Skipsreder og fabrikkeier. Foreldre: Skipsreder og kjøpmann Hans Hansen (f. 1799) og Caroline Mathilde Lyngaas (f. 1807). Gift 1) 23.5.1856 med Laura Jørgine Aagaard (24.4.1830–27.7.1867), datter av kjøpmann Lauritz Jørgen Aagaard og Barbara Johanne Seeberg; 2) 10.5.1870 med Marie Magdalena Christophersen (25.3.1848–15.3.1871), datter av bakermester Marthinius Christophersen (f. 1819) og Julie F. Holst (f. 1822); 3) 4.9.1872 med Fanny Tschudi (9.2.1851–26.11.1922), datter av skipsreder Peter Stephan Tschudi (1817–76) og Catharina Amalia Hansen (1826–1916).

Gustav Hansen ble verdens første tankskipsreder da han 1877 fikk bygd om tre av sine seilskip til å kunne føre olje i bulk i stedet for i tønner.

Hansens far var skipsreder og kjøpmann i Tønsberg. Etter skolegang på Borgerskolen i Tønsberg og Drammens lærde Skole begynte den 19 år gamle Gustav i lære hos skipsreder og kjøpmann Ole Olsen i Tønsberg. 25 år gammel startet han sin egen kjøpmanns- og bankierforretning i fødebyen. Rederivirksomhet kom snart til å dominere hans forretninger, og 1862 hadde han tre store seilskuter, 1870 var han enereder for 9 skip.

Hansen markerte seg tidlig i Tønsbergs redermiljø. Han var opptatt av å finne praktiske løsninger på en rekke av skipsfartsnæringens problemer, bl.a. det at rederne underbød hverandre på fraktmarkedet og den høye rømningsprosenten på norske skip. Siste del av 1860-årene var miserable på fraktmarkedet, særlig de økonomisk viktige trelastfraktene var elendige.

Februar 1870 ble det besluttet å opprette “et Bureau i Tønsberg med Formaal at arbeide i Retning af at regulere Fragterne”. Representanter for den kanskje mest liberalistisk innstilte næring i Norge hadde dermed gått inn for prisregulering. Formann for Tønsberg Fragtreguleringsbureau ble Gustav Hansen. Etter noen års virksomhet døde fraktreguleringsrådet hen, dels fordi fraktmarkedet bedret seg og dels fordi det var vanskelig å få medlemmene til å slutte opp om byråets minimumssatser. Hansens innsats må likevel ha blitt lagt merke til. 1871 ble han valgt til Tønsberg og Omegns Rederiforenings første formann.

Rømningsproblemet hadde Hansen sin egen private løsning på. Han innførte en ordning der samtlige besetningsmedlemmer fikk et tillegg på 10 kroner måneden som skulle utbetales ved avmønstring. Om en av besetningen rømte, ville samtlige miste tillegget. Denne formen for kollektiv selvjustis skal ha ført til en dramatisk reduksjon i antallet rømninger fra Hansens skip.

Økt oljeforbruk fra midten av 1800-tallet førte til en stadig stigende etterspørsel etter skip som kunne frakte olje fra USA til Europa. Oljen ble fraktet i tønner, noe som gav dårlig utnyttelse av skipenes lastekapasitet. Det ble gjort flere mislykkede forsøk på å konstruere et tankskip som kunne føre olje i bulk. En av Hansens kapteiner, Even Tollefsen, mente å ha løst problemet og overtalte Hansen til å sette oppfinnelsen ut i livet. Vinteren 1877–78 ble tre av Hansens seilskuter innredet til tankskip ved Fagerheim skipsverft i Tønsberg. Siden ble ytterligere fem av Hansens skip bygd om til oljetransport. Ombygningene, med senere justeringer, ble en suksess, og skipene ble befraktet av et fransk oljeselskap til gode betingelser.

Hansens tankseilskuter seilte stort sett skadefritt, med barken Thekla som unntak. Desember 1892 ble den rammet av et fryktelig uvær. Skuten ble forlatt, men fem mann ble igjen på vraket da den ene livbåten ble knust. De søkte tilflukt i fokkemasten. En av de fem omkom da han falt ned i lasterommet. Etter 16 døgn uten mat og drikke tilbød et nederlandsk besetningsmedlem å ofre sitt liv for at de andre kunne få næring. Nederlenderen ble drept, og de tre gjenværende drakk hans blod blandet med sjøvann; “Kjødet fra Hoften og nedover Laaret” tok de med seg opp i masten og fortærte. De tre ble reddet av et dansk skip og brakt inn til Cuxhaven. I Norge ble de siktet for kannibalisme, men retten henla saken uten tiltale. De sakkyndige kom til at de “befandt sig i den ytterliggaaende Hungerstilstand og sandsynligvis inden kort Tid vilde være omkomne, dersom de ikke hadde grebet til den fortvilede Handling”.

Mot slutten av 1880-årene begynte nykonstruerte damptankere å utkonkurrere seiltankskipene. Rundt århundreskiftet bygde Hansen seilskutene sine om på ny og satte dem inn i ordinær fart, men følte selv at han var for gammel til å ta del i omleggingen fra seil til damp. Da det ble åpenbart at seilskipsepoken gikk mot slutten, kjøpte han store eiendommer i Värmland og anla papir- og tremassefabrikker, sagbruk og høvleri. 1903 flyttet han til Kristiania, der han døde 1910.

  • Artikler i Tunsbergeren og Tønsberg Blad, februar–mars 1893
  • J. S. Worm-Müller: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • R. Stavseth: Arven fra Bjørn Farmann. Tønsbergs Sjømannsforening gjennem 100 år, 1946
  • J. S. Worm-Müller: Den norske Sjøfarts Historie, bd. 2:2, 1950
  • E. Eriksen: Vestfold Rederiforening gjennom 50 år 1909–1959, Tønsberg 1959

    Fotografiske portretter

  • Fotografi i Stavseth 1946, s. 87
  • Fotografi i Eriksen 1959, s. 26