Teolog. Foreldre: Kjøpmann Isach Jensen (1808–49) og Johanne Scheveland (f. 1813). Ugift. Bror av Olaf Scheveland Jensen (1847–87; se NBL1, bd. 7).

Gustav Jensen var en av 1800-tallets mest innflytelsesrike prester. Fornyelsen av Den norske kirkes liturgier fra 1880-årene var fremfor alt hans verk. Som lærer ved Det praktisk-teologiske seminar formet han flere prestegenerasjoner. For samtidens geistlighet ble han et forbilde. Mot slutten av livet var han med på revisjonen av Landstads Kirkesalmebok.

Jensen kom fra et kjøpmannshjem i Drammen. Da moren, som han bevarte et nært forhold til hele livet, ble enke, slo familien seg ned i hennes fødeby Arendal. 1861 flyttet de til Christiania. Her ble Gustav Jensen student 1863 og begynte på teologistudiet ved universitetet. Å bli prest var et naturlig livsvalg for ham. Han studerte under Gisle Johnson og C. P. Caspari, som da var de førende lærere ved Det teologiske fakultet. Han ble påvirket av Grundtvig, uten å slutte seg til den grundtvigske retning. Sammen med professor Fredrik Petersen ved Det teologiske fakultet engasjerte han seg i tidens sterke kulturbrytninger.

Etter teologisk embetseksamen 1868 var Jensen lærer i Kragerø og Skoger frem til 1874, deretter personellkapellan i Vestre Aker til 1880, da han foretok en studiereise til Palestina. I to perioder – 1881–88 og 1895–1902 – var han hovedlærer ved Det praktisk-teologiske seminar, avbrutt av 7 år som tredjeprest og residerende kapellan i Trefoldighet menighet i Kristiania. Jensen var stiftsprost i Kristiania fra 1902 til han gikk av 1911.

“Det moderne gjennombrudd” rokket ved prestens tradisjonelle embetsautoritet. Prestetjenesten måtte få en tidsmessig forankring. For Jensen var presten hyrde og lærer med et embete innstiftet av Kristus, men han måtte også være en personlighet med høye moralske og religiøse krav til seg selv; personligheten måtte bære embetsinstitusjonen og ikke omvendt. Jensen var på samme tid en konservativ og moderne teolog, men holdt seg unna teologiske stridigheter. Hans Indledning i Prestetjenesten fra 1888 ble et pastoralteologisk standardverk.

Prekenen var det sentrale i den norske høymessen med røtter fra 1600-tallet (“salmemessen”); opplæring av menigheten var gudstjenestens formål. På 1800-tallet ble kravet om liturgireform stadig sterkere. Inspirert av den liturgiske nyorientering, særlig i Tyskland, la prestene Gustav Jensen og W. K. Hesselberg 1883 frem et utkast til endring av høymessen. 1885 ble Jensen oppnevnt i en offentlig revisjonskomité. Resultatet var den høymesseliturgi som ble autorisert 1887. Et omfattende og radikalt reformarbeid, der Jensen var den drivende kraft, og som ble avsluttet med Alterboken av 1920, var begynt.

I den nye høymessen ble liturgiske ledd som før var salmer, omgjort til prosa. Nye ledd som menighetens syndsbekjennelse og offer på alteret kom inn, nattverddelen ble ført tilbake til det klassiske, førreformatoriske mønster, der messen var bønn, dens høydepunkt samlingen om Herrens bord. Høymessen fulgte en psykoreligiøs struktur som skulle avspeile fornyelsen av kjærlighetsforholdet mellom Kristus og menigheten. I Jensens kirkesyn, som bar liturgireformen, var den lokale menighet som sakramentalt fellesskap det avgjørende. Var dette fellesskap levende, hadde også folkekirken en fremtid.

Jensens revisjon av Landstads Kirkesalmebok, et oppdrag han fikk 1908 og arbeidet med på heltid 1911–15, ble møtt med kritikk. En komité oppnevnt av Kirkedepartementet ble koblet inn. 1924, to år etter Jensens død, ble Landstads reviderte salmebok autorisert til bruk i Den norske kirke med Jensens navn på tittelbladet.

Gustav Jensen hadde en rekke verv i kristne organisasjoner og institusjoner, bl.a. som styreformann i Den norske Israelsmisjon og Den norske Santalmisjon og viseformann i styret for Det norske Bibelselskap. Han var i en lengre periode medredaktør av Luthersk Kirketidende og medutgiver av Kristelige Blade. 1908 var han medstifter av og deretter formann i Kristiania Småkirkeforening. I “småkirken” så han sitt menighetsideal realisert. Jensen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1897 og av 1. klasse 1911. Han var æresmedlem av The British and Foreign Bible Society.

  • Bibliografi frem til 1889 i NFL, bd. 3, 1892, s. 134–136

    Et utvalg

  • Udkast til en forandret Høimesse-Liturgi (sm.m. W. K. Hesselberg), 1883
  • Afhandlinger om Gudstjeneste og Menighedsliv, 1887
  • Indledning i Prestetjenesten, 1888 (ny utg. Den hellige Tjeneste, ved B. O. Weider, 1969)
  • Prædikener paa Kirkeaarets Søndage og Helligdage, 1898
  • Kristenlæren i kort Fremstilling, 1899
  • Tanker og Opgaver, 1902
  • Fra Menighedsforsamlingen. Nye Prædikener til Kirkeaarets Søndage og Helligdage, 1905
  • Forslag til en revideret salmebok for Den norske kirke, 1915
  • Træk av et livssyn, 1917
  • rev. M. B. Landstad: Kirkesalmebok, 1926 (og senere oppl.)
  • Biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • HEH 1912
  • Stud. 1863, 1913
  • M. Hertzberg og O. Moe: Kirkeliv og menighetsarbeide. En hilsen til stiftsprovst Gustav Jensen ved hans 70-aars fødselsdag, 1915
  • M. Hertzberg: “Stiftsprovst Gustav Jensen”, i Norvegia Sacra 1923, s. 242–269
  • J. Maroni: Stiftsprovst Gustav Jensen. Træk av hans kirkehistoriske profil, 1923
  • E. Berggrav: Norske kirkeprofiler fra siste slektledd, 1946, s. 127–168
  • L. Flatø: Den store liturgirevisjon i vår kirke 1886–1926, 1982
  • B. T. Oftestad: “Hyrde – når fårene spres”, i Halvårsskrift for praktisk teologi nr. 2/1995, s. 22–33
  • B. Sandvik: Det store nattverdfallet. En undersøkelse av avsperring og tilhørighet i norsk kirkeliv, Trondheim 1998, s. 109–137
  • D. Myhre-Nielsen: En ganske alminnelig kirke. Teologiske aspekter ved kirkens identitet i samfunnet, Trondheim 1998, s. 35–95
  • B. T. Oftestad: “Gustav Jensen. En norsk liturgiker i en moderne tid”, i Tidsskrift for kirke, religion og samfunn nr. 2/2000, s. 161–176

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Emanuel Vigeland, u.å.; i sakristiet, Oslo domkirke