Forfatter. Foreldre: Kontorsjef Hans Andersen (1869–1900) og manufakturhandler Helga Reiss (1869–1957). Gift 1) 1921 med Elisabeth Waage (1898–1962), ekteskapet oppløst; 2) 1925 med Tordis Anker Castberg (1899–1967), datter av fiolinist Torgrim Castberg (1874–1928; se NBL1, bd. 2) og Ida Anker (1876–1945).

Gunnar Reiss-Andersens diktning var uavbrutt en poesi i forvandling. Folkekjær ble han for sine kjærlighetsdikt før krigen og sine fedrelandsappeller under krigen. Omslaget i forfatterskapet skjedde etter krigen, der han arbeidet seg frem til et friere forhold til rim og rytme, i mektige dikt om de store temaer: livet, havet, døden.

Reiss-Andersen vokste opp i Larvik og tok examen artium på språklinjen ved Frogner skole i Kristiania 1916. Først ville han bli maler og studerte i København og Paris 1917–20. Han deltok på flere utstillinger, tegnet bokomslag og virket som kunstanmelder før han debuterte som lyriker 1921.

Det store dilemmaet for norsk poesi på 1900-tallet var den dominans den tradisjonalistiske lyrikken lenge kom til å utøve, på bekostning av den modernistiske uttrykksform som vant innpass i vestverdenen for øvrig. Gunnar Reiss-Andersens store betydning som poet er at han, i motsetning til så mange andre norske poeter som begynte i det tradisjonalistiske, ikke lot seg hemme av overleverte formkrav, men fornyet sitt språk tiår for tiår.

Den siste diktsamlingen Reiss-Andersen gav ut, År ved en strand (1962), er en av århundrets sterkeste i vår litteratur. Livsvandringen avsluttes ved havet, i det kystlandskap dikteren var vokst opp med – en poet som etter å ha skrevet dikt gjennom mer enn 40 år nå har funnet sin stemme:

Spør du, vandrer, hvem jeg er, / svarer jeg deg: – En usynlig. / Jeg er bare dette her – , / stenene i stranden –, suset / i den grå novemberluftens / havomsuste furutrær.

Femten diktsamlinger tok det ham å finne det klare blikk for alltings skjønnhet og forgjengelighet – som når havet bryter mot svabergets stein og reiser en flyktig figurasjon, som dertil kan forlenes med gjenfødelse – i denne strofen fra Ved fjære sjø:

På Svartskjær står en statue av skum / og svaier hvit et grenseløst sekund / i en krystallklar salighet av rum –, / den tar en rosa vintersol til vidne / på en oppstandelse fra havets bunn.

Det er vanlig å dele inn dikterens produksjon i tre faser:

Ungdomsdiktningen oppsummeres i diktutvalget Lykkens prøve (1931), som fanger opp dikt fra debuten 1921 og de fire følgende samlinger. Her fremstår en forsiktig, fintregistrerende rimmaker, i skyggen av fedrelandets mer markante utøvere: blekere enn Bull, mer alvorstynget enn Wildenvey. Helge Krog lanserer innvendinger mot konturløsheten i disse vers, som både Jens Thiis og Asbjørn Aarnes har tatt til motmæle mot.

Motstandsdiktene er i sin kjerne samlet i Dikt fra krigstiden (1946), mange lansert ved diktopplesninger og som egne utgivelser i Sverige under den annen verdenskrig: “Et land bak alle fjellblå bånd / som, tind bak tind og fonn bak fonn, / kan rommes i en knyttet hånd, – / vårt land av hellig smerte.” Allerede i 1930-årene skrev Reiss-Andersen tidskritiske dikt som Den arbeidsløse (1934), De landflyktige, Det blodige Spania og Heines hjerte (1936). Med det fyldige bindet Samlede dikt (1946) fremstod han i etterkrigsårene som en av de store norske samtidspoeter, aktet og æret også i nabolandene.

Den sene fasen i forfatterskapet er med sine tre diktbøker den rikeste. Prinsen av Isola er titteldiktet i samlingen fra NATO-året 1949, der dikteren i et springende, fragmentert språk opponerer mot poetisk velklang, politisk blindhet – og setter på spill en dikterhøvdings popularitet. Plutselig er leseren midt i desillusjon og storpolitikk: “Vi spiller i det virkeliges drama, / min prins av Isola. Omkring oss raser / det faktiskes groteske illusjon.

Samlingen Usynlige seil fra 1956 inneholder både sonetter og rimløse strofer – som innvarsler det høstlige tema: “Lær meg du klare klassiske aften –, / lær meg til slutt å bli stille, / før jeg for alltid blir stum.” Enestående i Norge fra den kalde krigens epoke er det lange, rapsodiske Et uskrevet dikt (trykt i Dagbladet 9.6.1951), der fargemagikeren og tidskommentatoren, Wergeland-beundreren og den gjøglende improvisator i frie vers besynger vårens grønne glede, etter den tunge snøvinter.

Mesterverket i forfatterskapet forblir sluttsamlingen, der den suverene blanding av frie strofer og sporadiske rim skaper verdigheten i diksjonen, formuleringen av livsgåten – som i inngangen til finalediktet Foran speilet:

Her ender veiene, – ender ved havet –, / stanser i blek tvil de siste stier / og vender tilbake. Klippekastellet, / rullestensskansene gløder og bier / under de rastløse skyer hvis feber / smitter selv stenene. Her nøler klippen / foran et sprang –, en hel stenverdens blinde / sprang mot det speilet som venter oss alle / her ved den ytterste strand.

Gunnar Reiss-Andersen skrev dikt i mange sjangere. Han skrev romantisk, i den høye stil, ofte dvelende, han ble kalt “lysets dikter”, men laget også visetekster, humoresker, prologer. Hans tematikk var kjærligheten, lengselen, livsvaklingen: “Glem aldri henne du aldri møtte” – og den fintfølende naturfølelsen.

I et selvportrett fra 1961 snakker dikteren om noe man kunne kalle “det store Det”, og forklarer: “For det store Det er vokteren og dommeren over hans Jeg, – selv om dette Jeg under stadig nye fluktforsøk deler seg i aldri så mange personer. Og det store Det krever av individualisten det størst mulige offer i form av objektivitet.

Denne dikters sene poesi vinner kraft nettopp ved å søke billedfantasier knyttet til sansbare foreteelser – som når huset på odden på den andre siden av viken ved solnedgangens stråleglans forvandles til “en strandet dødningeskute / men med rosenrøde seil”. Den evige splittelse i dikterens ofte usikre Jeg finner sitt objektive korrelat ved dette synet. Og da er man nær den klassisistiske modernist T. S. Eliots formulering omkring hvordan diktning skal være. Slik lyder Huset på den andre siden, nest siste strofe:

Jeg kan våke taus og ensom / i mitt hus ved arbeidslyset – , / men min tvillingbror i sjelen / søker glansen, gløden, gyset –, / alt som stråler ut av dette / huset på den andre siden –, / lyspaléet, dødningskuten, / vraket med de rosa seil.

Gunnar Reiss-Andersen gav ut et par essaysamlinger, oversatte fire Shakespeare-dramaer og virket sporadisk som kulturjournalist og bokanmelder. Den journalistiske begavelse er gått i arv til datteren, kulturjournalist Gry Waage (1922–) og en av sønnene, politisk journalist Dag Halvorsen (1934–).

Reiss-Andersen fikk Statens kunstnerlønn fra 1945. I etterkrigsårene var han en meget avholdt dikter som ble belønnet med Dobloug-prisen 1953 og Gyldendal Norsk Forlags æresgasje og Det Norske Akademi for sprog og litteraturs ærespris 1963. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1962. Likevel passerte hans 100-årsjubileum uten at vi fikk den for lengst påkrevde komplette utgaven av diktene til den norske poet som – ved siden av Kristofer Uppdal og Olav H. Hauge – har gjort mest for å bygge bro over skismaet mellom det bundne og det frie vers i vårt rike.

    Dikt

  • Indvielsens aar, 1921
  • Mellem Løven og Venus, 1923
  • Solregn, 1924
  • Kongesønnens bryllup, 1926
  • Himmelskrift, 1928
  • Lykkens prøve (diktutvalg og nye dikt), 1931, 1950
  • Horisont, 1934
  • Vidnesbyrd, 1936
  • Sensommerdagene, 1940
  • Kampdikt fra Norge, Stockholm 1943
  • Norsk røst, Stockholm 1944
  • Dikt fra krigstiden (som rommer de to foregående), 1945
  • Samlede dikt, 1946
  • Prinsen av Isola og andre dikt, 1949
  • Usynlige seil, 1956
  • År på en strand, 1962

    Diktutvalg

  • Dikt i utvalg 1921–1962 (red. P. Magnus), 1964
  • Til hjertene og andre dikt (red. S. Kolstad), 1977
  • Svaner underveis (red. G. Hølmebakk), 1980
  • Ved fjære sjø (red. G. Waage), 1996

    Prosa og annet

  • Nyt liv (roman), 1925
  • Spanske farver og annen kulør (reisebrev), 1933
  • Henrik Wergeland (krønikespill), Stockholm 1944
  • Det smilende alvor (essays), 1954
  • Foran objektivet (selvportrett), i Vinduet 4/1961
  • Essays (red. H. Nordahl), 1991

    Plateinnspilling

  • Gunnar Reiss-Andersen leser egne dikt (red. M. Schulerud)
  • H. Krog: “Gunnar Reiss-Andersen. Digte gjennem ti år”, i Dagbl. 16.1.1932, senere i H. Krog: Meninger om mange ting, 1933
  • J. Thiis: “Gunnar Reiss-Andersen”, i Samtiden nr. 3/1932
  • G. Larsen: “Gunnar Reiss-Andersens fedrelandsdikt”, i Dagbl. 19.11.1940
  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • R. Hultengreen: 3 profiler i norsk lyrikk, 1945
  • K. Munk: Et norsk Digt om Norge, København 1946
  • R. Skrede: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • P. Brekke: “Prinsen av Isola. Diktet der Gunnar Reiss-Andersen for første gang måtte bryte med sin gamle form”, i Aftenp. 19.8.1954
  • P. Houm i “De nye lyrikerne”, i d.s.: Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene, 1955
  • P. Brekke: “De usynlige seil”, i VG 24.10.1956
  • HEH 1959
  • A. Kristiansen: “Lyrikk på gamlehjemmet”, i Aktuell, nr. 3/1962
  • A. Hannevik: “Stor poesi”, i VG 31.10.1962
  • A. Aarnes: “Gunnar Reiss-Andersen”, i d.s.: Det poetiske fenomen, 1963, senere i Perspektiver og profiler i norsk poesi, 1989
  • J. E. Vold: “Ømt i rytmer nagle fast?”, i d.s.: Det norske syndromet, 1980
  • L. S. Christensen: “Marine med og uten sjø. Om Gunnar Reiss-Andersen lyrikk”, i K. Heggelund m.fl. (red.): Forfatternes litteraturhistorie, bd. 3, 1981
  • J. E. Vold: “Et uskrevet dikt. Notater omkring Gunnar Reiss-Andersen”, i d.s.: Her. Her i denne verden, 1984
  • A. Aarnes (red.): Det blomster vergeløst. Ti essays om Gunnar Reiss-Andersen, 1992
  • F. Wellberg (red.): Veien fra bøkeskogen. Gunnar Reiss-Andersen 1896–1996, 1996