Jurist og grønlandsaktivist. Foreldre: Høyesterettsadvokat, senere riksadvokat og statsråd Harald Smedal (1859–1911) og Caroline Kirkgaard Hofgaard (1863–89). Gift 15.9.1928 i Stavanger med Ingrid Høyer (f. 13.5.1895), datter av fabrikkeier Carl Andreas Høyer (1857–1932) og Aagot Augusta Solberg (f. 1868). Brorsønn av Axel Smedal (1866–1939; se NBL1, bd. 14).

Gustav Smedal spilte en sentral rolle i den såkalte Grønlandssaken – striden mellom Norge og Danmark om retten til hele eller deler av Grønland. Han la et forskningsmessig og historisk grunnlag for det norske syn som ble fremført under prosessen ved den internasjonale domstolen i Haag 1933.

Smedal vokste opp i Kristiania og tok examen artium ved Vestheim skole 1907. Deretter studerte han jus og ble cand.jur. 1913; han tok dispasjøreksamen 1920. Etter tjeneste som dommerfullmektig i Stavanger og Drammen og som sakførerfullmektig i Stavanger var han ansatt i Utenriksdepartementet 1920–23. Her fungerte han som sekretær for den norske delegasjon i Folkeforbundet i Genève 1920 og som privatsekretær for overrettsjustitiarius og folkerettsekspert Frederik Beichmann 1921–22. Fra 1923 til 1931 drev Smedal advokatforretning i Stavanger, hvor han også hadde styreverv innen lokal næringsvirksomhet. 1932–45 var han styreformann i svigerfaren Carl A. Høyers Stomatolfabrik A/S.

Arbeidet i Utenriksdepartementet og samarbeidet med Beichmann, som var engasjert i mellomfolkelige rettsspørsmål, la grunnlaget for Smedals sterke interesse for og engasjement i studier av betingelsene for tilegning av statlig overhøyhet over såkalt ingenmannsland – terra nullius. Han ble 1930 dr.juris på avhandlingen Ervervelse av statshøyhet over polarområder.

Interessen for de polare områdene var stor i 1920-årene. Norge hadde 1925 sikret seg overhøyhet over Spitsbergen-gruppen og ønsket en tilsvarende status for øygruppen Franz Josef Land, og de tilbakevendende motsetningene mellom Danmark og Norge om retten til Grønland kom også mer i fokus. 1926 tok Smedal initiativ til etableringen av Stavanger Grønlandsforening og andre lokale grønlandslag, som så ble samlet i Norges Grønlandslag.

Problemet for grønlandsaktivistene i 1920-årene var at de ikke hadde et forenende konsept å forme sin politikk etter. Da Norge ervervet overhøyhet over Spitsbergen-gruppen, skjedde dette med betydelig støtte i studier og argumenter utarbeidet av bl.a. Arnold Ræstad. En slik samlende fremstilling var ikke utformet for Grønlands vedkommende. Smedal skjønte dette og gjennomførte derfor viktige forskningsprosjekter som gav et idemessig og juridisk grunnlag for Norges krav om overhøyhet over Grønland. Mange av de historiske, juridiske og politiske argumenter til støtte for et slikt krav ble formulert av Smedal på grunnlag av hans studier. Frem til 1931 ble hans doktoravhandling og boken Opgjør og forståelse med Danmark viktige.

Utgangspunktet til Smedal var at “Grønlandssaken er noe meget mer enn en tapt prosess. Den er historien om en stor urett, som er overgått Norge, og samtidig er den historien bl.a. om nulevende nordmenns forsømmelser og likegyldighet og uhørte optreden under en international konflikt, hvor betydelige norske interesser stod på spill”. Han siktet her til Kieltraktaten, der Danmark fikk overhøyhet over de gamle norske besittelser Færøyene, Island og Grønland. Smedal utviklet to strategier: hele Grønland skulle tilbakeføres til Norge; alternativt kunne deler tas inn under norsk overhøyhet, ved at Grønland kunne oppfattes som et kontinent og de ubebodde deler som terra nullius. Slike områder kunne inndras under et lands overhøyhet dersom dette tok området i besittelse.

I tiden frem til 1931 tilspisset striden seg mellom Danmark og Norge. Begge land økte sin økonomiske og vitenskapelige aktivitet frem til 1933, fordi næringsvirksomhet – og i større grad vitenskapelig virksomhet – ble betraktet som betydningsfullt for et territorialkrav. Dette skjedde særlig på Nordøst-Grønland, hvor Norge hadde en viss tradisjon for fangstvirksomhet.

Siden striden om Grønland ble utkjempet også på den internasjonale arena, anbefalte Adolf Hoel 1931 at Smedal, som den sentrale aktøren på norsk side i striden, burde bli utenriksminister, men forslaget ble ikke tatt til følge. Konflikten kulminerte med Norges okkupasjon av Nordøst-Grønland 1931 og Sørøst-Grønland året etter. Smedal var strategen bak disse handlingene, som ble utført av norske fangstfolk under ledelse av brødrene Hallvard Devold (Nordøst-Grønland) og Finn Devold (Sørøst-Grønland). Danmark førte striden inn for domstolen i Haag, som 1933 gav Danmark retten til hele Grønland.

Smedal var medlem av den norske delegasjonen til Haag-domstolen. Etter at Norge tapte saken, reverserte han sin strategi knyttet til terra nullius-definisjonen av ubebodde områder ved å revitalisere argumentet om at Kieltraktaten var urettferdig for Norge, og hevde at hele Grønland skulle underlegges norsk overhøyhet. Før 1933 var Grønlandssaken nasjonal og tverrpolitisk, men etter dommen i Haag bidrog Smedal til at saken kom innenfor en nasjonalsosialistisk interessesfære ved å søke mot det nyetablerte Nasjonal Samling. Quisling var særlig engasjert i Grønlandssaken, og i NS' program av 1934 heter det: “Norges interesser i arktiske strøk hevdes våkent og sterkt.” Det ble derfor naturlig at mange av grønlandsaktivistene søkte til NS.

Smedal, som hadde hatt et nært forhold til NS og NS-medlemmer helt fra etableringen av partiet 1933, meldte seg inn først 1942. Han hadde ikke gitt opp tanken om at Grønland kunne bli norsk, og etter krigsutbruddet våren 1940 søkte han, siden både Norge og Danmark var okkupert av Tyskland, støtte hos Reichskommissar Terboven og utenriksminister Ribbentrop for sitt syn. Mellommannen Smedal benyttet var Knut Hamsun, “... den nordmann som Tyskland hører mest på”. Etter 1940 samarbeidet de to om å få Tyskland til å forhindre at Grønland ble solgt til USA, og til å støtte det norske krav om overtakelse av hele Grønland. Allerede i mai 1940 skrev Smedal til Hamsun: “Tyskerne har makten i både Danmark og Norge, noe som vil lette Grønlandsspørsmålet. Videre er vi kvitt den klikk som har misregjert landet i 20 år, og som har motsatt seg hevdelsen av Norges rett overfor Danmark.” I forbindelse med Hamsuns reise til Berlin og hans planlagte møte med det tyske lederskap prøvde Smedal igjen å påvirke Hamsun til å sikre tysk støtte i denne saken, uten synlige resultater.

Under krigen opprettet Smedal sammen med Adolf Hoel Norges Ishavskomité, som skulle fortsette arbeidet med å sikre Norges interesser i arktiske områder. Som NS-medlem ble Smedal tilbudt flere maktposisjoner, bl.a. stillinger som høyesterettsjustitiarius, dommer i høyesterett og professorater. Han avslo alle tilbudene, men mottok et æresprofessorat ved Universitetet i Oslo 1943.

I landssviksaken mot Smedal etter krigen ble han dømt til bøter og fikk inndratt store deler av formuen på grunn av medlemskapet i NS. Etter et lengre opphold i utlandet kom han tilbake til Norge, hvor han døde 1951.

Det viktigste resultat av Gustav Smedals arbeid var at han gjorde samtiden oppmerksom på den betydning polarområdene ville få for Norge. Av den grunn fortjener han en plass i 1900-tallets norske historie, til tross for at han søkte støtte i NS og hos de tyske nazistene for sitt arbeid.

    Et utvalg

  • Opgjør og forståelse med Danmark. Grønlandssaken, historisk og politisk, 1928
  • Ervervelse av statshøyhet over polarområder, dr.avh., 1930 (engelsk og tysk utg. 1931, fransk utg. 1932)
  • Norsk næringsvirksomhet på Østgrønland og i østgrønlandske farvann og det danske avsperringssystem, 1932
  • Nasjonalt forfall. Tilbakeblikk og fremtidsmål i Grønlandssaken, 1934
  • Die Revisionsfrage im Norden, i Völkerbund und Völkerrecht, oktober 1935, s. 1–6
  • Nordisk samarbeide og Danmarks sydgrense, 1938
  • Før det blir for sent. Artikler og uttalelser om grønlandspørsmålet, 1940
  • Norwegen, Grönland, Dänemark, Schleswig. Probleme nordischer Politik, 1942
  • Suverenitetspørsmål i polarområdene. Trues våre arktiske interesser?, 1942 (tysk utg. 1943)
  • Patriotisme og landssvik, 1949

    Etterlatte papirer

  • Gustav Smedals privatarkiv finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Gustav Smedals egne utgivelser (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Smedals korrespondanse med Knut Hamsun og Smedals privatarkiv, i NBO
  • landssviksakene mot Gustav Smedal og Adolf Hoel, i RA
  • Johan E. Mellbyes privatarkiv o.a. arkivmateriale med tilknytning til Grønlandssaken, i RA
  • A. Ræstad: Norges høyhetsret over Spitsbergen i ældre tid, 1912
  • Stud. 1907, 1932, 1957
  • I. Smedal: En røst i striden. Gustav Smedals liv og virke, Brumunddal 1959
  • K. Haukaas: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • I. Blom: Kampen om Eirik Raudes land, 1973
  • opplysninger fra Helge Ingstad, 1990–2001
  • I. Lohne: Grønlandssaken 1919–1945. Fra borgerlig nasjonalt samlingsmerke til nasjonalsosialistisk symbolsak, h.oppg. UiTø, 2000
  • O. Høidal: Quisling – en studie i landssvik, 2002