Forfatter og pressemann. Foreldre: Grosserer og skipsmegler Haakon Larsen (1866–1931) og Solveig Lunde (1871–1931). Gift 1) 27.5.1926 med Minda Juell L'Orange (1901–83), datter av generalmajor Hans Wilhelm L'Orange (1868–1950) og Regine Amalie (Ginni) Gulbranson (1879–1949), ekteskapet oppløst 1934; 2) 15.3.1935 med Bergliot Marie Langaard f. Røwde (1904–82), datter av konserndirektør og generalkonsul P. M. Røwde (1876–1955) og Ragna Bingen (1881–1972). Svoger til Hans Peter L'Orange (1903–83).

Forfatteren, journalisten og oversetteren Gunnar Larsen var en språklig nyskaper. Han bidrog til utviklingen av romankunsten i mellomkrigstiden, og som Dagbladets nyhetsredaktør fra 1930 var han sterkt medvirkende til at avisen fikk ry på seg som landets ledende kulturorgan. 1954 ble han avisens sjefredaktør. Larsen utgav fem romaner; til signert produksjon hører ca. 1700 avisartikler i Dagbladet, flere under pseudonymene Kollskegg, K-gg, K-g, Erik, og -by.

Larsen vokste opp på Kristianias vestkant i et velstående og harmonisk hjem. Han tok examen artium 1918 (Aars & Voss, latin) og var russeformann. Samme år begynte han å studere jus. Han utmerket seg tidlig, bl.a. som styremedlem i Studentersamfundet (1919–20), skribent og redaktør i gymnasbladet De Unges Forbund (1919) og redaksjonssekretær i studentbladet Akademisk Revy (1920). Ikke minst gjorde han seg bemerket gjennom sine dikt, og hans samtidige, som også puslet med “hjelpeløse rim”, så på Larsen som en mester, “hans dikt var så ekte, de var hans egne”. Det ble likevel ikke lyrikken han gjorde til sin kunstart, like lite som hans uinnfridde ungdomsdrøm om å bli arkitekt, skjønt begge områder kom til å prege ham som journalist. Som nybakt cand.jur. kom han 1923 til Dagbladet som sommervikar og ble i avisen til sin død.

Det er sagt om Gunnar Larsen at med ham kom en helt ny tone inn i norsk presse, og at han som få kunne kunsten å ta Oslo-tonen på kornet. Han gjorde seg straks gjeldende innen billedkunst, litteratur, teater, film og arkitektur, særlig med sine personlig pregede petiter og reportasjer fra inn- og utland. Som nyhetsredaktør fra 1930 forestod han en metamorfose av Dagbladet til å fremstå som en moderne nyhets- og kulturavis. Han åpnet også spaltene for unge lyrikere i en slik grad at det savner sidestykke i norsk presse.

Larsen debuterte som forfatter 1932. Rundt de tider forlot han sin kone og sine to barn og gikk inn i et nytt familieforhold med Bergliot Langaard. Dette skrittet utløste en midtlivskrise og ny skapertrang, og han høstet suksess med romanene I sommer (1932), To mistenkelige personer (1933), Week-end i evigheten (1934) og Bull (1938). 1948 kom Sneen som falt i fjor.

Oslo-romanen I sommer regnes av mange som en av de fineste kjærlighetshistorier i moderne nordisk romankunst, og fra boken går det linjer frem mot tendenser og livsholdninger som i dag hører til litteraturens hovedtemaer. Larsens andre roman, den Hemingway-påvirkede To mistenkelige personer, innvarslet også noe nytt – en ny sjanger, dokumentarromanen. Stoffet bygger på en faktisk kriminalhistorie (de såkalte lensmannsmordene 1926) som Larsen også dekket som journalist. Boken ble senere filmatisert av Tancred Ibsen, men filmen ble forbudt; tilknytningen til levende modeller var for nær.

Gunnar Larsen mente at den beste nasjonale kunst var den som fant frem til sin egen styrke gjennom kjennskap til den beste utenlandske. Med Week-end i evigheten, et av de djerveste romaneksperimenter i mellomkrigstiden, berører han mange linjer i kulturhistorien: Han introduserer psykoanalytiske metoder fra Freud og berører Jung og Kafkas samvittighetsroman Prosessen.

Sentralt i Larsens forfatterskap står handlingshemmede mannlige outsidere som ikke har evnen til å leve i øyeblikket. I Bull blir brutte drømmer, resignasjon og angst knyttet til kjønn og ekteskap. Her nærmer outsider-mentaliteten seg den klassiske romantikerfiguren; kikkeren som blir opphisset av erotikken “sett gjennom et nøkkelhull”.

Knapt noen norsk roman siden Hamsuns tidlige bøker rommer en slik rikdom av psykologisk betont naturlyrikk som Larsens siste bok, Sneen som falt i fjor, en naturpoetisk perle i prosadrakt. Samtidig er den et underfundig oppgjør med heltedyrkelsen i tiden etter den annen verdenskrig.

Også for sine oversettelser og bearbeidelser for teater oppnådde Larsen stor anerkjennelse. Det samme gjaldt biografien Stanleys liv og reiser i Afrika (1942). Han innehadde verv i Forfatterforeningens litterære råd, Oslo journalistlag og Norsk Redaktørforening, og han var Oversetterforeningens første formann (1948). 1954 overtok han som sjefredaktør i Dagbladet (sammen med Helge Seip).

Gunnar Larsen ble tidlig rammet av sykdom, skriveangst og konflikter mellom lojaliteter og roller – mellom diktning, avisarbeid og privatliv – som satte stengsel for en diktergjerning han ikke maktet å fullføre. Senere i livet var hverdagen også preget av et høyt forbruk av alkohol og piller. Han døde bare 58 år gammel av kreft, psykisk nedbrutt, og ligger gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

    Romaner og lyrikk

  • I sommer, 1932
  • To mistenkelige personer, 1933
  • Week-end i evigheten, 1934
  • Bull, 1938
  • Sneen som falt i fjor, 1948
  • Dikt, 1959

    Oversettelser

  • 16 romaner av bl.a. Ernest Hemingway, Upton Sinclair og Carson McCullers
  • skuespill av bl.a. Aristofanes, William Shakespeare, Ludvig Holberg og Arthur Miller
  • Stud. 1918, 1950, 1968
  • HEH 1955
  • W. Dahl: “Gunnar Larsens kjærlighetssommer”, i Edda 1966
  • V. Østmoen: Sviket mot virkeligheten, 1976
  • L. Køltzow: “Synligheten, stilen. Om Gunnar Larsen”, i Forfatternes litteraturhistorie, bd. 4, 1981
  • H. F. Dahl m.fl. (red.): Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993
  • J. E. Vold (red.): Gunnar Larsen. En avismanns samlede poesi, 2000
  • R. B. Størmer: Gunnar Larsen, 2001
  • Kulltegning (skulderbilde) av Agnes Hiorth, 1923: p.e.; gjengitt i Størmer 2001 (se ovenfor, avsnittet Kilder)
  • Maleri av Harald Dal, 1960; Dagbladet, Oslo; gjengitt i Størmer