Departementsfunksjonær og spion. Foreldre: Lege Jan Haavik (1879–1953) og jordmor Sigrid Anna Reitan (f. 1883). Ugift.

Gunvor Galtung Haavik er en av de få spioner fra elitemiljøer som er blitt pågrepet i Norge. I avhørene etter fengslingen i januar 1977 tilstod hun at hun hadde vært i KGBs tjeneste i 27 år.

Hun vokste opp i Odda og tok examen artium på latinlinjen ved Tanks skole i Bergen 1931. Deretter begynte hun å studere medisin, men avbrøt studiene etter et år og tok isteden sykepleierutdanning. Hun praktiserte i yrket i nesten 10 år og var deretter ansatt i Utenriksdepartementet 1946–77.

Galtung Haaviks tragedie kan føres tilbake til 1944. Som oversykepleier på Bodø sykehus ble hun forelsket i en russisk krigsfange, Vladimir Kozlov, som hun hjalp med å rømme til Sverige. Ved frigjøringen deltok hun som tolk i hjelpearbeidet for de mange russiske krigsfangene nordpå. Hennes russiskkunnskaper førte henne inn i utenrikstjenesten. Da hun 1947 ble ansatt som kontorfunksjonær ved den norske ambassaden i Moskva, oppsøkte hun sin russiske kjæreste. Det viste seg at Kozlov hadde stiftet familie alt før de to hadde møttes. Til tross for skuffelsen ønsket hun fortsatt å møte ham. KGB så raskt muligheten til å utnytte forholdet.

Galtung Haavik ble tatt på fersk gjerning i januar 1977 ved Bråten stasjon på Ekebergbanen i Oslo. Her hadde hun et konspirativt møte med sin daværende sovjetiske føringsoffiser, Aleksander Printsipalov. I avhørene etter pågripelsen tilstod Galtung at hun allerede 1950 hadde blitt vervet som agent av den sovjetiske etterretningsorganisasjonen KGB. Det ble fra politiets side konkludert med at hun i sin tid i Moskva (1947–56) hadde hatt minst 82 møter med sine sovjetiske oppdragsgivere; i Oslo hadde det blitt nærmere 190 møter fra 1958 til arrestasjonen 1977.

Til grunn for det skjebnesvangre valget lå først og fremst KGBs kyniske utnyttelse av at hun ønsket å opprettholde kontakten med Kozlov. Politiske sympatier for sovjetregimet synes ikke å ha spilt noen vesentlig rolle for Haaviks spionasjevirksomhet. Allerede i 1930-årene ble hun imidlertid fascinert av russisk kultur og historie, og hun lærte seg språket av en eldre russisk emigrant og kunstner. Økonomiske motiver var neppe utslagsgivende. For sine mangeårige tjenester for den sovjetiske staten mottok hun imidlertid betydelige pengebeløp og ble også i hemmelighet tildelt en høy sovjetisk æresorden.

Ifølge Utenriksdepartementets vurdering hadde Galtung Haavik i mange år hatt adgang til høyt graderte opplysninger. Hennes virksomhet hadde således sannsynligvis voldt betydelige skader for Norge. Noen rettssak mot henne ble det imidlertid aldri. Hun døde av en hjertelidelse under fengselsoppholdet.

Ikke bare Gunvor Galtung Haavik opplevde en personlig tragedie. Under jakten på henne foretok overvåkingstjenesten en fatal forveksling: Ingeborg Lygren, sekretæren til sjefen for etterretningsstaben Vilhelm Evang, ble feilaktig arrestert 1965. Også hun hadde i en periode i 1950-årene vært utstasjonert i Moskva. Selv om siktelsen ble frafalt, ble mistanker hengende igjen i politiet. Oppstyret omkring Lygren-saken bidrog til at de politiske myndighetene fant det nødvendig å plassere de gamle “kamphanene”, overvåkingssjef Asbjørn Bryhn og etterretningssjef Vilhelm Evang, i andre stillinger.

Avsløringen av Gunvor Galtung Haavik og senere av Arne Treholt gav på denne bakgrunn overvåkingspolitiet økt anerkjennelse i politiske miljøer. Som følge av pågripelsen av Haavik ble 9 sovjetiske etterretningsoffiserer erklært persona non grata og utvist fra Norge. Fire av dem hadde hatt direkte tilknytning til hennes spionasjevirksomhet.

  • Stud. 1931, 1956
  • G. Haarstad: I hemmelig tjeneste, 1988
  • A. R. Jacobsen: Iskyss. Om spionasje og kjærlighet i den kalde krigens tid, 1991
  • T. Bergh og K. E. Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914–1997, bd. 1, 1998