Offiser og politiker. Foreldre: Fisker Martin Kyllingmark (1879–1916) og servitør/gjestgiverske Sigridur Sæmundsdottir (1892–1963). Gift 4.8.1942 med Ingegerd Ødegaard (4.6.1916–11.9.2000), datter av barbermester Ivar Ødegaard (1886–1958) og Helma Høyer (1883–1954).

Håkon Kyllingmark var offiser og hjemmefrontmann under den annen verdenskrig. Som stortingsmann og statsråd var han en sentral samferdselspolitiker som fikk stor innflytelse, spesielt over utbyggingen av kortbaneflyplasser og veiforbindelsene i distriktene.

Han var bare ett år gammel da faren døde, og han bodde i noen år i beskjedne kår hos besteforeldrene på Hamarøy. Senere flyttet han til Svolvær, hvor han tok middelskoleeksamen 1931. Deretter arbeidet han som bud og lagermann i stefarens forretning, samtidig som han gjennomgikk Hærens befalskole 1934 og Flyvåpenets speiderskole 1937. Han tok handelsskoleeksamen 1935 og etablerte seg som agent. Fra krigsutbruddet 1940 deltok han som løytnant i kampene i Narvik-området. Han ble skutt ned og såret, men var etter få dager tilbake i aktiv tjeneste frem til kapitulasjonen 7. juni.

Kyllingmark ble engasjert i dannelsen av motstandsgrupper i Nord-Norge og ble arrestert to ganger før han høsten 1943 måtte flykte til Sverige. I Stockholm fikk han ansvaret for forsyningstjenesten til Milorg i Nord-Norge, og han organiserte og ledet Sepal-basene i Norrland, tett ved grensen til Norge. Basene fikk stor betydning for motstandskampen i Nordland og Troms og gjorde at hjemmestyrkene stod klare til å overta etter tyskernes kapitulasjon. Da hjemmestyrkene ble oppløst, ble Kyllingmark utnevnt til major og sjef for frivillig bataljon nr. 1/DKN. For krigsinnsatsen mottok han norske, britiske, franske og amerikanske dekorasjoner.

Etter krigen tok Kyllingmark fatt på å bygge opp sin agenturforretning, samtidig som han ble sjef for Nord-Hålogaland HV-distrikt og etter hvert også trukket inn i politisk arbeid i Høyre. 1953 ble han stortingsrepresentant og snart et viktig ledd i moderniseringen av partiorganisasjonen og konkretiseringen av Høyres samferdselspolitikk. I En tiårsplan for samferdselen (1957) la han frem en helhetlig politikk som gikk inn for utradisjonelle finansieringssystemer og brøt staven over både klattbevilgningssystemet og byråkratisk dirigeringspolitikk. Som viseformann i Høyre 1958–70 gjennomførte han sin idé om en landsomfattende innsamling av små, personlige bidrag, som gjennom flere år bidrog til å styrke partiets økonomi, velgerkontakt og organisasjonsbygging.

I John Lyngs regjering 1963 var Kyllingmark forsvarsminister, men i Bortens regjering 1965–71 fikk han sin “naturlige” post som samferdselsminister. Han hadde der “de fire P'er” – prognoser, prioritering, plan og penger – som ledemotiv , og resultatet ble en formidabel nybrottsinnsats, godt hjulpet av hans pådriverskap for nye finansieringsmåter. Telefonkøene ble avviklet gjennom leverandørkreditter og abonnentlån. Økte avgifter gav til gjengjeld en kraftig forbedring av veinettet, bl.a. med nye 900 km asfalt- og 3000 km oljegrusdekker. Veisjefkollegiet hedret ham senere med æresprisen “Den skinnende stabbestein”. En lang rekke store broprosjekter ble realisert ved kombinasjoner av lån, bompenger, lokal innsats og statsmidler. Den samme fantasi ble utvist for å bygge ut et nett av kortbaneflyplasser, på folkemunne kalt “Kyllingmarker”; 7 ble fullført i hans statsrådstid. 1994 fikk han som eneste nordmann FNs luftfartsorganisasjon ICAOs Medallion of Honour. Knapt noen annen statsråd fikk slik rutine i å klippe over nasjonalfargede bånd ved åpning av nye anlegg.

Håkon Kyllingmark bekledte mange verv og ombud; bl.a. var han styreformann i Norges Kommunalbank 1959–65 og 1975–86. 1981 forlot han Stortinget. 1985 fikk han kommandørkorset av St. Olavs Orden for sin innsats i samferdselssektoren.

  • En tiårsplan for samferdselen, 1957
  • Lagspill – i krig og fred, 1981
  • HEH, flere utg.
  • H. Kyllingmark: Lagspill – i krig og fred, 1981
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985