Meteorolog og oseanograf. Foreldre: Sogneprest, senere professor Edvard Sverdrup (1861–1923) og Maria Vollan (1865–91). Gift 9.6.1928 med tannlege Gudrun Vaumund f. Bronn (8.6.1893–29.7.1983), datter av agent Franz Wilhelm Wentzel Bronn (1856–97) og Anna Mathilde Rønning (1864–1920). Sønnesønns sønn av Jacob Liv Borch Sverdrup (1775–1841); grandnevø (brorsønns sønn) av Johan Sverdrup (1816–92); dattersønn av Ole Vollan (1837–1907); brorsønn av Jakob Liv Rosted Sverdrup (1845–99) og Georg Sverdrup (1848–1907); halvbror av Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og Leif Sverdrup (1898–1976); fetter av Jakob Sverdrup (1881–1938; se NBL1, bd. 15), Georg Johan Sverdrup (1885–1951; se sst.), Harald Grieg (1894–1972) og Nordahl Grieg (1902–43).

Oseanografen H. U. Sverdrup var en av Norges verdenskjente vitenskapsmenn. I USA er han anerkjent som grunnlegger av den moderne skolen i fysisk oseanografi.

Sverdrup tilhørte en familie der mennene som oftest ble prester. Etter examen artium 1906 ved Kongsgård skole i Stavanger, dit familien var flyttet 1901, drog han til Kristiania, gjennomførte Krigsskolen med gode idrettsprestasjoner og begynte å studere realfag. Ønskestudiet var astronomi, men han ble ledet inn i meteorologi av professor Vilhelm Bjerknes, som han 1911 ble assistent for, noe han sa “blev avgjørende for min fremtid”. Han fulgte Bjerknes til Leipzig, hvor han fullførte sin embetseksamen og tok doktorgraden. Hans avhandling om den nordatlantiske passat utnyttet noen av Bjerknes' teoretiske metoder og påviste viktige nye trekk i atmosfærens sirkulasjon.

Da den første verdenskrig gjorde det nødvendig å flytte fra Leipzig, sa Sverdrup 1917 ja til Roald Amundsens tilbud om å være vitenskapelig medarbeider på Maud-ekspedisjonen. De drog fra Norge 1918, men ble fanget av ismassene langs Asias nordkyst. Under den andre overvintringen fikk Sverdrup anledning til å studere de lokale tsjuktsjerne i 7 måneder, og hans etnografiske skildring Blandt rentsjuktsjere og lamuter ble en viktig del av Amundsens bok om ferden. Sverdrup fortalte senere at han uforvarende lærte seg det tsjuktsjiske kvinnespråket istedenfor mannsspråket. I juli 1920 kom ekspedisjonen til Nome, og bare Sverdrup, Wisting og norsk-russiske Genadij Olonkin ble med videre. Enda ett år ble tilbrakt fastlåst i isen før Amundsen gav opp til fordel for arktiske flyginger.

Mens Maud ble reparert i Seattle, hadde Sverdrup et studieopphold ved Carnegie Institute i Washington, som hadde støttet Bjerknes' arbeid økonomisk i mange år. 1922 drog Maud igjen nordover, uten Amundsen. Igjen ble de fanget i isen og drev rundt ved De nysibirske øyene til de 1925 kom tilbake til Nome. Maud-ekspedisjonen kunne karakteriseres som mislykket, men Sverdrup fikk gjennomført store og banebrytende vitenskapelige arbeider, og hans observasjoner og teoretiske arbeider etablerte hans navn i fronten av den meteorologiske og oseanografiske vitenskapen. Særlig ble hans teoretiske forklaring av de observerte tidevannsstrømmer epokegjørende.

Etter 7 år i isen hadde Sverdrup en solid faglig plattform. 1926 etterfulgte han Bjerknes som professor i dynamisk meteorologi ved Geofysisk institutt i Bergen, men brukte igjen en del tid ved Carnegie Institute, hvor han bl.a. fikk bearbeidet den store datamengden fra Maud-ferden. 1931 fikk han en forskerstilling i geofysikk ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Denne sommeren ble han med Hubert Wilkins i et forsøk på å undersøke isen i Arktis fra undersiden. Ubåten Nautilus var gammel og teknikken lite prøvd. Da de skulle til å dukke under isen, viste det seg at høyderoret var ødelagt. Senere har det gått rykter om sabotasje fra mannskap som mente at forsøket ville være selvmord. Men igjen fikk Sverdrup gode data fra en mislykket ekspedisjon. 1934 deltok han sammen med den svenske professoren Hans W:son Ahlmann på en ekspedisjon til Svalbard. Resultatet ble vesentlige målinger av luftstrømmer over en isflate, noe som hadde stor teoretisk nytteverdi når det gjaldt turbulens i stabil luft.

1936 ble Sverdrup ansatt som direktør ved Scripps Institution of Oceanography i La Jolla, California, med tre års permisjon fra Chr. Michelsens Institutt. Det skulle gå 12 år før han kom tilbake til Norge. I sin tid ved Scripps bygde han institusjonen opp fra å være en liten, bortgjemt del av University of California til å bli et viktig faglig senter. Da den annen verdenskrig forpurret hans planer om å returnere til Norge, ble Sverdrup amerikansk statsborger for ikke å bli hindret i sitt faglige arbeid. Hans tekstbok fra 1942, The Oceans, Their Physics, Chemistry and General Biology, som han skrev sammen med to kolleger, ble en klassiker i faget. Et mål for volumtransport av vann, 1 million m3/sek, har fått betegnelsen en “sverdrup”.

Etter krigen ble Sverdrup kalt hjem til Norge for å bygge opp det utvidede Norsk Polarinstitutt, hvor han overtok ledelsen 1948. Hans første oppgave ble å gjennomføre den store norsk-britisk-svenske Maudheim-ekspedisjonen til Antarktis 1949–52, og Antarktis forble hans hovedsatsing ved instituttet. En stor del av hans direktørtid ble ellers brukt i Universitetet i Oslos tjeneste, som professor II i geofysikk, som direktør for sommerskolen, dekanus for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1954–57, hvor han var sentral i arbeidet med å endre pensumet fra tysk til amerikansk retning, og som prorektor fra mai 1957. Fra 1952 var han også formann for det norske Indiafondet, et stort uhjelpsprosjekt.

Sverdrup døde uventet i august 1957. Han etterlot et stort, faglig forfatterskap og var hedret med medaljer og utmerkelser fra mange land. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1926 og til kommandør 1949; han var også kommandør av den danske Dannebrogordenen, den svenske Nordstjärneorden og av den franske Ordre de Mérite Maritime.

    Et utvalg

  • Der nordatlantische Passat, Leipzig 1917
  • Blandt rentsjuktsjere og lamuter, i R. Amundsen: Nordostpassagen, 1921
  • Tre aar i isen med “Maud”. Med et tillæg om en slædereise rundt Tsjuktsjerhalvøen, 1926
  • Hvorledes og hvorfor med “Nautilus”, 1931
  • The Oceans, Their Physics, Chemistry and General Biology (sm.m. M. W. Johnson og R. H. Fleming), New York 1942
  • Oceanography for meteorologists, New York 1942
  • Havlære. Alminnelig havlære, vannmasser og strømforhold utenfor norskekysten, 1952

    Etterlatt materiale

  • Dagbok over utført arbeide 1/1–1919 – 19/1–1921. Maudexpeditionen 1. januar – 14. april 1919, 6. september 1920 – 19. januar 1921, Norsk Polarinstitutt, Tromsø
  • brev og andre papirer i arkivene ved Scripps, Geofysisk Institutt UiB, Norsk Polarinstitutt, RA, NBO, Ahlmannarkivet Vetenskapsakademien Stockholm
  • Stud. 1906, 1931 og 1956
  • HEH 1955
  • biografi og bibliografi i Norsk Geografisk Tidsskrift, bd. 16, hf. 1–8, 1957–58
  • O. Devik: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • R. M. Friedman: The Expeditions of Harald Ulrik Sverdrup, San Diego 1994 (opptrykk Umeå 1996)
  • S. Barr: Norway – A Consistent Polar Nation, 2003
  • W. A. Nierenberg: biografi på Internett, http://www.nap.edu/html/biomems/hsverdrup.html
  • Maleri (skulderbilde) av Arne Lofthus, 1930; Geofysisk institutt, Bergen
  • Byste (gips) av Ernst Müller-Blensdorf, 1931; Norsk Polarinstitutt
  • Tegning (skulderbilde) av Gösta Hammarlund, 1953; gjengitt i Dagbl. 11.4.1953
  • Medalje (bronse, skulderbilde) av Hans Jacob Meyer, u.å.; UiO, Myntkabinettet