Faktaboks

Gunnar Torvund
Gunnar Risvold Torvund
Født
9. juli 1948, Nærbø (nå Hå), Rogaland
Død
14. oktober 2019
Virke
Billedhugger
Familie
Foreldre: Elektriker Martin Torvund (1918–) og Inger Synnøve Risvold Helliesen (1918–79). Gift 1972 med lærer og kunstmaler Berit Marie Friestad (1949–), datter av Øystein Friestad (1918–85) og hustru Judith (1929–), ekteskapet oppløst 1990; samboer fra 1992 med Kristine Brodersen (1953–), datter av Odd Brodersen (1927–) og hustru Elisabeth (1929–).
Gunnar Torvund

Foto 1987

Gunnar Torvund
Av /NTB Scanpix ※.

Gunnar Torvund har siden 1970-årene vært en av de mest nyskapende billedhuggere i Norge. Han har laget bilder og figurer, små og store, i ulike materialer og i uvanlige kombinasjoner.

Torvund vokste opp i Nærbø på Jæren. Etter folkeskolen og en tid som konditorlærling kom han som 20-åring inn på kunstakademiet i København, der han ble inspirert av afrikansk, særlig egyptisk kunst, med dens stilisering og brudd med realistisk anatomi. Han hospiterte ved Statens kunstakademi i Oslo 1970–72.

Gunnar Torvund ble først kjent for et større publikum da han deltok på Høstutstillingen 1970 med figuren På flyplassen – eg skal heim. Den består av et ansikt i marmor (bare munnen er tydelig) med et langt bakhode, formet omtrent som en flykropp. Dette holdes oppe av en liten trevogn på hjul, slik at det nærmest ser ut som et leketøy. Senere laget han en ny versjon av samme tema.

Disse figurene sier noe om identitet og livsreise, et tema han stadig vender tilbake til, f.eks. i Himmel, Hovud – på veg (en ny langstrakt hodeform på en mørk kiste) og Sjølvportrett på slede, der hodet ligger på en treslede med ansiktet himmelvendt.

Torvund flyttet til Brunkeberg og senere til Kviteseid i Telemark, der han har gjort en stor innsats for kunst i lokalmiljøet, bl.a. ved utvandringsmonumentet på bryggen og ved restaurering av Gunnar Utsonds kunstsamling.

Med bakgrunn i et lavkirkelig miljø har Torvund fornyet norsk kirkekunst med flere altertavler. Mest kjent av disse er altertavlen i Eidsvåg kirke (1982). Den var svært kontroversiell i sin tid. Tavlen viser en androgyn Kristusfigur, uten lendeklede, med den ene håndflaten usikker og åpen. I kapellet på Nordkapp har han en Kristusfigur inne i et alter formet som et båthvelv.

Torvund har også laget mindre figurer som forbinder religiøse tekster og motiv, uten tanke på at de skal fungere i kirkerom. Mest kjent er nok de såkalte hustavlene hans, de fleste i blått og gyllent. I disse er et hode plassert inne i et hulrom, omgitt av et malt felt. Ansiktet gir inntrykk av meditasjon. Inspirasjon til disse kom fra Kviteseid gamle kirke: “Ei av dei første store opplevingane mine her i Kviteseid var den svarte, blanke steinen i det vesle rommet i muren i Kviteseid gamle kyrkje. 'Brødsteinen' som tradisjonen seier blei lagt ut i åkeren for å gi større avling.” Krist/Gjennomskinleg er en Kristusfigur (uten armer) i glass, festet til et gammelt kistelokk i tre. Det moderne kobles sammen med gammel brukskunst.

Torvund har også laget store vinger i finér. De har form som lange englevinger og er malt i sterke farger. Noen av dem er dobbeltsidige og henger slik at de kan beveges, som Veng for vegg. Vingen er et symbol på trygghet, som i Gråtande veng, og den gir assosiasjoner til engel, fugl og kvinne.

Torvund bruker ofte religiøse symboler sammen med andre motiver, som i Blå kvinneform. Den vesle figuren består av en bibeltekst (lidelseshistorien) øverst og er kledd i blå fløyel nederst. Teksten er revet ut av en gammel bibel med gotisk skrift, limt på tre, og til dels overmalt med blått. Figuren er formet som en kniv, men også etter konturene av en kvinne. Den kan altså leses og berøres, som trøst i sorg. Dette er også en form som går igjen i mange av Torvunds små og store figurer, f.eks. Tonen (kvinne og musikkinstrument) og Påfugl (en blå kvinnefigur med påfuglfjær i pleksiglass).

I Torvunds kunst kan båten leses som symbol på livsferden, som i Blått fartøy. Båtene hans kan gi inntrykk av mytisk farkost og konkret kiste eller av skrin, kirkeskip og kvinneform samtidig (Stille båt, Båten og gleda og Kvit båt med horn). Om bord kan det være figurer som antyder “siste reis”, og likevel kan båtfiguren gis navn etter en barnelek: Mitt skip er lastet med ...

Torvunds uttrykk fungerer godt sammen med lyrikk. Han har samarbeidet om tekst og bilde med Paal-Helge Haugen og med sin bror Helge Torvund, og han har laget skulpturer over både dikt og diktere, som Olav H. Hauge og Jan Erik Vold. I sine illustrasjoner til Paal-Helge Haugens langdikt Vidde (1991) lar Torvund et barns bevegelse uttrykkes helt enkelt med avtrykk av en barnefot.

En liste over Torvunds mest brukte materialer lyder i seg selv som et dikt og viser hans allsidighet: alabast, aluminium, bjørk, bladgull, bly, bronse, elfenben, finér, fjær, fiskebein, fløyel, furu, glass, glassperler, granitt, gummi, hvaltenner, lær, marmor, perlemor, pleksiglass, porselen, rav, sand, skinn, sommerfuglvinger, stein, stål, sølv, tekster og – et underlig element for en billedhugger – vann.

Sterkest inntrykk av alle utstillingene hans gjorde kanskje den han hadde 1991 med figurer laget som variasjoner over tema fra Edvard Munch. Her er Madonna og Døden i sykeværelset, det siste laget som en kasse med småfigurer som minner om slike som de gamle egyptere hadde med seg i dødskammeret. Særlig huskes Pubertet, der den kraftige skyggen i Munchs maleri blir en svær svart blåsebelg bak den forskremte tenåringsjenta, som er vår samtidige og likevel minner om en egyptisk figur, der hun sitter på toppen av en pyramideform.

Men Torvund har også en forløsende humor, for eksempel i Skrattande brud, og i en av skulpturene hans, der Griegs ansikt er skåret ut som en dør og kanten forsynt med ringeklokke! (Åpen II, 1995).

Gunnar Torvund har mottatt en rekke stipend, bl.a. Statens arbeidsstipend 1977–80. Han har hatt mange separatutstillinger siden den første i Oslo Kunstforening 1974. Hans verker er innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Göteborgs konstmuseum.

Verker

    Et utvalg

  • På flyplassen – eg skal heim (marmor, furu), 1971, Norsk kulturråd
  • Himmel (pleksiglass, furu, fløyel), 1973
  • Sjølvportrett på slede (bjørk, bly), 1979
  • Hovud – på veg (marmor, bjørk, pleksiglass), 1980, MfS
  • Krist//Gjennomskinleg (blåst glass, furu), 1982
  • Stille båt (furu, stein, pleksiglass, krystall), 1983
  • Båten og gleda (furu, pleksiglass), 1985
  • Blått fartøy (pleksiglass, finér, fløyel, fjær), 1986
  • Skrattande brud (porselen, tekst, furu), 1986
  • Veng for vegg (bjørk), 1987
  • Gråtande veng (bjørk, glassperler, bladgull), 1987
  • Madonna (bjørk, pleksiglass), 1991
  • Døden i sykeværelset (Egyptisk modell) (furu, pleksiglass), 1991, MfS
  • Pubertet med belg (furu, stål, lær, bjørk), 1991, Arendal hovedbibliotek
  • Blå kvinneform (furu, fløyel, postillask), 1993
  • Åpen II, 1995, BKM
  • Tonen (lerk, bjørk, bøk, diabas), 1997
  • Mitt skip er lastet med ..., Telemark Sentralsjukehus, Skien

Kilder og litteratur

  • G. Opstad: “Som et godvær inn i vår kunst”, i Arena nr. 3–4/1982, s. 18–25
  • E. Egeland: “Gunnar Torvund – skulptøren av det indre liv”, i Kunst nr. 2/1983, s. 1–13
  • H. Torvund: Gunnar Torvund, Bø u.å. (etter 1983)
  • G. Sørensen: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • G. Danbolt: Gunnar Torvund, utstillingskatalog Festspillutstillingen, Bergen 1987
  • K. Bache: “Evig utegalleri på Grønland”, i Vi ser på kunst nr. 3/1994, s. 26–28
  • O. Øverland: “St. Johannes kapell”, i Våre altertavler, 1995, s. 10–11
  • H. Flor og K. Fløgstad: Gunnar Torvund, 1988 (i.e. 1998)
  • G. Johannessen, “Torvunds 'tour de force'”, i Varden 3.10. 1998
  • Frå Gunnar til Gunnar. Kviteseidskulptur i 100 år, katalog, 2000
  • T. Skaug: “Frå Gunnar til Gunnar”, i Vi ser på kunst nr. 2/2000, s. 42–44