Maler og grafiker.

Gunnar S. Gundersen – eller Gunnar S., som han gjerne ble kalt – var en av de mest markante skikkelser innen norsk nonfigurativ kunst på 1900-tallet. Han tilhørte en krets av yngre kunstnere som gjerne ble omtalt som “Dødsgjengen”, og som foruten ham selv bestod av Ludvig Eikaas, Odd Tandberg, Egil Øyen og Tor Hoff. De kom som en åsgårdsrei inn i norsk kunstliv, både med sin uortodokse livsstil og med sin evne og vilje til å eksperimentere. Nesten alt ble prøvd.

Allerede som meget ung viste Gunnar S. tegneferdigheter, samtidig som han var en utpreget sportsmann som søkte ut i den ville vestlandsnaturen. Det preget ham også som kunstner. For selv om han senere først og fremst markerte seg som non-figurativ akrylmaler og grafiker og dessuten eksperimenterte med plast, malte han også akvareller med motiver hentet fra Vestlandet og Nord-Norge og fra Skagen. Det gylne skagenlyset opptok ham og inspirerte ham. Gunnar S. var like overbevisende og ekte når han gjengav atmosfæriske virkninger over norske og danske landskaper som når han penslet ut sine strenge geometriske former på store lerreter eller arbeidet med sine silketrykk med iriseffekt.

Gunnar S. fikk sin kunstfaglige utdannelse i siste halvdel av 1940-årene på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i Oslo, der han var innom raderklassen, og på Statens Kunstakademi. Viktig for hans utvikling var også studieopphold i utlandet, først og fremst i Paris. I 1950-årene var han i en periode lærer ved malerlinjen på SHKS.

Gunnar S. debuterte allerede 1947 på Høstutstillingen med et maleri og to raderinger, og tre år etter hadde han sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet. Siden gikk det slag i slag med utstillinger og utsmykningsarbeider. Fra 1960-årene hadde han en fremtredende posisjon i norsk billedkunst, og han vakte oppsikt både som festspillutstiller i Bergen og på Biennalen i Venezia.

Enten Gunnar S. arbeidet med malerier eller grafikk, ble hans uttrykksformer stadig mer sammenfallende. Fra slutten av 1960-årene av satset han etter hvert mer på silketrykk, som han rendyrket og utviklet på sin helt spesielle måte. Han opererte med flatebundne og avgrensede, så vel som mer romlige geometriske formelementer. I olje og akryl var fargeflatene nitid utpenslet og rene, et formspråk som skulle vise seg å passe godt for silketrykket.

I Gunnar S.' arbeider var det intet som gav inntrykk av å være overlatt til tilfeldighetene. Han skapte med sine farger og former et både dynamisk og enkelt uttrykk med sterke visuelle virkninger. Han var ikke den eneste norske kunstner som arbeidet i dette formspråk og med denne teknikk, og han ble sammenlignet med den internasjonale aerodynamiske high tech-skole, men hans stil var så personlig at han fikk en markant særstilling i samtidskunsten.

Gunnar S.' formspråk var preget av at han foretok en streng analyse av enkle former og farger der hovedtyngden lå på en rytmisk gruppering av elementene. Han sa selv at han gikk ut fra en første opplevelse når han skulle male et bilde, gjerne et rytmisk fragment av noe han hadde betraktet. Ut fra dette fragment utpenslet han en organisk sammenhengende rekke av formuttrykk, som dannet en levende og harmonisk enhet. Han malte enkelt og rent i et direkte språk som uttrykte et logisk, klart forhold til kunst.

Gunnar S. nådde ut til et stort publikum, ikke bare gjennom sin grafikk, men også ved en rekke store utsmykningsarbeider. Allerede 1949 var han med på det første store nonfigurative utsmykningsarbeid i Norge, da han sammen med Gudrun Kongelf og Ludvig Eikaas dekorerte et trappehus i Den kjemiske Fabrik Norden i Oslo. Deretter fulgte fasaden til Kunstnerforbundet, Bytårnet skole i Moss, Tønsberg gymnas, Høyenhall skole, Laboratoriebygget på Ullevål sykehus og en rekke andre større arbeider.

Gunnar S. var dypt respektert av sine kunstnerkolleger og fikk stor anerkjennelse av kritikerne, selv om enkelte hadde vanskeligheter med å plassere ham i en bås. Blant arkitektene hadde han en spesiell posisjon, og han underviste en tid på NTH i Trondheim. Men han var populær også utover fagmiljøene. Gunnar S.' grafikk nådde ut til folket på en måte som var overraskende for nonfigurativ kunst den gang. I Landslaget Aktuell Kunst hadde Gunnar S. hele 9 trykk.

    Et utvalg

  • Trappehus i Den Kjemiske Fabrikk Norden A/S, Oslo (sm.m. G. Kongelf og L. Eikaas), 1949
  • Kunstnerforbundets fasade, Oslo (sm.m. L. Eikaas), 1950
  • foajeen i Bytårnet skole, Moss
  • utsmykning i Høyenhall skole, Oslo, 1969
  • utsmykning i Laboratoriebygget, Ullevål sykehus, Oslo, 1971
  • A. Eggum: biografi i NKL, bd. 1, 1982
  • J. O. Johansen: Gunnar S., 1982
  • S. Helliesen: Norsk grafikk gjennom 100 år, 2000