Artikkelstart
Odontolog. Foreldre: Gårdbruker og bankkasserer Gudmund Toverud (1839–1916) og Theoline (“Thea”) Randine Dahl (1854–1943). Gift 1) 5.9.1922 i St. Louis, USA med lege Kirsten Utheim (1890–1949; se Kirsten Utheim Toverud); 2) 2.7.1966 i Oslo med spesiallærer Petra (“Peten”) Ludowicke Ytterbøe (14.11.1894–1979), datter av skipsfører Carl Ludvig Pedersen Ytterbøe (1853–1917) og Petra Benedikte Johannesen (1859–1946). Svoger til Trygve Utheim (1884–1952; se NBL1, bd. 17).
Guttorm Toverud er betraktet som “barnetannpleiens far” og var den første professor i barnetannpleie i Europa. Han var hele sitt liv glødende opptatt av barns tannhelse og arbeidet først og fremst for å forebygge tannråte, men var også svært opptatt av at tannlegene skulle gi barna en mest mulig skånsom behandling.
Toverud vokste opp i Aurskog og tok examen artium ved Grimeland Gymnas i Kristiania 1915. Han studerte medisin et år før han begynte på tannlegestudiet og ble uteksaminert ved Statens Tannlægeinstitutt 1919. Allerede da viste han stor interesse for kariesetiologi og -forebygging og ble samme år ansatt som assistenttannlege ved instituttet.
Med stipend fra Norge–Amerika-fondet hadde Toverud forskningsopphold 1921–23 i USA, først ved Forsyth Dental Infirmary for Children og Harvard University Dental and Medical School og senere ved Washington University Medical School. Han videreførte sin forskning om tennenes mineralstoffskifte ved Det medisinske fakultet i Oslo og tok, som første norske tannlege, doktorgrad 1926.
Toverud ble 1925 utnevnt til dosent ved Statens Tannlægeinstitutt (fra 1928 Norges Tannlegehøyskole) og ble 1931 bestyrer for en nyopprettet Avdeling for barnetannpleie og kariesprofylakse. Han ble 1932 den første professor i barnetannpleie i Europa, et professorat han hadde til han gikk av med pensjon 1966. I perioden 1933–39 var han rektor ved Norges Tannlegehøyskole.
Toveruds hovedinteresse var barnetannpleie og forebygging av karies, den største trusselen mot barns tannhelse. Han var opptatt av generelle motstandsfaktorer som vitaminer og mineraler, men måtte senere revidere sine synspunkter og kom til at lokale faktorer, i første rekke hyppig tilførsel av sukker, var av størst betydning. Han utførte ikke selv forskning omkring fluor, men var 1951 den første som informerte norske helsemyndigheter om fluors forebyggende effekt og ble talsmann for vannfluoridering. På grunn av sterk motstand mot dette tiltaket ble andre metoder for fluorbruk innført, men Toverud døde før bedringen i tannhelsen begynte å vise seg i 1970-årene.
Toverud publiserte mer enn 120 artikler, både vitenskapelige og populærvitenskapelige. Hans viktigste bidrag er The Norwegian Dental Study med data fra nasjonale, årlige undersøkelser av 5000–7000 skolebarn fra 1940–49, og med oppfølging 1952–53. Tannhelsen blant barna ble markant bedre i krigsårene, og Toveruds konklusjon var at reduksjonen i sukkerinntaket var den viktigste årsaken til denne helsegevinsten.
Som ukuelig entusiast var det naturlig for Toverud også å engasjere seg utenfor tannlegeutdanningen og forskningen. Han var redaktør for Tannlegeforeningens Tidende 1928–33, sekretær og viseformann i Oslo Tannlegeselskap i 1920-årene, formann i Odontologisk Selskap i Oslo 1933–38, formann i Nordisk Odontologisk Forening 1938–46 og formann for den nordiske barnetannpleieforeningen. Et viktig forum for ham var Norsk Forening for Motarbeidelse av Tannsykdommer (senere Norsk Tannvern), der han var viseformann 1937–39 og formann 1939–48. Toverud var også medlem av Statens Ernæringsråd og hadde oppdrag innenfor Verdens Helseorganisasjon (WHO).
Toverud mottok mange æresbevisninger; han var bl.a. æresmedlem av en rekke tannlegeforeninger og æresdoktor ved Queen's University, Belfast, Lunds Universitet og Københavns Tandlægehøjskole. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1961 og fikk den internasjonale tannlegeforeningen FDIs Miller Prize 1967.
Guttorm Toverud gav sin siste forelesning i Oslo Tannlegeselskap 1969 og døde etter et kort sykehusopphold to uker senere.