Sovjetunionen opprettet en motregjering, noe de fleste betraktet som landsforræderi.

Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 kastet Haakon Lie seg inn i motstandskampen med sedvanlig energi. I en periode holdt han liv i den eneste frie radiosenderen i landet. Da regjeringen Nygaardsvold drog i eksil, vendte Lie tilbake til Oslo og ble straks involvert i illegal virksomhet. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 hardnet det tyske okkupasjonsstyret i Norge til, og i september flyktet Lie og flere ledende arbeiderpartifolk til Sverige. Andre ble arrestert og havnet i fengsler og konsentrasjonsleirer, blant dem Einar Gerhardsen og Lies bror Per, som omkom i fangenskap.

1942 ble Lie tilknyttet LO-sekretariatet i London for å organisere opplysnings- og propagandavirksomhet. Det viste seg fort at rett mann var på rett plass. Resultatet ble en serie velferdsarrangementer for sjøfolk og et utall foredrag.

I krigsårene hadde Lie to lengre opphold i USA, siste gang som arbeidsattaché, der han reiste på kryss og tvers og talte Norges sak og samlet inn penger. USA-oppholdet fikk varige virkninger. Han glemte aldri hjelpen Norge fikk, særlig fra amerikansk fagbevegelse og jødiske organisasjoner. Krigserfaringene gjorde ham til en lojal amerikavenn og en varm støttespiller for jødene i kampen for en egen stat. I London var han med på å planlegge det frie Norge ved å utforme den såkalte Blåboka – et grunnlagsdokument for Fellesprogrammet som gjenreisningspolitikken bygde på.

Ved krigens slutt var det gamle kjente som inntok sentrale kommandoposter i norsk politikk. Einar Gerhardsen ble partiformann og statsminister, mens Lie ble valgt til Arbeiderpartiets sekretær. Denne duoen kom til å dominere norsk politikk i mer enn 20 år. Lie var opptatt av at partiet måtte bli den drivende kraft i styringen av landet. Hans politiske hovedsaker var at Norge måtte delta i et vestlig militært og politisk samarbeid og at kommunistene og deres sympatisører måtte holdes under oppsikt. I tillegg gikk han inn for norsk støtte til Israel og hjelp til fattige i den tredje verden. Få år etter krigen nådde Arbeiderpartiet over 200 000 medlemmer og fremstod som “ørnen blant partiene”. Helt til 1961 hadde partiet rent flertall på Stortinget, noe som gav regjeringen handlingsrom og landet en stabil politisk kurs.

Haakon Lie må få mye av æren for partiets suksess. Han ledet partiapparatet med myndig hånd. Han tok tidlig i bruk meningsmålinger for å lodde stemninger i folkedypet og skjønte at partiet måtte omdannes fra et klasseparti til et folkeparti for å fange opp voksende funksjonærgrupper. Lie var en av hovedarkitektene bak det nye prinsipprogrammet 1949, der de fleste antikapitalistiske slagordene forsvant og der sosialisme først og fremst var å skape frie mennesker. I den økonomiske politikken var han en typisk “kraftsosialist”, der målet var størst mulig produksjon og rettferdig fordeling. Eiendomsretten til produksjonsmidlene var hovedsakelig et praktisk spørsmål.

Innenrikspolitisk var Lie en pragmatisk og lite kontroversiell politiker. Det samme kan vi ikke si om hans syn på utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen var for ham et spørsmål om ondt og godt. Straks etter frigjøringen knyttet han gode kontakter i den amerikanske ambassaden. Han omfavnet Marshall-planen (1947) fordi den sikret en forankring vestover og bidrog til gjenreisning og vekst. Avskaffelse av fattigdom var dessuten effektiv antikommunistisk medisin. 1948–49 arbeidet han utrettelig for at Norge skulle bli medlem av NATO, noe som lyktes etter en hard indre strid i partiet. Straks medlemskapet var et faktum, mislikte han kritisk debatt om sikkerhetspolitikken, fordi den skapte uorden i rekkene.

Sovjetunionen hadde trofaste støttespillere blant kommunister i vestlige land. Kommunistene hadde etter krigen en sterk stilling flere steder og ble av mange sett på som indre fiender. Lie hadde en sentral plassering i kartleggingen av disse fiendene, som ble omtalt som “skadedyr” fordi de gjennom streiker og andre aksjoner satte gjenreisning og økonomisk vekst i fare. En kunne heller ikke stole på dem i en krigssituasjon. Lie mobiliserte lojale partifeller blant de fagorganiserte for å overvåke og registrere kommunistisk virksomhet på arbeidsplassene. “Rottefangerne” gikk til verket med atskillig nidkjærhet, og i mange år ble det utvekslet informasjon mellom ledelsen i Arbeiderpartiet og LO og de hemmelige tjenestene. Nyttige opplysninger om kommunister kom også andre lands myndigheter til kjennskap. Etter hvert ble flere tusen kommunister og andre venstreorienterte registrert og overvåket. Lund-kommisjonen, som 1996 avla sin rapport om de hemmelige tjenestene i Norge i etterkrigstiden, stemplet deler av denne virksomheten som ulovlig, og det meste har vel vært unødvendig. For Lie var dette en viktig og patriotisk jobb. Men ikke sjelden møtte han seg selv i døren, fordi mange av fiendene nå var gamle allierte fra Spania-aksjonen og fra motstandsarbeidet under krigen.

Både i og utenfor Arbeiderpartiet oppfattet stadig flere kommunistjakten som meningsterror. I sin bok Kaderpartiet fra 1954 beskyldte Lie f.eks. Dagbladet for å være kommunistenes mest effektive talerør. Også Einar Gerhardsen mente at partisekretæren gikk for langt i å fordømme all kritikk, og forholdet mellom dem ble med tiden svært anstrengt. Sovjetunionens oppskyting av satellitten Sputnik 1957 viste at landet kunne utvikle langdistanseraketter, noe vestmaktene ikke hadde. I NATO-kretser ble det hevdet at Østblokken nå hadde fått et militært overtak. På rådsmøtet i NATO i Paris ble det foreslått å utplassere mellomdistanseraketter i Europa for å utligne rakettforspranget. Gerhardsen advarte i sin tale mot forsert opprustning. Alliansen burde heller satse på forhandlinger, og Norge ønsket verken mellomdistanseraketter eller atomvåpen. Lie ble rasende over statsministerens opptreden, som han fant både feig og unnfallende.

Det viste seg at atompolitikken ble en verkebyll for partiet. Våren 1961 ble Sosialistisk Folkeparti (SF) dannet som et protestparti mot atomopprustning og blokkpolitikk. SF vant to mandater ved stortingsvalget, og Arbeiderpartiet mistet sitt absolutte flertall. I løpet av 1960-årene ble den utenrikspolitiske uenigheten i Arbeiderpartiet forsterket av debatten om medlemskap i EEC (EF), diskusjonen om fortsatt medlemskap i NATO og amerikanernes krigføring i Vietnam. For Haakon Lie var dette enkle spørsmål. EEC var et økonomisk samarbeidsprosjekt som ville sikre demokrati og fred i Vest-Europa. Alle innvendinger var uttrykk for snever nasjonalisme. Vietnamkrigen var et ledd i kampen mot verdenskommunismen. I partiet var det ikke alle – særlig ikke blant de yngre – som delte dette synet. De så på krigen først og fremst som en nasjonal frigjøringskamp og fikk sitt pass påskrevet av en temperamentsfull partisekretær.

På landsmøtet 1967, det første åpne landsmøtet i partiets historie, ble det aksjonert mot Lie. En tredel av delegatene stemte blankt da han skulle gjenvelges. Og det var en sterk opplevelse da Einar Gerhardsen, hans våpenbror i mer enn 45 år, entret talerstolen og sa at uenighet om utenrikspolitikk fikk Haakon Lie til å tenne så sterkt “at han opptrer på en måte som man ikke bør opptre på i en partiforsamling”. Forholdet mellom dem hadde vært kjølig i årevis, men nå ble det en isfront. Først på Lies 80-årsdag 1985 kom det til forsoning, da partifellen Jens Christian Hauge førte dem sammen igjen.

1969 tok Lie ikke gjenvalg som partisekretær og ble politisk pensjonist. Allerede året etter ble han ansatt som sekretær i Europabevegelsen for å arbeide for norsk medlemskap i EF. Haakon Lie gikk til oppgaven med kjent glød, men ble skuffet over manglende handlekraft på ja-siden. Dette gjaldt ikke minst hans gamle parti, og han var rystet over Einar Gerhardsen som uttalte at dersom ikke Arbeiderpartiet hadde noen EF-motstandere, burde de finne noen. Nederlaget for ja-siden ved folkeavstemningen 1972 var nok tungt å bære, men følelsesmessig var det nok verre at de pro-israelske holdningene nå ble svekket både i Arbeiderpartiet og i opinionen.

Haakon Lie har i alle år vært en usvikelig tilhenger av Israel. Han har aldri nølt med å stille opp, verken i krig eller fred. Under seksdagerskrigen 1967 var han den første sivile som statsminister Levi Eskhol møtte ved Klagemuren etter erobringen av Øst-Jerusalem. Lie har heller ikke vært redd for å ta snarveier for å hjelpe sine venner med penger og utstyr, også til militære formål.

Lie var blant de første som engasjerte seg i u-landsspørsmål, og 1952 var han en av initiativtakerne til Kerala-prosjektet i India, startskuddet for norsk utviklingshjelp. India-hjelpen fungerte også som en politisk lynavleder. Det var mange i partiet som mislikte opprustningspolitikken og savnet en mer positiv politikk. U-hjelp var et slikt tilbud. Et hjertebarn var også Arbeiderbevegelsens Solidaritetsfond, som han fikk opprettet 1963.

I sitt politiske liv var Lie handlingsorientert, med mindre sans for den tvisynte akademiske debatt. Nyanser var ikke hans sak. Men han var et arbeidsjern og en ruvende skikkelse som først og fremst følte seg hjemme i partiorganisasjonen. Han ønsket ikke å ha offentlige, politiske toppverv. Lie kalte sine bøker om læremesteren Martin Tranmæl for Veiviseren og Et bål av vilje. Mange vil nok si at dette var en dekkende karakteristikk av ham selv.

Som pensjonist har Haakon Lie gitt ut biografier og flere bind velskrevne og åpenhjertige memoarer. Helt fra ungdommen har han vært en ekte homo politicus, og politikk har vært det dominerende element i hans liv. Han har tross sin høye alder bevart sitt brennende engasjement og sin evne til å gi uttrykk for sine meninger klart og uten omsvøp, og han har, selv etter fylte 100 år, tatt aktivt del i det politiske ordskifte om en rekke saker som ligger ham på hjertet. Sammen med noen få gamle partikamerater organiserte han før Arbeiderpartiets landsmøte i 2000 en “firerbande” som med nebb og klør kjempet imot delprivatiseringen av Statoil. Til hans store skuffelse lyktes de ikke, men han noterte det som en halv seier da partiet før stortingsvalget 2005 bremset opp privatiseringspolitikken. Under kommunevalgkampen 2003 fikk han igjenplass på avisenes førstesider med sin advarsel mot stoppeklokkebruken i eldreomsorgen. Han frykter at de ulike moderniseringsfremstøtene fra krefter i og utenfor partiet skal svekke den velferdsstaten hans egen generasjon med atskillig strev har lagt grunnlaget for.

Høsten 2001 ble Haakon Lie feiret etter 80 års medlemskap i Oslo Arbeidersamfunn. I en minneverdig opptreden advarte han i en blanding av historieforelesning og politisk tale sine yngre partifeller mot å privatisere arvesølvet og mante dem til aldri å glemme “de som sitter nederst ved bordet”. I 2005 spilte han en viktig rolle i valgkampen foran stortingsvalget, og han har nok sin del av æren for at den rød-grønne regjeringen ble en realitet. På hundreårsdagen, som ble feiret bare få dager etter valgseieren, leverte Lie en rekke klare formaninger til den påtroppende statsminister Jens Stoltenberg om hvilke saker han mente burde prioriteres i de kommende regjeringsforhandlingene.

    Utgivelser (et utvalg)

  • Om lesning (sm.m. H. J. Hjartøy), 1935
  • Nazi i Norge, London 1942
  • Vi synger, London 1942 (nye utg. 1946 og 1951)
  • Britisk fagbevegelse under annen verdenskrig, London 1944
  • red. Gjenreisingsproblemer. En materialsamling, 1946
  • Arbeiderbevegelsen i De Forente Stater, 1947
  • Søkelys på Sovjet, 1953
  • De kommunistiske dekkorganisasjonene. Dagbladet og Kaderpartiet, 1954
  • Kaderpartiet, kommunistisk strategi og teknikk, 1954
  • Hva er i vente? Den 20. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti, 1956
  • Hvem kan vi stole på? En dokumentasjon om Norges kommunistiske parti under den tysk-russiske alliansen 1939–1941, 1974
  • ... slik jeg ser det, memoarer, 2 bd., 1975 og 1983
  • Loftsrydding, memoarer 1920–40, 1980
  • Krigstid, memoarer 1940–45, 1982
  • Skjebneår, memoarer 1945–50, 1985
  • Martin Tranmæl. Et bål av vilje, 1988
  • Martin Tranmæl. Veiviseren, 1991
  • En sjømanns saga, biografi om Andrew Furuseth, 1993
  • T. Gabrielsen: Menn og meninger. De fire politikere C. J. Hambro, Halvard Lange, Haakon Lie, Herman Smitt Ingebretsen, 1976
  • E. Borgen: Diktatoren, 1988
  • A. Berg (red.): Veteraner. Samtaler med Trygve Bull, Torolf Elster, Einar Gerhardsen, Trond Hegna, Haakon Lie, Torolv Solheim, 1990