Tysk-norsk offiser og lensgreve. Foreldre: Generalmajor, friherre Georg Ernst von Wedel (1597–1661) og Anna Ahlefeldt (ca. 1615–1661). Gift 12.6.1665 med Maria, friherreinne von Ehrentreiter (31.7.1633–26.10.1702), datter av Erhard, friherre von Ehrentreiter til Evenburg og Eva, friherreinne von Ungenad. Far til Erhard Frederik baron Wedel Jarlsberg (1668–1740; se NBL1, bd. 18); farfars farfars far til Herman greve Wedel Jarlsberg (1779–1840) og Ferdinand baron Wedel Jarlsberg (1781–1857); farfars farfars farfars far til Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) og Ida Wedel Jarlsberg (1855–1929); farmors farfars farfars far til Fridtjof Nansen (1861–1930).

Gustav Wilhelm von Wedel var tysk yrkesmilitær på elitenivå. Kort tid etter at han kom til Danmark-Norge på slutten av den skånske krigen, rykket han opp i ledelsen av den norske hæren, og han ble en av de to lensgrever i det dansk-norske riket som hadde sitt grevskap i Norge. Mesteparten av tiden bodde han i Oldenburg og forsterket på den måten det fjernstyret som var typisk for behandlingen av Norge. Han ble stamfar til den norske grenen av slekten (Wedel Jarlsberg) og til den tyske grevelige slekten Wedel-Evenburg-Gödens.

Slekten hadde gjort seg gjeldende i flere nordtyske områder. von Wedels far var friherre i Pommern, og gjennom sin kone fikk han selv friherreskapet Evenburg i Ostfriesland. Han gikk tidlig i utenlandsk krigstjeneste og deltok 1663–64 i krig i Ungarn mot tyrkerne i kurfyrsten av Brandenburgs tropper. 1665–79 tjenestegjorde han i biskopen av Münsters hær, fra 1674 som regimentsjef. Biskopen leide regimentet ut til europeiske fyrster, og 1665–73 kjempet Wedel på fransk side mot nederlenderne, 1674–76 mot Frankrike og dets allierte Sverige. 1678 leide biskopen ut sitt regiment til Christian 5. Wedel fikk samme år overdratt kommandoen over den danske hær og ble utnevnt til feltmarskalkløytnant.

Etter freden i Lund 1679 ble Wedels regiment innlemmet i et jysk infanteriregiment, og han var sjef for det til 1682. 1679 ble han utnevnt til ridder av Elefantordenen under devisen Recte faciendo neminem timeas (latin, 'Gjør rett og frykt ingen'); den gikk senere i arv som slektens valgspråk. 1681 ble Wedel utnevnt til kommanderende general i Norge i stattholder Ulrik Frederik Gyldenløves fravær.

Som militær sjef hadde Wedel så store inntekter at han kunne låne ut 40 800 riksdaler til Gyldenløve. 1683 sanerte Gyldenløve sin gjeld ved å selge den avsatte rikskansler Griffenfelds grevskap (nå kalt Jarlsberg), som stattholderen hadde kjøpt etter Griffenfelds fall, til Wedel for 77 000 riksdaler. Dermed var veien inn i grevestanden åpnet: 3. januar 1684 gjorde kongen Wedel til greve. Kjøpet lønte seg også økonomisk; Wedels nettoinntekter av grevskapet var på rundt 7000 riksdaler i året.

Resten av sin levetid tilhørte den nye greven av Jarlsberg toppsjiktet i den dansk-norske eliten. Frem til Christian 5s død 1699 var han stedfortredende kommanderende general i Norge; fra da av og til sin egen død 1717 var han kommanderende general. Wedel oppholdt seg i Norge 1681–89, for det meste i Christiania. Da var han en aktiv militær sjef på stedet, og 1687 ble han feltmarskalk. Han fortsatte det store arbeidet på festningene som preget eneveldet fra 1660-årene av: Kongsvinger, Kristiansfjell (Elverum), Basmo og Blaker ble ferdigbygd, og Fredriksten (Halden), Kongsten (Frederikstad), Agerøen (Hvaløyene), Stavern, Hovedtangen ved Akershus, anleggene ved Kristiansand og Kristiansten (Trondheim) ble forsterket. I årene som fulgte, ble den omfattende festningsbyggingen kritisert som unødvendig og belastende for rikets begrensede ressurser.

Wedels fravær fra Norge ble merkbart fra 1689, og han reiste for godt fra landet 1691. Fra 1692 var han stattholder i Oldenburg og Delmenhorst. Når han likevel beholdt sjefsembetet i den norske hæren, må det skyldes at regimet ikke ville risikere at det i Norge utviklet seg et sterkt militært elitemiljø som kunne true Københavns dominans. Dette svekket det norske militærvesenet, fordi ansvaret ble pulverisert mellom kommandoledd i København og Oldenburg samt Wedels to nestkommanderende nordafjells og sønnafjells i Norge. Regjeringen sulteforet hæren i Norge med penger, uten at det ble slått alarm.

Som kommanderende general besøkte Wedel Norge høsten 1699 og oppholdt seg her ett år i forbindelse med den korte krigen 1700. Til den nye kongen Frederik 4 sendte han en rapport som var en sviende kritikk av tilstanden i den hæren som Wedel selv hadde hatt et medansvar for i 18 år. I det året Wedel oppholdt seg i landet, demonstrerte han at mye mer ble gjort når sjefen var til stede, selv om tiltakene ble bremset av en kompetansestrid med den nye visestattholderen Frederik Gabel.

Våren 1703 fikk Wedel kongens ordre om å dra til Norge, men han gjorde det først sommeren 1704, da han fulgte Frederik 4 på dennes norgesreise. Det var siste gang Wedel var i Norge; de siste 17 år av livet bodde han for det meste i Oldenburg.

Da Frederik 4 gikk til krig mot Sverige 1709, viste det seg at hæren igjen var dårlig forberedt, det manglet mye utstyr, og offiserene måtte vente måneder og år på å få utbetalt lønn. Hæren i Norge kunne ikke brukes offensivt, noe som ble skjebnesvangert 1710, da Frederik 4 gjorde et mislykket forsøk på å gjenerobre Skåne. Skadevirkningene av Wedels fravær ble først nøytralisert høsten 1710, da Gyldenløves sønn Valdemar baron Løvendal ble hærsjef og stattholder i Norge, senere avløst av andre hærsjefer – fra da av var Wedel bare nominelt kommanderende general.

Wedel fjernstyrte også Jarlsberg grevskap, men med klare kommandoforhold: Under ham var en overinspektør, og under denne en amtsforvalter. Greven utnevnte dessuten birkeskrivere i rettsvesenets første instans (bygdetingene) og en overbirkedommer i andre instans (i stedet for lagtinget). Greven kontrollerte overinspektøren, Jørgen Olufsen Mandal, ved å være åpen for klagebrev, ikke minst fra bøndene i grevskapet. Bøndene i Jarlsberg grevskap hevdet seg bedre enn i flere andre distrikter – de ble lite hemmet av byenes handelsprivilegier og av sagbruks- og verksprivilegier. Da greven selv ikke drev slike virksomheter, lot han bøndenes næringsutøvelse gå uhindret – det sikret grevens eget inntekstgrunnlag i ytelsene til ham fra bøndene. I hans tid ble Jarlsberg hovedgård nybygd i stein, og grevskapets 26 kirker ble restaurert.

Da Wedel døde 1717, etterlot han seg Jarlsberg grevskap, friherregodset Evenburg og andre gods i Ostfriesland og Oldenburg, samt over 100 000 riksdaler i penger. Grevskapet gikk i arv til hans sønnesønn og derfra udelt til eldste sønn fra generasjon til generasjon. Etter at adelsprivilegiene ble avskaffet i Norge 1821, opphørte Jarlsberg å være grevskap fra 1822, mens den siste innehaver med grevetittel døde 1893. Fra 1822 var godset et stamhus for slekten Wedel Jarlsberg (fra 1927 bare medlemmer av dens norske gren). Jarlsberg hovedgård er fortsatt i slekten Wedel Jarlsbergs eie.

  • Anker, 1885
  • C. O. Munthe: biografi i DBL1, bd. 18, 1904
  • d.s.: Fredrikshalds og Fredrikstens historie indtil 1720, 1906
  • d.s.: Den norske hær indtil 1814, 1914
  • J. Schiøtz: Kongsvinger fæstning og Kongsvinger-avsnittets militære historie 1644–1814, Kongsvinger 1924–42
  • J. Schiøtz: Elleveårskrigens militære historie, 3 bd., 1936–55
  • Ovenstad, bd. 2, 1949
  • A. D. Dahl: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • G. Kavli: Norges festninger. Fra Fredriksten til Vardøhus, 1987
  • Ø. Rian: Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821, Tønsberg 1980
  • S. Tschudi-Madsen (red.).: Jarlsberg. En norsk grevelig residens, 1983
  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; Oslo Militære Samfund
  • Maleri (knestørrelse); Jarlsberg hovedgård, Tønsberg