Orknøyjarl. Foreldre: Orknøyjarl PålTorfinnsson og Sunniva. Ugift, men hadde en frille, Helga Maddadsdatter. Far til orknøyjarlene Harald Håkonsson Slettmæle (død 1127; se NBL1, bd. 5) og Pål Håkonsson “den fåmælte” (død etter 1136); svoger av Frakark Maddadsdatter (død 1142; se NBL1, bd. 4); fetter av Magnus Erlendsson den hellige (ca. 1080–1115).

Håkon Pålsson hersket over hele eller deler av Orknøyene i omtrent 20 år. Han var lenge uønsket som jarl, fordi orknøyingene syntes det fulgte strid med ham, men i hans siste år som enejarl var hans styre populært.

Allerede i unge år blandet Håkon seg inn i samstyret mellom faren Pål Torfinnsson og farbroren Erlend Torfinnsson, og han ble sterkt uvenn med sin fromme fetter Magnus Erlendsson. På innstendig oppfordring fra sine venner og etter et forlik seilte Håkon til Norge og kong Olav Kyrre, og deretter til kong Inge Stenkilsson i Sverige, hvor han ble godt mottatt. Etter noen år vendte Håkon tilbake til Norge, der Magnus Berrføtt hadde etterfulgt Olav Kyrre som konge. Han fulgte med på dennes vesterhavsferd 1098, trolig som et slags gissel som, ifølge Orkneyinga saga, var klar over at han ikke var velkommen på øyene, fordi folk fryktet at det fulgte ufred med ham.

Samjarlene Pål og Erlend døde begge i Norge samme år, men kongen utnevnte likevel ikke Håkon Pålsson og Magnus Erlendsson til jarler. Kongen tok isteden begge til fange, sendte dem til Norge og utnevnte sin egen sønn Sigurd til orknøyjarl. Håkon måtte bli med kongen tilbake til Norge og deltok på hans hærtok til Gautland. Han deltok også på kong Magnus' siste vesterhavsferd (1102–03), der kongen falt. Sigurd Magnusson reiste hjem til Norge etter farens død, og Håkon Pålsson ble igjen som hersker på Orknøyene, men uten jarlenavn. Dette og forlening med farens del av Orknøyene fikk han imidlertid under et besøk i Norge ett eller to år senere.

Etter hjemkomsten til Orknøyene tok Håkon Pålsson herredømmet over hele øygruppen inntil fetteren Magnus kom tilbake fra landflyktighet i England og Skottland og krevde sin del. Magnus hadde støtte av kong Øystein Magnusson i Norge og et stort parti på øyene, og Håkon måtte motvillig la ham få sin fars halvdel av øyene.

I årene som fulgte, gjorde to biskoper krav på Orknøyenes bispestol. Harald støttet den norske biskopen Viljalm i hans krav, mens Magnus Erlendsson støttet den engelske Rodulf Novell. Orkneyinga saga, som er sterkt preget av Magnus' senere hellighet og en forvirret kronologi, skildrer Håkon som misunnelig og brutal: Ved svik lar han Magnus drepe, for å få igjen sin udelte makt, under et forliksmøte på Egilsøy 16. april 1115. Fremstillingen er farget av sagaens sympati for Magnus, og den virkelige begivenhetsrekkefølgen må vurderes som ukjent.

Sagaen forteller at etter drapet på Magnus drog Håkon på pilegrimsferd til Roma og Palestina; han skal ha badet i elven Jordan. Håkon kom hjem som en forandret mann; han skapte fred på Orknøyene, stiftet nye lover og ble godt likt av befolkningen. Da Håkon ble syk og døde omkring 1122, regnet orknøyingene det for et stort tap, for de hadde liten tro på at hans to sønner Harald og Pål ville holde sammen.

  • Orknøyingenes saga, overs. av A. Holtsmark, 1970
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • W. P. L. Thomson: History of Orkney, Edinburgh 1987