Billedhugger. Foreldre: Møbelsnekker Elesæus Thorsen (1835–86) og Anne Aanensdatter (1835–1907). Gift 1) 23.7.1900 i Larvik (samboere fra 1894) med syerske Laura Mathilde Andersen (22.6.1870–16.6.1957), datter av skipsfører og navigasjonslærer Ole Andersen (f. 1840) og Ane Margrete Kristensdatter (f. 1838), separert 1901, ekteskapet oppløst 1906; samboer fra 1902 med Inga Syvertsen (8.12.1883–25.6.1968), datter av Anton Syvertsen (f. 1859) og hustru Ellen (f. 1859), forholdet avsluttet 1921; gift 2) 28.1.1922 i Kristiania med Ingerid Alise Vilberg (24.5.1902–9.10.1976), datter av blikkenslagermester Ole Karlsen Vilberg (1878–1976) og Louise Johannesdatter Østberg (1872–1950), separert 1940. Navneendring til Vigeland ca. 1889. Bror av Emanuel Vigeland (1875–1948); filleonkel (mors fetter) til Arne N. Vigeland (1900–83).

Gustav Vigeland inntar en særstilling blant norske billedhuggere i kraft av sin skapende fantasi og produktivitet (ca. 1600 skulpturer, 12 000 tegninger, 420 tresnitt). Hans navn er særlig knyttet til Vigelandsparken i Oslo, hvor han i tillegg til å modellere de ca. 200 skulpturene også formgav smijernsportene, arkitekturen og det 320 mål store parklandskapet.

Gustav var nest eldst av fire brødre. Etternavnet Thorsen ble skiftet ut med Vigeland etter stedet der morfaren eide et småbruk, ca. 11 km vest for Mandal. Slekten på begge sider hadde fra langt tilbake hatt småbruk i Audnedalen, og flere drev med snekring og treskjæring som sidenæring. Faren var den første som bare levde av sitt håndverk; han ble møbelsnekker med eget verksted og utsalg i Mandal. I Gustavs tidlige barndom deltok faren aktivt i den pietistiske vekkelsesbevegelsen, men endte som “frafallen”, forgjeldet, alkoholisert og med et barn utenfor ekteskap. Morfarens gård på Vigeland ble et harmonisk fristed fra hjemlige konflikter.

Vigeland viste tidlig anlegg for tegning og treskjæring, og morfaren tok ham med til bygdas dyktigste treskjærer Tarald Louen. Fra 10–12-års alderen er det bevart bl.a. knivskaft med akantusmønster og dragelignende hoder. Han gikk flere år på middelskolen i Mandal uten å fullføre, trolig på grunn av farens tiltakende økonomiske problemer. 1884 reiste faren med ham til Kristiania og satte ham i lære hos treskjærer Torsten Christensen Fladmoe. Om kvelden gikk han på Den kgl. Tegneskole med landskapsmaler Philip Barlag som lærer. Han besøkte ofte Skulpturmuseet og ønsket å bli billedhugger.

Våren 1886 reiste han hjem. Kort etter døde faren av tuberkulose, og familien flyttet for godt til Vigeland. Gustav drev med gårdsarbeid og treskjæring, leste mye og tegnet stadig utkast til skulpturer. Motiver fant han bl.a. i Bibelen og Homers Iliaden og Odysseen. Høsten 1888 drog han tilbake til Kristiania og forsøkte å livnære seg som treskjærer, men mislyktes. En tid led han direkte nød, før han i februar 1889 oppsøkte billedhuggeren Brynjulf Bergslien og viste frem tegningene sine. Bergslien sørget for at Vigeland fikk en liten økonomisk støtte fra noen av byens fremtredende menn, bl.a. professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichson, som i Vigelands tegninger fant “en storslagen og rigtstrømmende Fantasi”.

Hos Bergslien fikk Vigeland en elementær opplæring, og allerede høsten 1889 fikk han antatt sin første skulptur på Statens kunstutstilling: Hagar og Ismael, en mor- og barngruppe i senklassisistisk stil som bærer preg av Vigelands tidlige beundring for den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. Relieffet En gjenganger fra samme år, med et skjelett som skritter over en grav, har derimot en romantisk uhyggestemning. Om kvelden fulgte han billedhugger Mathias Skeibroks undervisning på Tegneskolen og fikk snart også arbeide i hans atelier.

Med et mindre stipend fra Håndverkerforeningen i Mandal reiste Vigeland januar 1891 til København, og tildelingen av Statens stipend om sommeren gjorde det mulig å bli et helt år. Han fikk plass i billedhugger Vilhelm Bissens atelier og utførte her en gruppe med fem figurer i naturlig størrelse; den bibelske tittelen Kain og hans Slægt paa Flugt ble snart erstattet med den mer allmenne Forbannet. Hovedfigurens ekspressive naturalisme viser et klart brudd med Thorvaldsens klassisisme. Skulpturen vakte stor oppmerksomhet da den ble utstilt i København og i Kristiania; en anmelder spådde profetisk at “denne Kunstner med Tiden ikke vil vige tilbage for de største Opgaver”. Alt nå ble han betegnet som en betydelig og original begavelse. Etter hjemkomsten modellerte han statuen En pige og sine første portrettbyster, bl.a. av Lorentz Dietrichson og maleren og vennen Harald Sohlberg.

Flere stipend fulgte, og 1893 tilbrakte Vigeland fem måneder i Paris. Han gikk ikke på noe akademi, men leide atelier, besøkte utstillinger og studerte verdenskunsten i de store samlingene. Viktigst ble møtet med Auguste Rodins kunst. Hans erotiske grupper påvirket Vigeland til å ta opp en ny motivkrets, og det store relieffet Porte d'Enfer gav inspirasjon til hans eget relieff Helvede, en pessimistisk visjon av menneskelivet, som også bygde på Dante og inntrykkene fra barndommens religiøse miljø. Det var hovedverket på Vigelands første separatutstilling 1894, men senere var han misfornøyd med figurenes proporsjoner og modellerte det helt på nytt 1896–97.

Vigeland ble ikke gjenstand for den nådeløse kritikken som møtte Edvard Munch. Det ble stilt store forventninger til ham. Han fikk en trofast forkjemper i skribenten og mesenen Sophus Larpent, som utrettelig søkte etter oppdrag for ham og bistod økonomisk med egne kjøp av skulpturer. Kunsthistorikeren Jens Thiis og dikteren Sigbjørn Obstfelder var blant Vigelands nære venner i 1890-årene, og han portretterte dem begge.

På vei til Firenze 1895 stoppet Vigeland en tid i Berlin. Han besøkte museer, modellerte på hotellrommet om dagen og ranglet om natten med den tysk-skandinaviske bohemkretsen, som bl.a. omfattet Richard Dehmel, Dagny og Stanislaw Przybyzewski, Edvard Munch og Jens Thiis. Samværet med Munch gav åpenbart nye impulser. Przybyzewskis begeistring for Vigeland og hans skulpturer resulterte i den første monografien om Vigeland, Auf den Wegen der Seele (1897).

Etter bare en måned i Firenze måtte Vigeland hjem på militærtjeneste, men returnerte 1896 og ble denne gangen seks måneder. Oppholdet i ungrenessansens by kom til å bety mye for ham. Flittig studerte han kunsten i kirker og museer, og han tegnet et mangfold av skulpturutkast. Han gjorde seg fortrolig med Donatellos skulpturer, men dypest inntrykk gjorde Michelangelo, som han kalte “en Titan, en Gud”, alt han berørte ble glimrende. Kortere opphold i Roma og Napoli vakte hans begeistring for antikkens kunst; han skrev: “Nu synes jeg aa skimte Dybden. De antike Broncer er for mig de største [...] De er store, sunde i Formen.” Han gav uttrykk for at skulpturen må bli strengere. Også den egyptiske kunsten ble beundret, de store former og flater, “alt i en vældig Helhet”. Italia-reisen gav støtet til omarbeidelsen av Helvede. Uten helt å forlate den Rodin-inspirerte impresjonistiske stilen er formene strammere enn hos den franske mester.

I slutten av 1890-årene modellerte Vigeland en rekke inderlige kjærlighetsgrupper i statuettformat, alvorstunge og uten Rodins sensualisme. Figurene er magre og langstrakte, preget av l'art nouveaus flytende linjer. De erotiske gruppene vakte atskillig oppmerksomhet på Vigelands annen separatutstilling 1899. Omtalen var rosende, men avsetningen begrenset, og for å overleve søkte Vigeland oppdrag ved domkirken i Trondheim. Der var restaureringen kommet så langt at skulpturutsmykningen var blitt aktuell. 1898–1902 arbeidet han hektisk i kortere perioder i et lite atelier i kirken. Han modellerte først en rekke vannspyere til tårnene, fantasifulle og groteske vesener i middelaldersk ånd, og formet nå for første gang motivet med øgle og menneske i kamp. Han modellerte også en liten olavsfigur, flere relieffer og de bibelske figurene på korbuen. Midt under arbeidet, i 1900, fikk han stipend for å studere gotisk skulptur i Frankrike og Storbritannia og ble ute et helt år.

Vigeland gjennomlevde på denne tiden en dyptgående personlig krise. 1899 hadde han fått en datter med Laura Mathilde Andersen, de hadde stått hverandre nær i flere år og ventet et barn til. De inngikk et proforma ekteskap. En ny ung kvinne, Inga Syvertsen, var kommet inn i hans liv. Selv om Vigeland samvittighetsfullt studerte middelalderskulptur i Frankrike og Storbritannia i utenlandsåret, var han mest opptatt av sin egen, personlige kunst. Ideene myldret frem i over 1000 tegninger, ideer som han kom til å øse av i flere årtier. En egen gruppe utgjør de erotiske motivene, som beskriver særlig mannens seksualitet, ofte med innslag av desperasjon og fortvilelse.

Før avreisen høsten 1900 hadde Vigeland tilbudt Kristiania kommune en fonteneskulptur med seks menn som bærer en skål med sildrende vann. Inspirert av rapporter hjemmefra om at det kanskje var mer aktuelt med en større fontene, tegnet han gruppen midt i et stort basseng med figurdekorerte urner rundt karmen. Gunnar Heiberg, som Vigeland modellerte en byste av i Paris, så tegningene og skrev den første propagandaartikkelen, Staden med Fontænen, i Verdens Gang 1. mai 1901. På bestilling hjemmefra utførte Vigeland en byste av Bjørnstjerne Bjørnson, og vennskapet som oppstod, ble senere til god hjelp for Vigeland. Samtidig sendte han hjem et utkast til en lukket konkurranse om Nobels fredspris-medalje, som ble antatt og delt ut første gang 1902. Bestilling fulgte samme år på en byste av Alfred Nobel til Nobelinstituttet i Kristiania.

Det var en stor skuffelse at fontenen ikke ble bestilt, selv ikke den lille. Selv var Vigeland overbevist om at fontenen ville bli hans livs største arbeid. Etter hjemkomsten fullførte han de bestilte “gotiske” skulpturene til Nidarosdomen, men følte seg mer og mer som “en Fusker, en elendig Fyr” ved å arbeide i en annen tids stil. Etter 1902 utførte han ingen nye arbeider for domkirken. Til tross for alle klager virket likevel konfrontasjonen med middelalderens kunst berikende og ble en positiv faktor i hans utvikling.

Etter 10 år med vanskelige arbeidsforhold lot kommunen fra 1902 Vigeland disponere et atelier på Hammersborg. Det var gammelt og forfallent, men hadde rikelig med plass og gode lysforhold. Her utfoldet han en voldsom aktivitet, de første årene særlig konsentrert om monumenter og portretter. 1902 deltok Vigeland i konkurransen om en portrettstatue av matematikeren Niels Henrik Abel, som skulle plasseres foran universitetets midtbygning. I strid med konkurransebetingelsene formet han sitt utkast som en symbolsk gruppe: en naken, heroisert skikkelse uten portrettlikhet, stående på to mannlige figurer i fritt svev ned gjennom sfæren – en hyllest til geniet og fantasiens grensesprengende makt. Ingebrigt Vik vant konkurransen, men ingen av de premierte utkastene ble anbefalt utført. Om Vigelands utkast uttalte juryen at det var “absolutt høiest i kunstnerisk Evne”, men ikke hva man hadde bedt om. En lang debatt utfoldet seg i pressen, og Vigeland ble godt støttet av Bjørnson, Gunnar Heiberg, Nils Kjær og Jens Thiis. Christian Krohg var derimot en innbitt motstander. Uten bestilling gikk Vigeland april 1903 i gang med å legge opp gruppen i kolossal målestokk, over fire meter høy. Dristigheten ble kronet med hell: Januar 1905 gikk komiteen til innkjøp av monumentet, som ble støpt i bronse og avduket i Slottsparken 1908. Selv mente Vigeland at han ikke hadde klart å fullføre skulpturen uten den økonomiske støtten han 1904 fikk fra en svensk finansmann og mesen, Ernest Thiel, som begynte å kjøpte hans skulpturer. De er nå i Thielska Galleriet, Stockholm.

Vigelands privatliv var kommet inn i ordnede forhold. Han flyttet sammen med Inga Syvertsen. Offisielt var hun hans husholderske, men tok aktivt del i hans arbeid: Hun stod modell, hjalp til i atelieret, lærte seg å støpe i gips og gjorde en viktig innsats for ettertiden ved å registrere og datere alle nye skulpturer, av og til også fotografere dem i forskjellige stadier under arbeidet.

Samtidig med Abelmonumentet utførte Vigeland, oftest på eget initiativ, en lang rekke glimrende portrettbyster av kjente personer fra åndslivets område, bl.a. Henrik Ibsen, Sophus Bugge, Arne Garborg, Edvard Grieg, Knut Hamsun, Jonas Lie, og Aasta Hansteen. Bystene fra denne tiden vitner om en sjelden evne til innlevelse i modellens psyke, til å gripe et vesentlig trekk og fremheve en stemning eller et uttrykk. Denne evnen kom også flere portrettstatuer til gode. Statuen av Beethoven, Vigelands foretrukne komponist, ble modellert og støpt i bronse for egen regning 1906. Den nakne, dynamiske skikkelsen står med overkroppen bøyd forover, som knuget av en veldig byrde, med armene utstrakt i dirigentpositur. Denne hyllest til det skapende og kjempende geni sprenger, som Abelmonumentet, ethvert realistisk skjema.

Mer virkelighetsnær er statuen av Henrik Wergeland i Kristiansand. Men realismen er forent med romantisk stemning, og det tilbakekastede hodet med lukkede øyne gir en inderlig tolkning av den dikteriske unnfangelse. Med innlevelse har Vigeland også formet statuen av den aldrende Camilla Collett, som står noe melankolsk, ensom og frossen mellom høye trær i Slottsparken. En imaginær storm blåser det lange skjørtet fremover i en svai bue, og samme rytme er gjentatt i smijernsgitteret rundt statuen med små forblåste, bladløse kvister. Minst original er Rikard Nordraak, selv om fantasien løper fritt i de to lenkede smijernsdragene (den ene et portrett av Christian Krohg) foran monumentet og i jerngitteret med drager i kamp rundt støtten, et hovedverk i norsk smijernskunst i art nouveau-stil.

Blant Vigelands øvrige arbeider fra 1900-tallets første tiår er flere legemsstore grupper med mann og kvinne, analyserende realistiske i formen, ofte ambivalente i følelsesinnhold. Blant mindre arbeider er den tragikomiske statuettfiguren av Aasta Hansteen, monumentutkastet til Peter Dass som betvinger sjødemonene og en skisse av Tordenskiold.

Fontenen var blitt stilt i bero, men høsten 1906 viste Vigeland en modell i 1/5 størrelse i Kunstindustrimuseet: Midt i et stort basseng seks menn bærende et fat, på karmen 20 grupper av mennesker og trær, og innfelt i karmen en frise med 66 relieffer. Aftenposten skrev: “Det tør vel nok siges, at aldri har et Kunstverk vakt slik Sensation her hjemme som denne Fontæne.” Særlig begeistring vakte karmgruppene. Med treet som ramme og lett fattbart symbol på livets fornyelse og kretsløp er mennesket skildret fra spedbarn til olding i nær samhørighet med naturen. En viss innflytelse fra Munchs Livsfrise er ikke utenkelig. Kritikken var stort sett entusiastisk. Det ble dannet en privat innsamlingskomité, og etter at nesten hele beløpet var dekket, bestilte kommunen fontenen til Eidsvolls plass 1907. Tregruppene ble utført 1906–14, midtgruppen 1909 og 120 relieffer – hvorav 60 ble benyttet – 1906–36. Fontenen, og mye av det som senere fulgte, seilte frem på en bølge av vilje til nasjonsbygging.

Rundt 1910 begynte Vigeland å orientere seg mot en ny figurstil. Påvirket av europeiske strømninger, som nå tok avstand fra Rodins impresjonistiske, bevegede skulptur og søkte statuarisk ro og tyngde, forlot han den magre, naturalistiske figurtypen. Formene abstraheres, uten at Vigeland noen gang ble nonfigurativ. Interessen for stein som materiale var et annet trekk i tiden som fant nedslag i Vigelands kunst, selv om han fortsatte å modellere i leire og overlot det tidkrevende huggearbeidet etter gipsmodellen til dyktige håndverkere. Den nye tendensen gjorde seg særlig gjeldende i flere mindre grupper i forskjellige steinsorter (1912–14). Typiske trekk er massivitet, tyngde og svulmende, avrundet figurform. Flere av motivene gjentok Vigeland i en serie med granittskulpturer i kolossalformat, nå i Vigelandsparken; valget av den harde, lysegrå Iddefjord-granitten var betinget av de norske klimatiske forholdene.

Den nye serien med granittgrupper ønsket Vigeland å knytte til fontenen, og hele anlegget tenkte han reist på Abelhaugen i Slottsparken; Eidsvolls plass var ikke lenger stor nok. For å propagandere for prosjektet åpnet Vigeland 1916 atelieret for publikum, som foruten ferdige fonteneskulpturer fikk se modellen av et trappeanlegg med skisser til steinskulpturene og noen ferdige grupper. Folk stod i kø, og en ny innsamlingskomité ble nedsatt, men kritikken var blandet. Uten bestilling fortsatte Vigeland arbeidet med de nye gruppene.

1915 hadde han også begynt å lage tresnitt, muligens inspirert av Munchs grafikkutstilling året før. Som tidligere treskjærer hadde han ingen problemer med teknikken. Tresnittene ble mest til om kvelden og i ferier, de siste i 1940. 1917 stilte han ut tresnitt i Kunstnerforbundet, senere i atelieret på Frogner.

Regulering av Hammersborg hadde tvunget Vigeland til å flytte. 1919 foreslo han for kommunen å gi alle skulpturer han eide, og originalmodellene av fremtidige, mot å få et nytt atelier hvor hele hans verk kunne bli bevart i fremtiden. Kommunen aksepterte, og kontrakt ble undertegnet 1921. Et palasslignende bygg i nyklassisistisk stil ble oppført på Frogner, offisielt kalt “Gustav Vigelands atelier og museum”, der han også fikk en stor leilighet. Ordinær adgang for publikum ble det først etter Vigelands død.

Forholdet til Inga Syvertsen tok slutt. 1920 hadde han truffet 18 år gamle Ingerid Vilberg, som han giftet seg med 1922. Samtidig unnfanget han en ny plan for fonteneanlegget: å plassere fontenen på området utenfor atelieret mot Nobels gate, og i akse med denne en sirkeltrapp med granittgruppene på trinnene. Et nytt element var en høy søyle bestående av mennesker (Monolitten) øverst på trappen. Bystyret, som måtte behandle og vedta Vigelands vekslende planer, henstilte imidlertid til Vigeland å finne et bedre egnet sted på det kommunale Frognerområdet. Høsten 1922 fremla han en ny plan med anlegget plassert vest for Frognerdammene. En lang og bitter debatt fulgte før bystyret vedtok planen, inklusive Monolitten, november 1924.

Vigeland opprettholdt en aksial plassering som et belte gjennom det aktuelle området. Nå ble han bedt om å lage et forslag også for anleggets nærmeste omgivelser. 1928 fikk han aksept for inngangsparti fra Kirkeveien med smijernsporter, bekostet ved gave fra Oslo Sparebank. Egen smie ble bygd utenfor atelieret og tre smeder ansatt. 1930 fremla Vigeland planer, skisser og modeller som viste parklegging av hele det ubebygde området, ca. 320 mål. I planen inngikk også en ny, bredere bro over Frognerdammen, med 64 skulpturer plassert på rekkverkene, og en sirkelplass med små barneskulpturer nede ved vannet. Igjen åpnet han atelieret for publikum, som strømmet til. Ikke uten motstand, men stadig med stort flertall, besluttet bystyret 9. juli 1931 at planene skulle gjennomføres ved årlige bevilgninger. Selv tok Vigeland, med unntak for fonteneskulpturene, ikke honorar for sitt arbeid, men hadde fritt atelier, assistenter og arbeidsforhold som vel ingen annen billedhugger har hatt. Personlige behov ble dekket ved salg av annen skulptur og tresnitt.

Også etter 1931 fortsatte Vigeland å lage nye større og mindre skulpturer for å markere viktige partier i parken, bl.a. Livshjulet 1934, Slekten 1936 og Triangel (to svevende kvinner som kaster seg over en mann) 1938. Den aldrende Vigeland viste i midten av 1930-årene fornyelsens evne og kraft. Smedene begynte på en serie smijernsporter rundt Monolittplatået øverst i parken, alle etter hans tegninger. Hver dør er fylt av en eller flere menneskelige figurer i forskjellige aldre og situasjoner. De er formet av stangjern i en rent lineær stil og avtegner seg mot luften i sorte konturer og enkelte anatomiske detaljer. Med få linjer oppnådde Vigeland å gi hver figur individuell karakteristikk. De siste skulpturene Vigeland utførte, var 8 barn til Barneplassen (Foster er fra 1923), relieffene av øgler og mennesker på bronsedørene til portstuene ved hovedinngangen, en selvportrettstatue og Ung kvinne.

Vigeland hadde ønsket alle skulpturenhetene reist samtidig, men da den annen verdenskrig brøt ut, fant han at lagring av samtlige skulpturer i atelieret var for risikabelt. Som de første ble broskulpturene (1926–32) montert sommeren 1940. Monolitten med sine 121 figurer var ferdig hugd 1943, og skuret rundt den 17 meter høye steinen, hvor tre steinhuggere hadde arbeidet i 13 år med å kopiere modellen, ble revet 1944. På grunn av materialmangel under krigen stod fontenen først ferdig 1947. De øvrige skulpturene kom etter hvert på plass, den siste så sent som 2002.

Vigelandsparken er ikke resultatet av en opprinnelig samlet visjon, men er blitt til ledd for ledd gjennom mer enn 40 år. Den strengt geometriske grunnplanen bygger på barokkens parkanlegg med skulpturer. Det nye og unike består i at det hele er én kunstners verk. Skulpturene er plassert i større enheter langs en 850 meter lang hovedakse. En korsform oppstår ved en tverrakse gjennom fontenen, og flere har fremhevet vandringens sakrale karakter. Det sentrale tema er mennesket, tidløst nakent, i alle aldre og i typiske relasjoner og emosjoner for de forskjellige faser av livet. De enkelte motivene veksler mellom realistiske og symbolske. Men symbolbruken knytter seg oftest til treet, dragen/øglen og sirkelen og er av universell karakter. Kretsløpsideen er bestemmende for rekkefølgen av skulpturene på fontenen og sirkeltrappen. Bare Monolitten med sin vertikale reisning og himmelstrebende figurer bryter ut av det jordbundne kretsløpet. Det ligger nær å se en sammenheng med Vigelands store relieff Oppstandelsen fra 1900.

Skildringene i de større skulpturenhetene skifter karakter, fra en intim, ofte melankolsk stemning i fontenetrærne til trappegruppenes jordnære og monumentale menneskeslekt og broskulpturenes vitale, ofte livsbejaende figurer. I disse siste viser Vigeland en ny klassisisme i formspråk, som har vært forbundet med så vel den franske billedhuggeren Aristide Maillol som med nazistisk skulptur. Anklager om at Vigeland var nazist, en seiglivet myte, er imidlertid ubegrunnet og tilbakevist.

Monumenter utført i senere år er kolossalstatuen av Christian Michelsen i Bergen, plassert på en 14 meter høy søyle; både figur og plassering ble kjølig mottatt. Peder Claussen Friis, som i fullt ornat løfter en katolsk helgenfigur for å kaste den i elven, er basert på et sagn om renessansepresten som Vigeland hadde hørt i barneårene. Statuen var en gave fra Vigeland til hjembygda. Statuen av Snorre Sturlason, noe stiv og avmålt, er reist på Reykholt på Island 1947 og i Bergen 1948.

Vigelands enorme produksjon er med få unntak samlet i Vigelandsparken og Vigeland-museet. Totalt konsentrert om arbeidet som han var, levde han i selvpålagt isolasjon. Tidvis kunne livet og kunsten fortone seg som fiender: “den ene flygtet naar den andre kom”. I ekteskapet med Ingerid tok han imidlertid lange ferier. De bygde sommerhus ute ved havet, nær hjemstedet på Vigeland, og så vel huset som møblene tegnet Vigeland selv. Her ble mange av tresnittene til. Motiver var havet i storm og stille, klipper, forblåste trær, dyr og mennesker i et mytisk, urtidspreget landskap, alltid med faste linjer og skarpe svart/hvitt-kontraster. Også ekteskapet med Ingerid tok slutt; de ble separert 1940. Vigeland døde brått på Lovisenberg sykehus, der han var innlagt for hjertesvikt, 1943. Hans askeurne står, slik han ønsket det, i tårnrommet i Vigeland-museet.

Vigeland ble vel mottatt i sin samtid. Han hadde også fordelen av å fremme sine store prosjekter i en tid opptatt av nasjonsbygging. Motivmessig er det alltid de fundamentale, allmennmenneskelige forhold han utdyper. Men formspråket endret seg med de skiftende tendenser i samtidens figurative skulptur, og den intense, subjektive uttrykkskraften i ungdomsverkene viker etter hvert for et mer objektivt syn på tilværelsen. Vigeland ble ikke nyskapende formalt sett, han dannet ingen skole, og den nonfigurative samtidskunsten var ham fjern. Flere har hevdet at det skjedde en kvalitativ nedgang etter det markante stilskiftet rundt 1912. Andre har hatt en motsatt oppfatning eller funnet stilproblemet av underordnet betydning. Vigeland er ofte blitt anklaget for gigantomani, og kritikken mot skulpturparken har til tider vært nådeløs. Noe samarbeid med arkitekter og landskapsarkitekter, som kritikerne krevde, kunne Vigeland ikke tenke seg. Det er da også helheten, hva man kan kalle et “Gesamtkunstwerk” i sin kombinasjon av skulptur, arkitektur og natur, som er Vigelands mest enestående og utradisjonelle innsats. I vår tid, når byen vokser seg stadig tettere rundt parken, og mennesker fra fjern og nær strømmer til for kunstopplevelse og rekreasjon, er det færre som laster Vigeland for manglende måtehold eller byens tidligere myndigheter for et storstilt kulturelt og økonomisk løft.

Gustav Vigeland ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1901 og fikk storkorset 1929.

    Skulpturer (et utvalg)

  • Hagar og Ismael, 1889, Vigeland-museet
  • Forbannet (oppr. Kain og hans Slægt paa Flugt), 1891, sst.
  • En pige, 1892, sst.
  • Lorentz Dietrichson (byste bronse), 1892, Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Harald Sohlberg, 1892, Vigeland-museet
  • Helvede I (relieff), 1894 (ødelagt)
  • Helvede II (relieff), 1897, NG
  • Oppstandelsen (relieff), 1900, Vigeland-museet
  • Bjørnstjerne Bjørnson (byste, marmor), 1901, NG og Nationaltheatret, Oslo
  • Alfred Nobel (byste, bronse), 1902, Nobelinstituttet, Oslo
  • Nobels fredspris-medalje (gull og sølv), 1902, Nobelinstituttet og Myntkabinettet, Oslo
  • Peter Dass som betvinger sjødemonene, flere versjoner 1902–06, Vigeland-museet
  • Nils Henrik Abel (monument, bronse), 1903–05, Abelhaugen, Slottsparken, Oslo
  • Aasta Hansteen (statuett), 1905, Vigeland-museet
  • Beethoven (portrettstatue, bronse), 1906, Vigeland-museet
  • Fontenen, 1906–36, bronse, Vigelandsparken, Oslo
  • Henrik Wergeland (monument, bronse) 1907, Torvparken, Kristiansand
  • Camilla Collett (monument, bronse), 1909, smijernsgitter 1910–11, Slottsparken
  • Rikard Nordraak (monument, kleberstein), 1905, smijernsgitter og drager 1910–11, Wergelandsveien, Oslo
  • Tordenskiold (bronse) 1917, Stavern
  • Foster, bronse, 1923, Vigelandsparken
  • Monolitten (granitt), 1924–25 (hugd 1929–43), sst.
  • Livshjulet (bronse), 1934, sst.
  • Slekten (kolossalgruppe, bronse) 1936, sst.
  • Christian Michelsen (kolossalstatue, bronse på granittsøyle), 1936, Festplassen, Bergen
  • Peder Claussen Friis (statue, bronse), 1937, ved Valle kirke, Sør-Audnedal
  • Triangel, bronse, 1938, Vigelandsparken
  • Snorre Sturlason (bronse) 1938, Reykholt på Island og i Bergen

    Bibliografier

  • E. Hjortsæter: Gustav Vigeland i norsk presse, en kunsthistorisk bibliografi, 1978
  • E. Mørstad: bibliografi i NKL, bd. 4, 1986
  • U. Johansen: Gustav Vigeland. En bibliografi 1870–1993, h.oppg. Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, 1994
  • H. P. Lødrup: Gustav Vigeland, 1944
  • A. Brenna: Gustav Vigelands portrettbyster, mag.avh. UiO, 1951
  • A. Brenna: Form og komposisjon i nordisk granittskulptur 1909–1926. Carl Milles. Kai Nielsen. Gustav Vigeland, Oslo 1953
  • Om kunst og kunstnere. Brev 1900–01, red. Ragna Stang, 1955
  • P. Hougen: Adorasjonen, et motiv i Gustav Vigelands kunst, mag.avh. UiO, 1958
  • R. Stang: Gustav Vigeland. En kunstner og hans verk, 1965
  • T. Wikborg: Gustav Vigelands fontene, mag.avh. UiO, 1968
  • M. Weingarten: Gustav Vigeland's Abel-monument, MA, University of Washington, 1976
  • T. Wikborg: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • B. Wennberg: French and Scandinavian Sculpture, Uppsala 1978
  • E. Mørstad: Gustav Vigelands smijernsarbeider, fra verksted til park, stipendoppg. Vigeland-museet, 1978
  • d.s.: biografi (inkl. fyldig bibliografi) i NKL, bd. 4, 1986
  • G. Hennum: Gustav Vigeland i svart og hvitt, Kristiansand 1985
  • d.s.: Gustav Vigelands hjemstavnskunst, h.oppg. UiB, 1986
  • T. Wikborg: Gustav Vigeland. Mennesket og kunstneren, 1986
  • E. Mørstad: “Smijernet i Gustav Vigelands kunst”, i Ku&K nr. 2/1988
  • T. Wikborg: Gustav Vigeland i Nidarosdomen, Trondheim 1992
  • E. Kjerschow: Vitalisme, klassisisme og symbolisme i Gustav Vigelands broskulpturer, h.oppg. UiO, 1998
  • N. Messel: “Hjemmet på Frogner og på Breime”, i I ledige stunder, utstillingskat. Vigeland-museet, 1998
  • T. Wikborg: Gustav Vigeland. En biografi, 2001

    Ikke-publisert materiale

  • S. Larpent: Vigelandiana (kronologiske opptegnelser om GV 1892–1907), Håndskriftsamlingen, NBO
  • H. Dedekam: Dagboksopptegnelser (om Vigeland), 1907–27, manus i Vigeland-museet
  • Vigeland-komiteenes dokumenter/arkiver i Vigeland-museet og Byarkivet i Oslo
  • G. Vigelands erindringer fra barn og ungdom, 1918, Vigeland-museet
  • G. Vigelands brevsamling, Håndskriftsamlingen NBO og Vigeland-museet

    Selvportretter (et utvalg)

  • Tegning fra guttedagene; p.e., gjengitt i T. Wikborg 1983, s. 26
  • Byste (bronse), 1922; Vigeland-museet; utenfor barndomshjemmet i Mandal; Mandal kunstforening
  • Statue (gips) 1942; Vigeland-museet; (bronse), Vigelandsparken

    Portretter (et utvalg)

  • Byste (bronse) av Ludvig Brandstrup, 1891; Nationalmuseum, Stockholm; marmor, Statens museum for kunst, København; gips, Vigeland-museet
  • Maleri av Oluf Wold-Thorne, 1893; p.e., gjengitt i R. Revold: Oluf Wold-Torne, 1961, s. 27
  • Maleri av Anders Kongsrud, 1893; Vigeland-museet
  • Tegning av Torleif Agdestein, 1921; gjengitt i Illustrert Familieblad, 9.4.1921 og M. Aikio: Gustav Vigeland, 1921
  • Byste av Wilhelm Rasmussen, 1922; foto i Norsk portrettarkiv
  • Tegning av Kristofer Sinding-Larsen, 1943; NG
  • Se for øvrig NKL, bd. 4, 1985, s. 381

    Fotografiske portretter

  • Portrettfotografier fra 1892–1942 finnes i Vigeland-museet