Forfatter. Foreldre: Måleravleser Erling T. Hofmo (1893–1959) og Bertha Birkedal (1891–1969). Ugift. Brordatter av Rolf Hofmo (1898–1966).

“Mørkets sangerske” er hun blitt kalt, lyrikeren Gunvor Hofmo, som med en enestående konsekvens samlet sin diktning omkring lidelsen, sorgen og menneskets hjemløshet i en eksistens så fylt av smerte at det er uvisst hva slags styrelse som rår. Det er den annen verdenskrigs redsler og død Hofmos dikt stiger ut av, med deres klage og forbannelse: “Gud, hvis du ennå ser:/det er ingen hverdag mer.//Det er bare stumme skrik,/det er bare sorte lik//som henger i røde trær…”.

Oppvokst i en arbeiderfamilie på Oslos østkant – blant sosialister og kommunister, antinazister og motstandsfolk – ble Hofmo tidlig trukket inn i en politisk forståelse. En tante og en onkel mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer, flere andre nære slektninger ble arrestert og deportert, bl.a. onkelen Rolf Hofmo, den kjente idrettspolitikeren, som overlevde tre års fangenskap i Sachsenhausen.

Det avgjørende livsmøtet skjedde høsten 1940, da Gunvor Hofmo traff den jødiske flyktningen Ruth Maier (1920–42), en kunstnersjel og intellektuell fra Wiens øvre borgerklasse. I to år kamperte de to kvinnene sammen, reiste omkring i Norge og tok tilfeldig arbeid, inntil Ruth Maier ble arrestert i jøderazziaen 26. november 1942 og sendt til Auschwitz. “Jeg så min venninne,/den eneste, jeg så henne/gå for å dø./Og siden har trærne sørget,/og siden har Døden trukket/min kropp og sjel og stemme/ut i fortvilelsens sjø!”.

Gunvor Hofmo tok examen artium som privatist 1945, som første student i sin slekt. Hun var i Paris høsten 1947 og i Bretagne våren 1950, hun hadde mange opphold i København og reiste også til Stockholm, Amsterdam, London. Etter at hun 1953 hadde et psykisk sammenbrudd og året etter fikk diagnosen schizofreni, var hun – med kortere og lengre avbrudd – hospitalisert gjennom 22 år, frem til utskrivningen fra Gaustad sykehus 1975. Hennes diktning faller i to faser: Den første fasen dekker de fem samlingene hun gav ut 1946–55, den andre de femten hun gav ut 1971–94. Etter hennes bortgang er et stort antall tidligere ukjente tekster dukket opp, både dikt og prosa.

Gunvor Hofmo fremstår i dag som en av vår litteraturs sterkeste poeter, med en hengivelse i kunstnerkallet som kan måle seg med våre største, som Henrik Wergeland, Edvard Munch eller Kristofer Uppdal. Blant kvinnelige lyrikere må en til utlandet for å finne noen å sammenligne med: “Ho skal ha plass side um side med Edith Södergran og Emily Dickinson,” sa hennes kollega Olav H. Hauge.

Enstonig er hennes klage blitt kalt, men den har fylde, glød, dyp. Dunkel kan hennes tale være, i slekt med antikkens sibylle og den norrøne volve. Her toner skjønnhet og sannhet, stillhet og hvit velde: “I vinterdagen et tent bål/hvis røk av ferdig liv/står stille over deg, og du/urørlig, dypt i Hans skjønnhets/solhvite rum”.

Med sin debutsamling Jeg vil hjem til menneskene fremstod Gunvor Hofmo som en fullt ferdig lyriker, som talte på vegne av en ny generasjon. Den neste boken, Fra en annen virkelighet, forsterket tidspreget, samtidig som hennes eiendommelige dikterbestemmelse skimtes: “Vi som er viet til mørke, til stillhet og Gud”. Den femte samlingen, Testamente til en evighet, ble av mange oppfattet som et oppbrudd fra diktningen.

Etter 16 års taushet gav Hofmo 1971 ut samlingen Gjest på jorden, som ble trykt i to opplag og innbrakte henne Kritikerprisen. En viss forskyvning har funnet sted, der den heftige ekspresjonisme har fått et innslag av kjøligere imagisme. Iakttagelsene er klarere, klagen mer dempet, pasientens sorg lokalisérbar til innenfor sykehusets mursteinsvegger: “De gamle bygninger/i rustrødt/som kuer i båser./De tygger og gumler/tygger og tygger/dagen som høy/lyset som salt/mens de brøler lavt/om natten”. Samlingen inneholder også en avdeling prosadikt.

Deretter fulgte en strøm av utgivelser, der motivene kan være hentet fra Bibelen, verdenslitteraturen, billedkunsten. I samlingen Stjernene og barndommen skimtes noen selvbiografiske riss: “Jeg var et barn i et trangt værelse/men med vinduer på alle kanter/ut mot løkker og haver/og over disse, himlen med stjerner…”. I de siste diktbøkene er det som poetinnen stiger ut i altets rom: “Klager du over din ensomhet?/Den er din eneste tilflukt/det eneste som gjør deg lik Gud!” Samtidig går hun ned til tingene på jorden, som glir ut i navnløshet: “Treet og stenen/tolker altets stemme/og mister sin egen/identitet”.

Gunvor Hofmo levde et anonymt liv i hovedstaden. Forlagsfotoene som ble brukt ved lanseringen av de ulike bokutgivelsene helt til høyt opp i alderen, var fra debutåret. Hun lot seg ikke intervjue. Hun leste aldri opp. Etter at hun ble syk, tiet hun i debatten. Først etter hennes død har det vært mulig å etablere en biografisk skisse. Med feste i verdensbrannen og jødeutryddelsen kan Gunvor Hofmos diktning ha et fellesskap med de tyskspråklige poeter Nelly Sachs og Paul Celan.

Gunvor Hofmo var en poet som skrev prosa av høy kvalitet. Hennes artikler om litteratur og hennes noveller, skisser og dagboknotater er friske og temperamentsfulle og viser stor evne til refleksjon og iakttakelse. De ble samlet i bok først i en posthum utgivelse.

Hofmo ble under sin livstid lite oversatt. Det finnes en svensk bokutgave, Verkligheten själv (1981), og et engelsk diktutvalg, “Twenty-three Poems”, i Lines Review nr. 55–56 (1976).

    Diktsamlinger

  • Jeg vil hjem til menneskene, 1946
  • Fra en annen virkelighet, 1948
  • Blinde nattergaler, 1951
  • I en våkenatt, 1954
  • Testamente til en evighet, 1955
  • Gjest på jorden, 1971
  • November, 1972
  • Veisperringer, 1973
  • Mellomspill, 1974
  • Hva fanger natten, 1976
  • Det er sent, 1978
  • Nå har hendene rørt meg, 1981
  • Gi meg til berget, 1984
  • Stjernene og barndommen, 1986
  • Nabot, 1987
  • Ord til bilder, 1989
  • Fuglen, 1990
  • Navnløst er alt i natten, 1991
  • Tiden, 1992
  • Epilog, 1994
  • Samlede dikt, red. av J. E. Vold, (posthumt) 1996
  • Etterlatte dikt, red. av J. E. Vold, 1997
  • Jeg glemmer ingen (med akvareller av Ruth Maier), red. av J. E. Vold, 1998

    Prosa

  • Hofmos prosa er samlet i J. E. Vold: Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo, 2000. Her finnes ungdomstekster, dagbokprosa, artikler om diktning, et utvalg brev, noveller og skisser – dessuten et etterlatt diktmanuskript, Fragmenter av Stor protokoll (1955)
  • C. F. Prytz: “Gunvor Hofmo”, i d.s.: Tretten norske lyrikere, 1956
  • B. Nilsen: “En annen virkelighet. Streiflys over Gunvor Hofmos diktning”, i Samtiden nr. 10/1967
  • A. K. Haugen: “'Blekheten' – et tema i Gunvor Hofmos poesi”, i NLÅ 1969
  • P. Brekke: “Gunvor Hofmo: 'Blinde nattergaler' og 'I en våkenatt'” (bokanmeldelser, oppr. trykt 1951 og 1954), i d.s.: Til sin tid, 1970
  • O. Solumsmoen: forord til G. Hofmo: Det er ingen hverdag mer, 1976
  • K. Bøge og A. Stubhaug: “Å skrive i deprimert tilstand” (om diktet “Fra en annen virkelighet”), i BASAR nr. 1/1979
  • J. E. Vold: “Gunvor Hofmo og det objektive korrelat”, i d.s.: Her. Her i denne verden, 1984
  • U. Langås: “Det talende fravær. Kroppen og barnet i Gunvor Hofmos tidlige dikt”, i I. Iversen og A. B. Rønning (red.): Modernismens kjønn,1996
  • T. Borge og H. Hagerup: “Amor Mundi. Et forfatterskap om verdighet”, i Vagant nr. 1/1996 (temanummer om Hofmo)
  • A. Utnes: “Meditasjoner over ensomheten. Ekfrasiske dikt som Gunvor Hofmos epilog”, i Nordlit 3, 1998
  • F. Helland: «'En tretthet som planter bilder' – om Gunvor Hofmos lyrikk», i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift nr. 1/1999
  • J. E. Vold: “En biografisk skisse”, i d.s.: Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo, 2000